Smertefordypning gjør Beate tryggere som sykepleier

– Magesmerter kan jo være tegn på nesten «hva som helst», sier sykepleier Beate Kristin Bårdvik fra Overhalla.

Hun jobber ved kirurgisk avdeling på lokalsykehuset i Namsos og er også spesialsykepleier i studentveiledning med ansvar for studentene på avdelingen. Bårdvik har vært sykepleier i 18 år og er vant med å vurdere alle slag av ulike typer pasienter som dukker opp. Likevel føler hun at hun mangler en brikke i puslespillet i jobben som sykepleier.

Komplisert å tolke smerter

– Pasientene hos oss har kompliserte og mange typer diagnoser. Det kan være vanskelig å finne frem til riktig smertebehandling fordi smerter ofte er utfordrende å tolke. Jeg har kjent på at jeg trenger mer kunnskap for å få til bedre smertebehandling av pasientene, sier hun. 

Nå sjonglerer Bårdvik ikke mindre enn to utdanninger samtidig; videreutdanning i smertebehandling og master i avansert klinisk sykepleie (AKS) ved Universitetet i Sørøst Norge (USN).
– Smerte er vanskelig, men spennende! Jeg har alltid ønsket å lære mer om smertefysiologi. På sykepleierutdanningen lærte vi bare en liten bit av dette. Jeg har en hunger etter kunnskap og ønsker meg et bredt kunnskapsnivå som sykepleier, sier den travle sjubarnsmoren engasjert.

– Masteren gir meg også enda bredere kompetanse, noe som gjør at jeg kan utføre enkelte oppgaver som tradisjonelt har vært legenes ansvar. Sykehuset ser nytten av utdanningen allerede. For dem er det ressursbesparende at jeg for eksempel skriver epikrisene sammen med legene, noe jeg ikke gjorde tidligere. Det gjør at pasientene kan reise tidligere hjem etter innleggelse, sier Bårdvik.

Må tenke tverrfaglig

Videreutdanningen i smertebehandling er et samarbeid mellom USN og Oslo universitetssykehus, og går over ett år med ukebaserte samlinger, observasjonspraksis og eksamen. Utdanningen er rettet mot leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere og tannleger som jobber i spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten eller privatpraksis. Fokuset er på akutte, postoperative, langvarig ikke-maligne og kreftrelaterte smertetilstander hos pasienter i alle aldersgrupper. Utdanningen gir 30 studiepoeng og kan også godkjennes som en del av enkelte mastergrader.

Søknadsfristen på videreutdanningen er 15. april.

Bårdvik merker stor forskjell på sin egen kompetanse etter at hun satte seg på skolebenken i høst.
– Videreutdanningen gir oss redskaper og kunnskap om hva smerte er for noe. Vi lærer om hva som forsterker og lindrer smertene, sier hun og legger til:
– Tverrfagligheten i utdanningene sikrer dessuten et helthetlig bilde av smertene til pasienten. Før kartla jeg smerte som en liten del av bildet. Nå tenker jeg helt annerledes. Jeg stiller flere spørsmål, tenker bredere og vurderer om eventuelle psykososiale forhold kan påvirke smertene. Jeg har også lært mye om nedtrapping av medikamenter.

Ser pasienten med andre profesjonsøyne

Gruppearbeid mellom studentene med ulik profesjonsbakgrunn er naturlig nok en viktig del av videreutdanningen i smerte.
– Det har vært veldig lærerikt å samarbeide med blant annet fysioterapeuter. Vi lærer å se pasientene med andre profesjonsøyne og forstå mer av rollene til andre profesjoner rundt behandling av smerter. En profesjon klarer jo ikke å lindre alle smertene alene. Jeg har lært om verdien av avspenning og at det kan være mye smertelindring bare i det ved å være tilstede for pasienten. En samtale kan være et viktig redskap for smertelindring, sier Bårdvik.

Hun mener videreutdanningen er en genial utdanning for alle behandlere som møter på pasienter med akutt og langvarig smerte.
– Også for kommunehelsetjenesten bør dette være en god investering. Det er jo kommunene som behandler de fleste pasientene med akutte og langvarige smerter. Mer kunnskap gir bedre smertelindring og flere etiske diskusjoner, sier Bårdvik.

Ønsker eget smerteteam

Studiene har gjort at hun allerede har gode diskusjoner med andre profesjoner på sykehuset i Namsos om smertepasienter.
– Både arbeidsgiver og kolleger sier at det er veldig bra at jeg tar mer utdanning. Jeg føler meg heldig som har en arbeidsgiver som legger til rette for at jeg kan videreutdanne meg, forteller Bårdvik.

Per nå finnes det ikke et eget smerteteam ved sykehuset i Namsos, men det ønsker sykepleieren å endre på.
– Dersom flere av kollegene mine tar videreutdanningen, håper jeg at vi skal få til et eget smerteteam. Jeg ønsker uansett å spre min kompetanse videre til dem, og gjerne også til kommunehelsetjenesten, sier hun.