Forskningsnytt fra forskningssjefen

Forskningssjef Morten I. Lossius refererer tre artikler fra Norge, som handler om effekt av behandling med vagusnervestimulator, hvordan diettbehandling kan påvirke nivået av legemidler i kroppen, og om medisinbruk.

Morten I. Lossius. Foto: Norsk Epilepsiforbund
I denne spalten vil forskningssjefen ved Spesialsykehuset for epilepsi (SSE), professor Morten Ingvar Lossius, gi oss smakebiter fra ny forskning som han mener kan være relevant for mennesker med epilepsi i nær fremtid. Artiklene som omtales er tilfeldig

Tekst og bilder er publisert i Epilepsinytt  4/19 og gjengitt med tillatelse fra Norsk Epilepsiforbund.

I dette nummeret vil jeg kort referere tre artikler fra Norge, som handler om effekt av behandling med vagusnervestimulator, hvordan diettbehandling kan påvirke nivået av legemidler i kroppen, og om medisinbruk.

Artikkel 1

Brodtkorb E et al. Epilepsy patients with and without preceived benefit from vagus nerve stimulation: A long-term observational center study. Seizure 2019; 72: 28-32.

Denne studien er gjennomført i det aktive epilepsimiljøet ved St. Olavs hospital i Trondheim. Førsteforfatter er en av nestorene i norsk epileptologi, professor Eylert Brodtkorb. Trønderne har samlet et materiale på 43 voksne epilepsipasienter som i minst to år har vært behandlet med vagusnervestimulator (VNS). 


Rundt halvparten av pasientene hadde en opplevd nytteverdi av behandlingen, mens den andre halvparten ikke hadde noen gevinst av behandlingen. I den siste gruppen valgte alle, med unntak av én, å avslutte VNS-behandlingen. De som oppga å ha effekt, hadde prøvd signifikant færre nye legemidler i oppfølgingsperioden. Det var også en tendens til at de som ikke hadde effekt, hadde prøvd flere legemidler før VNS-behandlingen enn dem som hadde effekt.


Forfatterne konkluderte med at vi bør være mer omhyggelige med å evaluere effekten av VNS-behandling, og eventuelt avslutte den tidligere dersom man ikke ser noen anfallsreduserende effekt. Når batteritiden er utløpt, og man eventuelt skal skifte stimulator, må man forsikre seg om at pasienten virkelig har nytte av behandlingen.

Eylert Brodtkorb. Foto: Norsk Epilepsiforbund

Eylert Brodtkorb. Foto: Norsk Epilepsiforbund


Min kommentar
Jeg vil berømme kollegene på St. Olav for å ha studert langtidseffekten av VNS-behandling. Deres resultater kan tolkes som at VNS har liten eller ingen effekt hos våre aller mest terapiresistente pasienter. Og vi får en viktig påminnelse om kritisk å vurdere effekten av slik behandling.


Den første norske implantasjonen av VNS ble foretatt i 1993. Stimulatoren blir operert inn rett under venstre kragebein på brystet, og ledningen med elektroden føres under huden til vagusnerven på halsen, hvor den tvinnes rundt nerven. Ved å sende små elektriske impulser gjennom nerven i 30 sekunder hvert femte minutt, har erfaring vist at mange får færre og/eller svakere anfall. De som kjenner at et anfall er i anmarsj, kan ved hjelp av en magnet gi ekstra støt for å abortere anfallet. 
På verdensbasis har rundt 100.000 pasienter fått VNS-behandling, mens vi i Norge har implantert VNS hos rundt 700 pasienter.

Ved Nevrodagene i mars 2019 presenterte overlege Konstantin Kostov fra SSE de foreløpige resultatene av effekten av VNS hos 461 pasienter som hadde fått slik behandling i mer enn fem år. Her fant man at 40 prosent var responderende (det vil si at de hadde mer enn 50 prosent anfallsreduksjon) ved 5-årskontrollen.


Vi venter i spenning på flere resultater fra Kostov. Det spørsmålet vi og resten av fagfeltet ønsker å finne svar på i årene som kommer, er hvilke pasienter som egner seg best for slik behandling.  

Artikkel 2

Kverneland M et al. Pharmacokinetic interaction between modified Atkins diet and antiepileptic drugs in adults with drug-resistant epilepsy. Epilepsia 2019; 60: 2235-44.

