Ekspertsykehuset

Bruk av tvang på barn med angst for stikk og sprøyter?

Å holde fast en skrikende unge for å ta en nødvendig blodprøve! Er det noe å lage bråk om?? JA! Faktisk er det noe vi SKAL snakke om! Avdeling for Medisinsk biokjemi er gode på å produsere blodprøvesvar av høy kvalitet. Men er vi like gode på å bevare "sjelen" til det syke barnet? Driver vi med "overgrep"?

Illustrasjon og foto: Shutterstock.

Tekst: Victoria Kristin Wulff Hansen og Marianne Svendsen, bioingeniører i Avdeling for medisinsk biokjemi, Klinikk for laboratoriemedisin, OUS Rikshospitalet. Foto fra OUS billedarkiv.

Når vi skal ta blodprøver av barn, spesielt de som er ekstra stikkeredde, er det viktig at vi møter dem på deres premisser.

Marianne Svendsen

Marianne Svendsen, bioingeniør. Foto: Privat.

En situasjon

En dag kom det en gutt på 6 år inn på prøvetakingsrommet sammen med moren sin. Dette var første gang de var hos oss, men ikke første gang gutten skulle ta blodprøver. Jeg snakket rolig med moren og med gutten som satt på fanget hennes, og tenkte jeg skulle forklare hva som skulle skje.

Da fortalte moren meg at det alltid var så vanskelig å ta blodprøver av sønnen. Ikke fordi han var vanskelig å stikke, men fordi han alltid begynte å skrike og vri seg. Videre sa hun at jeg bare kunne gå og hente minst to kollegaer til, som måtte holde gutten fast.

Bilde av Viktoria

Victoria Wullf Hansen, bioingeniør. Foto: Privat.

Jeg så på gutten som satt så fint på fanget til moren og tenkte at han så veldig rolig ut, og at dette sikkert kom til å gå fint. Jeg sa til moren at jeg ikke vil holde fast sønnen hennes, men at jeg kunne hente en kollega som kunne støtte armen hans dersom det ble nødvendig. Hun nikket.

En kollega av meg kom inn og satte seg på stolen ved siden av meg, hilste på gutten og snakket med ham. Jeg fikk se på armen hans, vaske i albuekroken, og tok så frem nålen.

Da skjedde det! Gutten hylte og skrek, sparket og vred seg for å komme unna. Det ble umulig å få kontakt med han. Moren sa vi måtte holde ham hardt og bare få det gjort!

Vi så at dette ikke kom til å gå bra så vi trakk oss unna, og sa at de kunne ta seg en pause utenfor mens vi tok kontakt med rekvirerende lege. Jeg forklarte situasjonen til legen, men hun sa at blodprøvene måtte tas fordi de var så viktige.

Hva gjør vi når et barn blir hysterisk og livredd, og prøvene må tas?

Vi har ved flere anledninger samarbeidet med psykologer fra Barne – og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i situasjoner med barn som er livredd for blodprøver, og vi har lært mye om hvordan vi kan bedre en prøvetakingssituasjon.

Det er viktig å bygge tillit med barna, og la de ha kontroll. Vi er nøye med å forklare tydelig, og at de kan være med å bestemme hvordan prøven skal tas. Trusler skal ikke brukes, og dersom det går over 15 minutter uten tegn til samarbeid så avslutter vi fordi både voksne og barn blir slitne.

Er det mulig å gi noe beroligende til barnet?

Medikamentell sedering brukes når psykologiske metoder ikke fungerer. Vi samarbeider tett med leger og sykepleiere i situasjoner hvor barn får enten Midazolam eller Dextor.

  • Midazolam er et benzodiazepin som har kortvarig virkning, og gis ofte som en mikstur. Den har en muskelavslappende effekt og gir redusert hukommelse. Den kan ha motsatt effekt på noen barn, som kan bli rastløs, urolige og aggressive. Barnet må observeres i noen timer etterpå.
  • Dextor (dexmedetomidin) har omtrent lik virkningstid som Midazolam, og gir smertelindring. Det gjør barnet søvnig og er angstdempende. Den gis som en nesespray, det har effekt etter 15 til 45 minutter, og barnet må observeres i noen timer etterpå.

Les mer om Dextor.

Ikke alle foreldre har muligheten til å være på sykehus med barna i flere timer for å få tatt blodprøver når det må brukes beroligende midler for å få tatt dem.

Vi er så heldige her på OUS som har fått Livopan (lystgass) til barn som er livredde for blant annet blodprøver. I situasjonen over endte det med at gutten fikk Livopan.

