Helsevesenets bruk av tvang - et svært krevende område

Klinikkleder Marit Bjartveit skriver i en kronikk i dagens VG om tvangsbruk ved Klinikk psykisk helse og avhengighet.

Foto av Marit BjartveitVG har gjennom flere artikler i løpet av året, satt søkelys på tvangsmiddelbruk ved norske sykehus. Pasienter som har hatt langvarig bruk av tvangsmidler, forteller om hvilken belastning dette har vært.

Det er viktig at VG belyser mange sider ved dagens varierende praksis i det psykiske helsevernet, med informasjon om mulige forbedringsområder.  Samtidig er det nødvendig å utdype problematikken om det å bruke tvang i psykisk helsevern. Bruk av fysisk makt er aldri ønskelig, men må alltid vurderes i forhold til sannsynligheten for at pasienten skader seg selv eller andre.

Helsevesenets bruk av tvang er et etisk, juridisk og faglig svært krevende område, som er lite allment kjent. Som følge av faglig utvikling, politiske føringer og pågående samfunnsdebatt er andel av tvangsinnlagte pasienter i psykisk helsevern kraftig redusert, fra opptil 80 % av pasienter i akuttpsykiatri på 1990-tallet til dagens andel på rundt 30 %. De fleste pasienter som er tvangsinnlagt opplever imidlertid ikke bruk av tvangsmidler.

Pasienter som tvangsinnlegges har ofte alvorlige sykdomstegn over lengre tid og en etablert kontakt i spesialisthelsetjenesten. Pasienten kan oppleve seg styrt av stemmer, ha tankekaos med skremmende innhold og i enkelte tilfeller angripe personer rundt seg for å beskytte seg mot det de opplever som en alvorlig fare. Noen pasienter kjenner sterkt indre press til å skade seg selv. Skadene kan føre til varige mén, noen ganger med døden til følge.

Pasienten skal medvirke i behandlingen, og pasientens nærmeste skal trekkes inn. Dette inkluderer valg av behandling, basert på god og dekkende informasjon fra fagpersonell. Når det oppstår akutte og livskritiske situasjoner, må disse kravene noen ganger fravikes for å beskytte personen selv og andre. Fra en tilsynelatende fullstendig ro kan enkelte i løpet av sekunder skade seg selv eller andre. Kompetente fagpersoner må her treffe tiltak for å hindre nye skader. Grensesnittet for å avvente og vurdere hver enkelt nylig oppståtte situasjon er sammensatt.

Loven regulerer strengt hvilke samfunnsinstanser som kan bruke fysisk makt, og i hvilke tilfeller. Fagutdannet personale i psykisk helsevern er, av myndighetene, gitt rett og plikt til å anvende midler i situasjoner definert av Psykisk Helsevernloven. Dette setter høye krav til etisk bevissthet hos helsepersonellet. Pasienten kan klage over vedtak til kontrollkommisjonen, som har et selvstendig ansvar for oppsøkende kontrollvirksomhet av sykehuset.

Beslutning om anvendelse av fysisk begrensning skal først vedtas av vedtakskompetent spesialist i psykiatri eller klinisk psykologspesialist. Psykisk Helsevernloven gir sykehusene pålegg om å føre protokoller for hver behandlingsseksjon, der tvangsvedtakene nedskrives fortløpende. Loven er  i tillegg tydelig på at tvangsmiddelprotokollene skal inneholde informasjon om tidspunkt for iverksetting og opphør av det enkelte vedtak. Protokollenes utforming gir lite rom for informasjon om vurderingene som ligger bak. Alle tiltak, vurderinger, beslutninger og vedtak skal derfor dokumenteres fortløpende i pasientjournalen. For å få oversikt over begrunnelsene for hvert enkelt vedtak, må en ha samtidig ha innsyn i den enkelte pasientjournal.

Sykehusenes  registreringssystemer har vært lite tilpasset muligheten for å gi samlet oversikt over tvangsmiddelbruk.  Oversikt er viktig som sammenligningsgrunnlag for døgn- og årstidsvariasjoner, mellom avdelinger i et sykehus eller mellom sykehus. En elektronisk løsning for tvangsmiddelprotokoller er omsider på trappene, som en del av pasientens elektroniske journal.  Kontrollkommisjonens merknader må føres i den elektroniske journalen.

Klinikk Psykisk Helse og Avhengighet har jobbet lenge og målrettet for å redusere andel tvangsinnleggelser og bruk av tvangsmidler. Resultatet er stadig lavere andel tvangsinnleggelser over mer enn femten år. Det gjenstår fortsatt forbedringsarbeid på flere områder.

Kontinuerlig og systematisk involvering av pasienter og deres nærmeste er en viktig del av behandlingen. Ansatte har også opplæring og ferdighetstrening i aggresjonsmestring, konflikthåndtering og voldsrisikovurdering. Klinikkens ansatte etterstreber å være oppdatert på kunnskapsfronten og utveksle erfaringer med andre sykehus og med førstelinje tjenestene.

I forrige uke presenterte VG en pasient i behandling ved vår klinikk. Vi har her valgt å ikke kommentere den konkrete saken. OUS har, som ett av fire sykehus i Helse Sør-Øst, ikke gitt VG innsyn i tvangsmiddelprotokollene fordi vi oppfatter det som del av pasientjournalen. Våre pasienter skal være trygge på at sykehuset ikke utleverer pasientopplysninger. Pasienter innlagt ved klinikken, har innsyn i og får utskrift av egen journal og står fritt i å gi andre innsyn i egen journal.

Marit Bjartveit

klinikkleder

Dette bildet mangler alt-text