Tekst: Seksjonsleder og overlege dr.med., Hasse Khiabani Zaré, Avdeling for farmakologi, Klinikk for laboratoriemedisin (KLM), Oslo universitetssykehus (OUS). Foto: Lars Petter Devik, OUS.

Pasienter med systemisk mastocytose kan streve med å greie hverdagen på grunn av tretthet så uttalt at de får redusert konsentrasjonsevne og således blir glemske. Selv om de er unge (flere er i alderen 30-50 år), er mange avhengige av huskelapper. De har skjelettsmerter, er kvalme, reagerer allergisk, dels med anafylaktisk sjokk, har benskjørhet og kløende symptomer. 

Diagnosen stilles alt for sjelden

Mange av disse pasientene får høre at det bare er å stramme seg opp og ta seg sammen. Eller kanskje er de pysete? Flere strever med å greie hverdagslivet, klarer ikke å studere og kan ikke være i jobb.

Det medikamentelle tilbudet for denne gruppen har vært mangelfullt. De har kun fått legemidler mot symptomene og har dels mistet tro og håp om å kunne bli friske igjen og ha et normalt liv.  

Hva er egentlig systemisk mastocytose? 

Systemisk mastocytose er en sammensatt gruppe sykdommer karakterisert ved en sykelig overvekst og opphopning av mastceller i ett eller flere organer.

Mastcellene er en type hviteblodceller som deltar i kroppens immunforsvar og har normalt til oppgave å forsvare oss mot bakterier, sopp og giftige stoffer. Forsvaret skjer ved at de inneholder en mengde korn som skiller ut en rekke stoffer når mastcellene blir aktivert.

Systemisk mastocytose kan deles i to hovedgrupper

En gruppe er den såkalte «snille gruppen» systemisk mastocytose. Disse pasientene lever like lenge som personer på samme alder, men kan ha alle de plagene som er beskrevet over. Årsaken til disse plagene er at mastcellene stadig blir aktivert av fysiske påvirkning som varme, kulde, lukter, eller av stress, medisiner eller ulike typer mat. Pasientene har god prognose med tanke på overlevelse, men kan ha invalidiserende plager. 

Den andre hovedgruppen systemisk mastocytose er en type blodkreft (mastcelleleukemi). Denne gruppen har dårlig prognose og langt kortere forventet overlevelse enn normalbefolkningen. Disse pasientenes plager er knyttet til at de har alt for mange mastceller som infiltrerer ulike organer og gir organsvikt.

Ved benmargssvikt får de lav hemoglobin (lav blodprosent), lavt antall hvite blodceller/ infeksjonsfare eller lavt antall blodplater/økt blødningsrisiko. Noen kan ha svikt i leverens funksjon. De kan få væske i magen («vannmage»), blødningstendens og gulhet i huden. Denne pasientgruppen blir svært syke. De har aggressiv sykdomsforløp og noen kan ha så mange mastceller i blod og benmarg at det blir mastcelleleukemi. Da er prognosen svært dårlig.

For disse aggressiv formene er behandling nødvendig for å bedre prognosen, men det har hittil vært få behandlingsmuligheter for denne pasientgruppen.

Kan endre sykdommen forløp

Det er de siste årene blitt utviklet nye legemidler som angriper årsaken til den økte og unormale delingen av de «syke» mastcellene som finnes ved systemisk mastocytose. Vi kjenner til genet som regulerer dannelse, deling og modning av mastcellene. Ved systemisk mastocytose er det i 90% av tilfellene en mutasjon, det vil si en forandring, i genet, som driver sykdommen.

Det er nå laget legemidler som er rettet mot den spesifikke genforandringen. Det fins ett medikament som er godkjent for pasienter med aggressiv systemisk mastocytose og mastcelleleukemi, men dette legemidlet påvirker også andre gener, det hjelper ikke på alle pasienter, og hvis det hjelper, er det flere som mister effekten etter hvert. Det er derfor behov for flere legemidler.

Fra venstre: Forskningssykepleier Karianne Fossberg, forskningssykepleier Sofie Iversen Lurås, seksjonsleder/Overlege dr. med. Hasse K. Zaré, forskningssykepleier Malin Elestedt og forskningssykepleier Cristell Melby Magnussen til høyre foran. Foto: Lars Petter Devik, OUS.

Nye studier gir håp

Klinisk forskningspost ved Avdeling for farmakologi har siden 2006 utført studier for pasienter med systemisk mastocytose i samarbeid med Avdeling for blodsykdommer ved OUS Rikshospitalet. Vi deltok som eneste senter i Skandinavia i den internasjonale studien med det medikamentet som nå er godkjent for pasienter med aggressiv systemisk mastocytose/ mastcelleleukemi.

Overlege Ingunn Dybedal, som er spesialist i blodsykdommer og har spisskompetanse på denne sykdomsgruppen, har ledet disse studiene i Norge.

Pågående studier

Vi har ved Klinisk forskningspost i mer enn 2 ½ år deltatt i en internasjonal multisenterstudie (som eneste land i Skandinavia) i utprøvingen av et nytt medikament som virker på den aktuelle genmutasjonen, og som er mer spesifikt enn det godkjente medikamentet.

Denne studien er for pasienter med aggressiv systemisk mastocytose og mastcelleleukemi. Resultatene er svært lovende. De viser at 75% av pasientene har effekt.