Magnhild Kverneland er klinisk ernæringsfysiolog ved SSE. Hun har i flere år studert hvilken effekt modifisert ketogen diett kan ha hos voksne pasienter med alvorlig epilepsi. Dette er den siste artikkelen som skal inngå i hennes doktoravhandling. 


Som tidligere omtalt i EpilepsiNytt har hun stått bak en av de første randomiserte kontrollerte studiene på dette feltet. Denne artikkelen handler om hvordan dietten påvirker nivået av epilepsimedisinene i blodet. Til tross for at man ikke endret dosene av karbamazepin (Tegretol, Trimonil), klobazam (Frisium) og valproat (Orfiril), falt nivået av disse legemidlene etter tolv uker med diettbehandling med henholdsvis 23 prosent, 34 prosent, og 20 prosent.


Nivået av andre legemidler holdt seg relativt stabilt under behandlingen. Det gjaldt lakosamid (Vimpat), lamotrigin (Lamictal) okskarbazepin (Trileptal), zonosamid (Zonegran) og levetiracetam (Keppra).
Det største fallet i serumkonsentrasjoner ble sett hos pasienter som brukte Frisium.

Forfatterne konkluderer med at den nokså svake anfallsreduserende effekten av slik diett, slik man så i denne studien, i hvert fall delvis kunne skyldes fallet i serumkonsentrasjoner av visse legemidler. De mente derfor det under slik diettbehandling er viktig å følge blodnivåene av legemidlene – og eventuelt justere dosene.

Magnhild Kverneland. Foto: Norsk Epilepsiforbund

Magnhild Kverneland. Foto: Norsk Epilepsiforbund

Min kommentar
Min erfaring er at effekten av diettbehandling på anfallssituasjonen er svært varierende. Noen har svært god effekt, mens andre opplever ingen bedring verken på anfallenes frekvens eller styrke. Hos noen få har jeg sågar sett en forverring. Fall i serumkonsentrasjonen av epilepsimedisinene kan være en forklaring på manglende effekt, og det er derfor viktig å holde øye med disse konsentrasjonene ved å ta hyppige blodprøver underveis.


Jeg vil også minne om at pasienter på diettbehandling kan oppleve en generell bedring når det gjelder kognitive funksjoner, psykisk helse og velvære. 

Artikkel 3

Henning O et al. Refractory epilepsy and nonadherence to drug treatment. Epilepsia Open. 2019; 00: 1-6

Oliver Henning er overlege ved SSE, og har de siste årene stått bak flere interessante studier. Dette er hans sjuende artikkel som vil inngå i hans kommende doktorgradsarbeid.
Denne studien handler om i hvilken grad SSE-pasienter tar legemidlene slik som forskrevet. I alt 333 voksne pasienter fylte ut et spørreskjema om medisinetterlevelse. 22 prosent av de spurte oppga at de av og til eller ofte ikke tok medisinene slik som forordnet av legen.  19 prosent av de spurte oppga at de en sjelden gang, av og til eller ofte tok medisinene feil med overlegg.


Ung alder og symptomer på depresjon økte risikoen for dårlig medisinetterlevelse. Henning fant ingen sammenheng mellom dårlig medisinetterlevelse og bruk av enkeltlegemidler.
Han konkluderer med at alle tiltak som kan bedre medisinetterlevelsen kan gi bedre anfallskontroll, og at klinikerne må bli flinkere til å skreddersy behandlingen til hver enkelt pasient.

Oliver Henning. Foto: Norsk Epilepsiforbund

Oliver Henning. Foto: Norsk Epilepsiforbund

Min kommentar
Jeg mener dette er viktig forskning fordi dårlig medisinetterlevelse kan være en viktig årsak til dårlig anfallskontroll. Dårlig legemiddeletterlevelse kan føre til unødvendige operasjonsutredninger eller legemiddelbytter.

Dessuten er det viktig å få klarlagt hvorfor pasientene velger bevisst å ta medisinene annerledes enn det legen har forordnet. Kan det være at noen tviler på diagnosen? Kan det være sjenerende bivirkninger? Eller er det kanskje av praktiske grunner? 

Fant du det du lette etter?