HELSENORGE
forskning fra kompetansetjenesten

Å være pårørende under pandemien - hvordan var det?

De fleste pårørende som hadde familiemedlemmer i behandling for psykose- eller bipolar lidelse, opplevde et redusert tilbud fra psykisk helsevern til sitt familiemedlem under pandemiens første nedstengning. 

På bildet fra venstre: Erlend Mork, psykologspesialist og forsker, Sofie Ragnhild Aminoff, psykologspesialist og forsker, Kristin Lie Romm, psykiater og forsker og leder for TIPS Sør-Øst har gjennomført studien om pårørendes erfaringer under pandemien

I løpet av de første månedene etter nedstengningen i mars 2020 distribuerte Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose, TIPS Sør-Øst, en spørreundersøkelse til pårørende til mennesker med psykose- og eller bipolare lidelser. Undersøkelsen ble utarbeidet av TIPS Sør-Øst i samarbeid med forskere fra NORMENT og TIPS ved Stavanger universitetssykehus. Totalt 224 pårørende fra hele Norge svarte, også pårørende til mennesker som ikke var i behandling før pandemien traff. Funnene fra denne studien er nå publisert i det internasjonale tidsskriftet BMC Public Health. 

Hva ble verre for de pårørende under nedstengningen?

Det var hovedsakelig fire grunner til at det var vanskeligere å være pårørende i denne perioden; redusert behandlingstilbud, redusert organisert aktivitet for familiemedlemmet, økt ansvar som pårørende og lite hjelp fra helsetjenestene. En mor beskrev seg som både «mor, lege, psykolog, smittevernsrådgiver, venn og mer».
Hva var hjelpsomt for de pårørende under nedstengningen?
God støtte og hjelp under nedstengingen fra frivillige organisasjoner, som for eksempel Landsforeningen for pårørende inne psykisk helse, var én hjelpsom faktor. En annen faktor som ble trukket fram som nyttig, var personer i kommunehelsetjenesten som tok seg tid – ofte var dette fastlegen. 
Det var stor variasjon i hvor godt de pårørende følte seg informert av helsetjenestene om hvordan behandlingen til deres familiemedlem ble påvirket av pandemien. For en del var det naturlig å søke støtte selv for å klare å stå i situasjonen som pårørende i denne perioden. Det de pårørende oppga som den vanligste formen for støtte var å besøke nettsider, ringe til helsepersonell, sjekke sykehusenes nettsider, ha fysisk møte med behandler, ha videomøte med behandler og samtaler via chattetjenester. 

Hva kan vi i helsetjenestene ta med oss til fremtidige kriser? 

Tre råd fra de pårørende utmerket seg til eventuelle fremtidige kriser. Det første rådet er at helsetjenestene etablerer en relasjon med de pårørende så tidlig som mulig i behandlingsforløpet. Det går fint an å ha kontakt med pårørende uten å bryte taushetsplikten. Det andre rådet er å ta i bruk telefon eller video for å gi støtte og råd til pårørende. De pårørende tok over mye av jobben som helsetjenestene skulle ha utført, uten å ha opplæring i hva som kan være fornuftig å gjøre. Det tredje rådet er å være på tilbudssiden også for pårørende til mennesker med psykiske lidelser som av en eller annen grunn ikke er i behandling.  





Fant du det du lette etter?