Arbeid for alle!

En rekke tiltak er prøvd ut for å bistå personer med psykoselidelse ut i arbeid. Felles for de fleste tiltakene er at de ikke har fungert. En ny måte å tenke på rundt arbeid som behandling ved Seksjon for tidlig psykosebehandling viser svært lovende resultater! Les to av deltakernes opplevelser i saken under.

Tekst: Andreas Seierstad, Trine Sandal og June Lystad
Foto: Nils Gruschka

Individual Placement and Support (IPS) eller Individuell jobbstøtte på norsk, er en modell utviklet for å hjelpe personer med psykoselidelser ut i det ordinære arbeidslivet. Modellen brukes etter hvert for svært mange ulike psykiske plager og er utbredt i både NAV og helsevesenet.

Seksjon for tidlig psykosebehandling (TPB) i Klinikk psykisk helse og avhengighet (PHA) ved Oslo universitetssykehus drifter imidlertid IPS for kjernegruppen, nemlig schizofreni-spektrum lidelser. Ved TPB er målgruppen ung, slik at satsningen på IPS innebærer en mulighet til å forhindre tidlig uføretrygd og utenforskap. Så langt har 2 jobbspesialister vært tilknyttet IPS +; fra 1. oktober 2020 er nok en jobbspesialist tilknyttet seksjonen. Denne er finansiert av NAV Arbeid og helse.

IPS er både en del av det ordinære behandlingstilbudet og et klinisk forskningsprosjekt. IPS + er et samarbeid mellom Seksjon for tidlig psykosebehandling og Forsknings- og Innovasjonsavdelingen (FIA) i Klinikk PHA. Finansieringskilder er Helsedirektoratet, Arbeids- og Velferdsdirektoratet og NAV Arbeid og helse.

Svært gode tall
Siden oppstart i januar 2018 har vi mottatt 106 henvisninger. Så langt er 43 % formidlet til ordinært lønnet arbeid (10 % - 100 % stillingsbrøk). I tillegg er 8 % i eller har fullført utdanning. Resultatene har vært opprettholdt til tross for Covid-19 pandemien. Dette er svært gode tall med tanke på at det på landsbasis kun er mellom 5 – 10 % i schizofreni-spektrumgruppen som faktisk er i ordinært lønnet arbeid.

I motsetning til hva mange tidligere har ment, så viser foreløpige forskningsfunn at personer med schizofreni både kan komme i jobb og bli værende i jobb over tid. Dette henger igjen sammen med en reduksjon i samfunnsøkonomiske utgifter blant annet til helsehjelp og ulike stønader. Utover dette gir arbeid inntekt; til den enkelte deltaker og samfunnet for øvrig.

Økt livskvalitet og mestringsfølelse
De viktigste funnene så langt, er imidlertid deltakernes egen opplevelse av økt livskvalitet gjennom det å være i jobb. De rapporterer også om økt mestringsfølelse knyttet til familieliv, fritid og sosiale relasjoner. Stikk i strid med bekymringen for symptomforverring i både NAV og helsevesenet, finner vi en symptombedring blant deltakerne som er i jobb.

IPS+gruppen, red.jpg

IPS + gruppen fra venstre: June Lystad (FIA/TPB), Petter Andreas Ringen (FIA), Kari Mette Sørgård (TPB), Andreas Seierstad (TPB), Anne Kristine Walseth (TPB), Erik Falkum (FIA), Hanna Bredesen (NAV Arbeid og helse), Stig Evensen (TPB), Tonje Thue (TPB) og Trine Sandal (TPB). Doktorgradsstipendiat Oda Skancke Gjerdalen og psykologistudent Olivia Schjøtt-Pedersen (hovedoppgave) var ikke tilstede da bildet ble tatt.

Betydningen av arbeid illustreres godt gjennom intervjuene med «Linda» og «Barcelona»:

«Det sliter på psyken når man ikke har jobb. Det gir mening i hverdagen når man gjør noe istedenfor å bare være hjemme», forteller Linda.

Samtalen med Linda er over telefon, men det er lett å høre at hun er engasjert. Og har «guts». Hun forteller videre om egen prosess fra arbeidstiltak i regi av NAV, til deltaker i IPS+ prosjektet.

«Før ble jeg sendt rundt til eksterne samarbeidspartnere av NAV, slike byråer som NAV har kontrakt med. Det føltes som om det viktigste for de var å dokumentere framgang, kanskje fikk de betalt for resultater? Inntrykket mitt var uansett at man bare ble holdt der. Den reelle framgangen manglet. Jeg er en type som tar saken i egne hender når det ikke skjer noe. Og jeg er interessert i framgang i livet mitt. Så når jeg kom over en flyer med informasjon om IPS+ og TPB ba jeg om å bli overflyttet dit. Etter at jeg kom i gang, har ting gradvis blitt bedre. Jobbspesialisten, min kontakt i programmet, hjalp meg å finne jobb på et lite kontor. Det er avslappet miljø der, og nå går det gradvis bedre for meg. Å ha en jobb gjør at jeg må forholde meg til mennesker.

Hva er forskjellen mellom IPS+ og andre tilbud du har forsøkt, spør undertegnede. Og får klare svar: 

«Før kunne jeg gå rett i kjelleren om noe ikke fungerte på jobb; jeg kunne komme hjem og tankene bare spant rundt hva som hadde skjedd. Da er det fint å kunne ringe en jobbspesialist, som vet hva som skjer på jobben nettopp fordi hun har engasjert seg i den. Det gjør at jeg også blir engasjert. Jobbspesialisten min er uredd, og pusher meg der jeg trenger det. Sånn at jeg ikke unnviker ting, for eksempel medarbeidersamtaler.»

Barcelona er i midten av tjueårene og er en mann som velger sine ord med omhu. På fritiden trener han styrke, er med venner og går lange turer.

«Når man ikke er i jobb har man masse tid til å dyrke fritidsinteresser, men oppsummert sett er det best å ha jobb. Da får man lønn slik at man selv kan betale mat og regninger. Og man får bidra til samfunnet.» forteller han.

På sikt ønsker han å kjøpe egen bolig, og jobben gjør at han kan spare opp til egenkapital, og etter hvert få boliglån i banken. Barcelona jobber med logistikk på et sykehus, og selv om det er travle dager er det fortsatt litt tid til å være sosial med kolleger, noe han setter pris på. Jobben fikk han ved hjelp av jobbspesialist i IPS+ programmet ved TPB.

«Jobbspesialisten hjalp meg å finne en bra jobb for meg, og i starten snakket hun med sjefen for meg, fordi jeg synes akkurat det var vanskelig. De avtalte arbeidstid og slikt. Nå fikser jeg dette selv, snakker med sjefen og ordner opp. Det eneste jeg trengte var litt starthjelp.»
 

Fant du det du lette etter?