"Jeg var med inn og tok prøvene mens to sykepleiere passet på gutten der han satt på fanget til mor. Gutten klarte å slappe av, og jeg fikk tatt blodprøvene uten å måtte holde ham fast. Moren var på gråten da vi var ferdige, fordi hun aldri hadde vært borti en prøvetakingssituasjon hvor tvang ikke var nødvendig. Hvor fantastisk er ikke det?" (Victoria)

Vår favoritt

  • Livopan er en luktfri gass som består av 50 % dinitrogenoksid (medisinsk lystgass) og 50 % oksygen. Gassen pustes inn gjennom en maske, og den gir en smertestillende og beroligende effekt ved å påvirke signalsubstanser i nervesystemet.
  • Livopan har effekt allerede etter noen få innåndinger, og er ute av kroppen i løpet av 5 minutter. Her på Rikshospitalet kan barna velge lukt på gassen, enten sjokolade, vanilje, jordbær eller banan som påføres masken.
  • Livopan brukes ved kortvarige prosedyrer som for eksempel blodprøver, spinalpunksjon, sårstell og innleggelse av veneflon. Noen bivirkninger kan forekomme etter bruk, som svimmelhet, ørhet, kvalme og oppkast, men det er sjelden. Hensikten med lysgass er å redusere redsel, unngå at barn utsettes for tvang ved prosedyrer, og å skape et positivt og tillitsfullt behandlingsforløp for både barn, foreldre og personale.
  • Livopan gir heller ikke hukommelsestap slik som ovennevnte medikamenter.

Livopan Linde - Felleskatalogen Pasientutgave

Hvem er vi?

Barneklinikkens laboratorium tilhører avdeling for Medisinsk Biokjemi, og har egne lokaler på Barneklinikken. Bioingeniørene som jobber her tar blodprøver av barn fra 0 – 18 år.

Mange syke barn kommer innom oss daglig for å ta blodprøver, samtidig går vi også på sengepostene og tar blodprøver av de barna som ikke kan komme ned i poliklinikken. Dette er en utfordrende arbeidsplass som ikke passer for alle, og det vet vi.

Å ta blodprøver av redde og syke barn er ikke gøy, men det er en viktig jobb som også er givende, spesielt når vi kan bidra til å gjøre det litt mindre skummelt.

Hvordan møter vi barn som skal ta blodprøver, også de som ikke er veldig redde?

  1.  Ingen barn er like, derfor er det viktig å kartlegge hva som gjør barnet redd.
  2. Vi forbereder barn og foreldre ved å forklare hva som skal skje og hvorfor, og svarer gjerne på spørsmål underveis.
  3. Noen ganger lager vi en plan på hvordan blodprøven skal tas, og bestemmer hvilke roller alle skal ha. Et eksempel er at barnet sitter på fanget til mor mens mor trøster, og vi tar prøven.
  4. Hvis det er mulig, gir vi barna mulighet til å velge om de vil ta prøven venøst eller kapillært. Mange syns at nålen er skummel, og liker derfor bedre å ta en prøve i fingeren.
  5. Vi tilbyr alltid avledning til de barna som ønsker det. De kan få spille på mobil, blåse såpebobler eller se på noe, men noen av barna vil også følge med på det som skjer.
  6. Vi bruker ikke ord som «farlig» og «vondt». Dette er fordi vi har opplevd at redde barn kan oppfatte kun de ordene i en setning, selv om vi sier «det er ikke farlig». Da liker vi heller å ha fokus på å si « dette får vi til sammen».
  7. Mange barn har opplevd mye smerte på sykehus, og vi tar alle deres opplevelser på alvor. Derfor synes vi det er bra at barn får bedøvelseskrem/plaster ved venepunksjon.
  8. De fleste barn vil ha kontroll. Noen ganger er det nødvendig med en pause for at barnet skal bli helt klar. Vi støtter armen litt dersom det er nødvendig, men vi stikker ikke før vi er enige.
  9. Vi passer på kroppsspråket vårt og fremstår rolig, fordi barn blir stresset av voksne som stresser.
  10. Hvis vi ser at et barn er veldig redd, og må holdes fast for å få tatt blodprøven, skal vi stoppe opp og tenke om vi kan gjøre dette annerledes ved å stille foreldre/sykepleier/lege spørsmålene: Må prøven tas? Må den tas nå? Kan den tas på en annen måte?
  11. Vi tilbyr alle barn en liten premie som oppmuntring for den gode jobben de har gjort for kroppen sin.

Oppsummering


De fleste barn synes blodprøvetaking er det verste de må gjøre på sykehus. Det er krevende å ta blodprøver av engstelige og livredde barn.

Hva får oss til å velge denne jobben?

Fordi det gir en helt fantastisk følelse å ta imot gråtende barn som etter prøvetakingen forlater oss med et smil. Å møte det samme barnet igjen senere og se at man har bygget opp tillit fra forrige gang slik at barnet ikke er like redd, viser at det vi gjør fungerer.

Les mer om Avdeling for Medisinsk Biokjemi.

Les flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset!



Fant du det du lette etter?