Studien er nå publisert i tidsskriftet «Nature Medicine» 2021. Når disse pasientene får reversert sin organsvikt, er det ikke bare overlevelsen som øker, men det resulterer også i vesentlig forbedret livskvalitet.

Siden høsten 2021 har vi også deltatt i en internasjonal, multisenterstudie med det samme medikamentet som nevnt over, men for  pasienter som har den «snille» varianten systemisk mastocytose.

Studien inkluderer de pasientene med mer eller mindre invalidiserende symptomer trass i tilgjengelig symptomatisk behandling som er å lindre symptomer. Mange av disse hadde nesten gitt opp håpet om å få det bedre. Denne gruppen har tidligere ikke fått sykdomsmodifiserende behandling som betyr at de er behandlet med legemidler som påvirker immunsystemet slik at sykdomsprosessen dempes. 

Studien er i tidlig fase og selv om vi ennå ikke kjenner resultatene virker de lovende. Denne studien gir håp til en gruppe unge, alvorlig plagede pasienter om at deres dagligliv og arbeidsmuligheter kan bli bedre.  

Utprøving av nye legemidler

Det er to hovedutfordringer når nye legemidler skal prøves ut:

Virker de på sykdommen (det vil si: har de effekt)?

Har de farlige, plagsomme bivirkninger?

Det må gjøres systematiske undersøkelser for å finne ut av dette.

Veien fram mot at et stoff skal kunne få status som et legemiddel er derfor svært lang, og kan ta opptil 10 år, og det er kun temmelig få av svært mange substanser som klarer å nå målet.

Skal effekten av et nytt legemiddel undersøkes på menneske, må det gjøres en klinisk studie (en utprøvende studie).

Ved en såkalt fase 1 studie, utprøves forskjellige doser av det utprøvende legemiddelet for å undersøke hvordan legemidlet tolereres. Samtidig vil man også studere eventuelt andre effekter (bivirkninger) som ikke er oppdaget i dyreforsøk.  

Toksiske stoffer som er tiltenkt for å brukes mot alvorlige sykdommer som kreft prøves ikke ut på friske frivillige, men på pasienter som har disse alvorlige sykdommene. På denne måten kan pasienter med alvorlige sykdommer få mulighet til å være med og prøve ut det nye legemidlet.

I neste fase (fase 2) prøves legemiddelet ut på små pasientgrupper som man tror vil kunne ha effekt av det aktuelle legemiddelet. Ulike doser prøves ut og man sikter å finne en dose med god effekt og med få plagsomme bivirkninger. Den dosen som ikke gir vesentlige bivirkninger og likevel positiv effekt, velges for videre studier.

I fase 3 velges et større antall pasienter, gjerne på mange sentre i flere land. Studiedeltakere/pasienter her fordeles tilfeldig i en behandlingsgruppe og i en kontrollgruppe som ikke får aktiv behandling og som regel vet verken pasient eller lege  hva pasientene får. På den måten blir legemiddelets effekt/ bivirkninger vurdert på en objektiv måte.

Slike studier kalles randomiserte kontrollerte studier (fra engelsk RCT (Randomised Clinical Trials) og disse studiene er fortsatt hjørnesteinen for at et nytt legemiddel skal begynne å anvendes i klinikken til behandling av pasienter.

I disse kliniske studiene, vil den ønskede effekten (farmakologisk effekt) plasseres på den ene vektskåla og de uønskede (toksikologiske) effekter på den andre. Det vil derfor tolereres litt mer bivirkninger hvis en meget alvorlig kreftsykdom behandles sammenlignet med hvis det er snakk om en plagsom sykdom, men der prognosen er god.

Kliniske studier på legemidler blir regulert i detalj av både internasjonale – og nasjonale lover slik at pasientenes rettighet, sikkerhet og velferd blir ivaretatt. Man ønsker å finne ut at disse legemidlene skal være så trygge som mulig samtidig som de er effektive.

Klinisk forskningspost på Rikshospitalet

Det er snart 35 år siden Klinisk forskningspost (KFP) ble etablert på Rikshospitalet. Dagens Forskningspost har infrastruktur og medisinsk kompetanse for å gjennomføre kompliserte kliniske studier i samarbeid med farmasøytisk industri.

Infrastrukturen er designet som en intensiv avdeling for å kunne overvåke de pasientene som får utprøvende studiemedisin kontinuerlig.

KFP har også et eget lite laboratorium for å kunne håndtere alle prøver vi tar fra pasientene.  Alle avdelinger ved OUS som ønsker  å gjennomføre utprøving av legemidler i tidlig fase (første gangs utprøving på menneske og pasient), fase I (sikkerhet/toleranse) og fase II (dose/effekt) er velkomne til å samarbeide med oss.

I tillegg til at Klinisk forskningspost har mulighet for å delta i avanserte studier av nye legemidler, er det et sted hvor pasientene også blir godt ivaretatt både av sykepleiere og leger. Det er et sted hvor de får mer tid både til samtale og til å stille spørsmål enn på en vanlig travel poliklinikk. Tilbakemeldingen fra pasientene er at de er svært fornøyde med behandlingen og oppfølgingen de får ved Klinisk forskningspost.   

Lenke: 

Les flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset her!