​Tekst: Hedda Harlem-Nilsen, foretakskoordinator for barn og unge OUS, Stab pasientsikkerhet, kvalitet og samhandling, Oslo universitetssykehus (OUS). Foto: OUS og Shutterstock.

Jeg, som ganske så nyansatt i stillingen foretakskoordinator for barn og unge ved OUS, og med erfaring fra ungdomsvennlige tjenester i kommunen, erfarer at ungdomstiden er en overveldende tid for mange.

Det er en tid fylt av store følelser, av store avgjørelser, av søvnløse netter og foreldre som øver på å gi slipp på kontrollen. Ungdom øver på å frigjøre seg, og foreldre øver på å gi barna tilliten som skal til. Det er en vanskelig oppgave, og .. Antagelig enda vanskeligere hvis du hele ditt foreldreskap har fulgt barn inn og ut av sykehuset.

Den nærheten og også bekymringen man får når ens barn er syk, den sitter i kroppene  våre, og den gjør det ikke lettere å slippe kontrollen.

Å være kronisk sykt barn og ungdom byr på mange utfordringer. Ungdomsrådet OUS enes om i våre samtaler flere utfordringer. Følelse av utenforskap er for mange ungdom en gjenganger. Vi mennesker er flokkdyr, uavhengig av alder, vi trenger andre rundt oss.

Å vokse opp på sykehus gir ikke denne muligheten. Muligheten for normalisering (den lille muligheten ungdommen i sykehuset har) har vært tilnærmet avkuttet. Det er da desto viktigere at vi som helsepersonell er kreative hva gjelder unge pasienter og sosial kontakt.

Gå tur (hvis mulig), aktiv bruk av sosiale medier, invitere til felles samling på for eksempel ungdoms rom, felles måltider og så videre. Sykehusskolen vises til som en ressurs i dette arbeidet. Her kan ungdommene for noen timer hver dag gjøre «jobben» sin, og være en del av et felleskap.

Ungdom er ikke barn som trenger fullt fokus fra enten foreldre eller helsepersonell, de er heller ikke voksne som kan klare seg selv. De er et sted midt imellom. De faller mellom to stoler. Dette gapet må vi etter beste evne prøve å tette.

Systematisk arbeid på OUS for unge mennesker: Ungdomsrådet og råd for ungdomshelse

Jeg er så heldig at jeg får bruke deler av tiden min sammen med ungdommene i Ungdomsrådet OUS. Den engasjerte gjengen har delt av sine erfaringer innleid i undervisninger på OUS og i møte med nye OUS. Ungdomsrådet samarbeider tett med råd for ungdomshelse.

Rådet har en koordinator fra hver klinikk i sykehuset. Overganger er på agendaen til hvert eneste rådsmøte, hver 4 uke. Vi tar opp temaet overganger som fast punkt av flere grunner, men først og fremst fordi det er noe vi må bli bedre på. Jo mer vi snakker om det, jo mer setter det seg hos den enkelte og jo bedre resultater vil vi forhåpentligvis få hvis vi alle øker bevisstheten og løfter fokuset til gode overganger.

Noen klinikker og/eller seksjoner er svært fornøyde med arbeidet som gjøres i overgangsfasene, andre er bekymret for om ungdommen synes. Enkelte klinikker og/eller seksjoner har utarbeidet prosedyrer, samtalekort, guider med mer . Noen gir ungdommen små gaveesker i overgangsfase eller utskriving (slik som ofte gjøres på barneavdelingen) for å gjøre det hele litt mer høytidelig. Alt dette er utarbeidet for å forsikre seg om systematisk god oppfølging.

Det legges også planer for når samtalene skal og bør tas. Hos andre klinikker er tilbakemeldingen at overgangsarbeidet mellom barn og voksen innad i sykehuset er mer tilfeldig. Resultatet kan da bli personavhengig. Hvis arbeidet i klinikk ikke er satt i system.

Kan det være flere ungdomsansvarlige i klinikk?

Arbeidet rundt ungdomshelse vil ikke bli mindre aktuelt med årene som kommer. Det er økende satsning basert på stor etterspørsel rundt forebyggende arbeid av ungdomshelse. Det er  større behov for helsepersonell som tør å snakke om og med ungdom. Dette må modnes der ute i feltet. Men det er viktig at man er ungdomsansvarlig fordi man har en motivasjon til det, og ikke fordi man blir pålagt det.

Noen er for eksempel redde for å gjøre vondt verre i samtale med ungdom. Å være ungdomsansvarlig skulle være en oppgave man ønsker seg, en oppgave man er stolt av.

Råd for ungdomshelse har utviklet en retningslinje. Den viser hva som er vesentlig å huske på i arbeid med pasienter 12 – 26 år. Retningslinjen er presis i innhold, og lett å bruke i hverdagen. Retningslinjen viser for eksempel til anbefalt samtaleguide. Mange kjenner ikke til innholdet av denne guiden. Retningslinjen viser til systematisk arbeid i fasene i ungdomsårene. Det står der på papiret. 

• Forberedelsesfase 12 – 16 år
• Overføringsfase 16 – 18 år
• Etableringsfase 18 – 26 år

Klar til innsats?

Føringene for godt ungdomsarbeid med fokus på gode overganger ligger der, klare til bruk. De ligger i retningslinjen. Jeg tror utfordringen ligger i at vi alle må «eie» arbeidet omkring ungdomshelse, med fokus på gode overganger.

Jeg tror ikke vi skal finne opp kruttet på nytt. Eller relansere eller noe annet drastisk. Jeg tror vi må finne nye måter å bruke det gode rammeverket som allerede ligger der. Flere klinikker gjør det allerede, og det med veldig gode resultater.

Hva er viktig for deg?

Vi må tørre å spørre pasienten «hva er viktig for deg»? Flere ungdom jeg har snakket med forteller at det har vært viktig for dem å få muligheten til å ha med foreldre på konsultasjoner i sykehuset, mange ønsker at all informasjon på Helsenorge skal gå ikke bare til dem, men også til foreldrene. De forteller at de kan bli så engstelige på sykehuset, at de ikke får med seg hva behandler har sagt. De opplever at det kan være fint å ha med et sett ekstra ører/øyne..

Unge pasienter må sees – og det er det vi som helsepersonell som må gjøre. Og det gjør vi ved å invitere til brukermedvirkning, snakke med dem og legge opp til gode overganger basert på faglighet og ønsker fra pasienten. Målet med en god overgang i et pasientforløp er som nevnt en selvstendig pasient. Gode overganger må være planlagt. En plan som er kjent for pasienten selv og for helsepersonellet som behandler pasienten. 

Har vi den tiden som trengs for å ivareta ungdommen?

Det gjøres mye arbeid for ungdommens beste, basert på gode overganger i sykehuset. Det krever ressurser å implementere retningslinjen, og å lage lokalt tilpassede systemer som funker for den enkelte seksjon/klinikk. For det er så viktig, at det funker der man er. For alle. Ikke minst for den unge pasienten med et felles mål: å bli selvstendig pasient.

Lenker:

Sykehusskolen i Oslo (osloskolen.no)

Ungdomsrådet - Oslo universitetssykehus (oslo-universitetssykehus.no)

eHåndbok - Ungdom og unge voksne pasienter 12-26 år – mottagelse, oppfølging og overføring (ous-hf.no)

OUS markerer «Hva er viktig for deg?»- dagen - Oslo universitetssykehus (oslo-universitetssykehus.no)

Les flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset!