Signaler fra epilepsiforskningen

Fire forskere og en forskningssjef er samlet på Rikshospitalet for å fortelle Epilepsiforbundet om hva som rører seg innen epilepsiforskningen. De representerer deler av Norges internasjonale ledende forskningsmiljø innen epilepsi. 

Tekst og foto: Norsk Epilepsiforbund

Epilepsiforskere i Nevroklinikken
Forteller hva som rører seg innen epilepsiforskningen: f.v. Morten I. Lossius, Jon-Anker Swart, Erik Taubøll, Kjell Heuser og Kaja Selmer. Foto: Norsk Epilepsiforbund.

​Hva er årsaken til at epilepsi i det hele tatt oppstår og hvorfor utløses et epileptisk anfall? Dette er de to store spørsmålene forskere innen epilepsifeltet forsøker å finne svar på ved å studere blant annet epigenetikk. Hvis man finner selve årsaken til epilepsien kan det føre til at vi finner helt nye angrepspunkter for terapi, noe man ikke er så alt for langt unna.

Så: Hva er epigenetikk? Epi betyr over eller ved siden av genetikken. Epigenetikk handler om ting som kan påvirke hvilke gener som uttrykkes. John-Anker Zwart, som er forskningsleder på Nevroklinikken ved Oslo universitetssykehus har en nyttig metafor for å forklare konseptet:

– En enkel forklaring på genene er en kokebok. Du er født med kokebokens mange oppskrifter. Hvilke sider som benyttes til å lage oppskriftene er epigenetikken. Noen sider er ikke tilgjengelige og lukkes igjen, de er der, men de blir ikke brukt.

En forsker ikledd legefrakk som også sitter rundt møtebordet, Kaja Selmer, dr.med. i epilepsi og genetikk, fortsetter på epigenetikk-metaforen:

– Litt er bestemt i utgangspunktet for at cellene skal være spesialiserte og bruke de oppskriftene de vil. Hvis noe skjer, så endres hvilke oppskrifter som brukes eller hvilke sider som brukes.

Kaja Selmer

- Tidligere har man ikke skjønt hvordan genetikk og miljø henger sammen. Epigenetikken er linken – den reagerer på miljø og så sier den til kroppen hvilke gener som skal brukes eller ikke. Foto: Norsk Epilepsiforbund.

På spørsmålet om hvorfor noen utvikler epilepsi så vet vi at miljøfaktorer spiller en stor rolle. Epigenetikken et middel for å se hvordan et miljø påvirker hvilke gener og oppskrifter som brukes i kokeboken. Man vet at ved et epileptisk anfall følger endringer i epigenomet, altså hvilke gener som skrus av og på. Kanskje kan man påvirke hvilke gener som skrus av og på – og det åpner seg helt andre muligheter for terapeutiske alternativer. Dette er fremtidsmedisin.

Den grå massen

Kjell Heuser har tatt sin phd på gliaceller og translasjon og har i sin forskning funnet at gliacellene bidrar til å spre epileptisk aktivitet i hjernen. Gliacellene er den grå massen i hjernen som man tidligere mente bare var «fyllmasse» rundt nervecellene. Nervecellene er motorveien, mens gliacellene er de små skogsveiene. Man har funnet at gliacellene har en rekke aktive funksjoner i hjernen. Gliacellene utgjør nesten halvparten av hjernen, og her har ikke forskerne utforsket potensialet fullt ut.

Kjell Heuser

Kjell Heuser har funnet at gliaceller kan bidra til å spre epileptisk aktivitet. Foto: Norsk Epilepsiforbund

– Pasienter med epilepsi har i korte perioder forstyrrelser i den elektriske aktiviteten i hjernen, men ulike mekanismer bremser opp så det ikke blir lengrevarende utbrudd og anfall. Aktivitet i gliacellene kan imidlertid overvinne disse bremsemekanismene og derved spre epileptisk aktivitet. Nesten alle anfallene stopper spontant, – men hva får dette til å skje? På musehjerner ser man at det som stopper epileptisk aktivitet ligner på prosesser man ser ved migrene. Kan mekanismene som ligger bak migrene stoppe anfall? Det blir vanskelig å generalisere oppdagelsen over på mennesker, men vi har en optimistisk holdning til at man har oppdaget hvordan anfall stoppes. På bakgrunn av disse oppdagelsene har man i et samarbeide med et senter i Bonn forsøkt et medikament som klarer å reversere forandringene som skjer i hjernecellene ved epilepsi – hos mus, forklarer Heuser.

En statusoppdatering om forskningen

John-Anker Zwart har kalt inn til møtet med epilepsiforskerne da han er forskningsleder ved Nevroklinikken på Oslo universitetssykehus. Under Nevroklinikken er det flere forskningsgrupper hvorav to av dem er forskningsgruppen på SSE ledet av Morten Lossius og gruppen på Rikshospitalet ledet av Erik Taubøll.

Jon-Anker Swart

– Disse to gruppene har godt samarbeid, og har blant annet jobbet sammen på studier om epilepsikirurgi, dyp hjernestimulering ved epilepsi, epilepsi og hjerterytmeforstyrrelser og bivirkninger av behandling både av medisiner og av ketogen diett, sier Jon Anker Swart. Foto: Norsk Epilepsiforbund.

 Det to gruppene har noe forskjellig forskningsprofil der SSE-gruppens forskning i større grad dreier seg om direkte pasientrettet forskning inkludert psykososiale aspekter ved epilepsi, ketogen diett, samt epilepsikirurgi.

Ved Rikshospitalet drives også en rekke kliniske prosjekter knyttet til hvordan epilepsi utvikler seg over tid, plutselig og uventet død ved epilepsi (SUDEP) og status epilepticus, men en stor del av virksomheten der er også mer basal og såkalt translasjonell. Med dette menes at man gjør eksperimentelle studier og prøver å ta resultatene over til klinisk hverdag.

Kaja Selmer (SSE og Nevroklinikken) kan forklare mer i dybden på et av prosjektene om ketogen diett, hvor klinisk ernæringsfysiolog Sigrid Pedersen ser på tarmflora og epigenetikk i ketogen diettbehandling av barn.

– Det er etablert at ketogen diett fungerer godt hos barn, men hvorfor vet man nesten ingenting om.  For å finne ut dette tar vi blodprøver for å se om dietten gjør noe med bakteriene i tarmen. De siste ti årene har vi skjønt at bakteriene i tarmfloraen kommuniserer via tarmveggen til hjernen og tilbake via vagusnerven. Gjennom studier på mus har man vist at tarmflora trolig er viktig for effekten av ketogen diett. Ikke alle vil få effekt av ketogen diett, så er det kanskje slik at om man har en viss type tarmflora så fungerer det? Man ønsker å tilpasse dietten til de som har ulik tarmflora, og kunne si hvem som kan ha effekt av dietten på forhånd.

Musestudiene viser at når man tar bort noen bakteriestammer i tarmen, så forsvinner effekten av ketogen diett. Ketogen diett er tungvint å gjennomføre. Hadde man skjønt mekanismene kunne man funnet en annen måte å behandle på ved å trigge de samme mekanismene, men ikke måttet gå på full diett. Noen av mekanismene vi ser i dietten kan vi kanskje påvirke på en annen måte enn diett.

Lossius vil også nevne pågående prosjekter om effekt og bivirkninger av nye epilepsimedisiner, langtidseffekter av ketogen diett, langtidseffekter av epilepsikirurgi, fosterskadelige effekter av epilepsimedisiner, seksualitet og epilepsi, informasjonsbehov og pasientopplevde utfordringer ved epilepsi (samarbeid med forbundet) og en stor studie om mennesker med psykiske ikke epileptiske anfall (PNES).

Morten Lossius

– Vi har altså et svært aktivt forskningsmiljø på SSE og for tiden er det åtte pågående doktorgradsprosjekter, noe jeg er veldig stolt av sier Morten Lossius. Foto: Norsk Epilepsiforbund

Forskningsgruppen på Rikshospitalet jobber blant annet med basalforskning og forsøker å finne årsaken til epilepsi slik at man kan forhindre at man får anfall, noe man tror er mulig. Tidligere har man hatt mye fokus på nevroner og ionekanalers funksjoner. Hvis gliaceller virkelig spiller en stor rolle i epileptogenesen (hvorfor man får epilepsi) og iktogensen (hvordan anfall oppstår) så kan man kanskje utvikle et medikament som er rettet mot gliacellene.

I tillegg til forskningsområdet til Heuser – translasjon og epigenetikk vil Erik Taubøll som leder epilepsiforskningsgruppen på Rikshospitalet trekke frem tre områder som gruppen forsker på. Det første er langtidsbivirkninger av epilepsibehandling – medikamenter og diett.

 – Man er som kliniker oppmerksom på akutte bivirkninger som ustøhet og kvalme. Men hva skjer over tid, hvordan endrer behandlingen hormonbalansen, bentettheten, immunsystemet? Videre er SUDEP et viktig tema. Hvorfor dør man – hvorfor stopper hjertet? Er det knyttet til epilepsiformer?

Man har funnet at det finnes like kanaler i hjernen som i hjertet. Det er en sammenheng mellom hjerte og hjerne for noen pasientgrupper. Noen medikamenter er spesielt farlig for visse grupper. Men det står fortsatt igjen å besvare hvorfor man dør av SUDEP. Det siste feltet er status epilepticus – den farligste formen for anfall. Hvorfor dør man? Går det å an å forutsi hvem det går bra med eller dårlig med?

Erik Taubøll

- Fordi Oslo universitetssykehus har et av de største materialene som finnes på dette har vi kartlagt forekomsten og gjort en del statistiske beregninger for å se hvilke pasienter det går bra med, sier Taubøll. Foto: Norsk Epilepsiforbund

Mye å høste fra andre, mye å gi til andre

Etter hjernehelsestrategien som ble lansert før jul i fjor av Helse- og omsorgsdepartementet fulgte en utlysning fra Forskningsrådet om midler til et forskningssenter på hjerneforskning. Senteret er ment for å utvikle klinisk behandling til alvorlige sykdommer som rammer sentralnervesystemet. Budsjettet rommer rundt 160 millioner fordelt over et 8-årig løp.

Zwart har vært ansvarlig for å utforme søknaden fra Oslo universitetssykehus sammen med en rekke andre hjerneforskningsmiljøer i Norge. Nå sitter han på Ullevål Sykehus og viser modeller og plansjer over prosjektets struktur. Han ser for seg en modell hvor man vil sørge for en likeverdig tilgang på tvers av helseregionene. Klinikere og forskere fra hele landet vil jobbe tverrfaglig. Med jevne møter kan parkinsonforskeren bruke sin faglige innsikt på å gi tilbakemelding til et prosjekt om for eksempel ALS.

– Hvorfor er det et gode å tenke tverrfaglig innen hjerneforskningen?

– Forskning kan ofte ende opp med å bli silotenkende. En som forsker på en nevrologisk sykdom kan låse seg til sitt fagfelt. For eksempel kan pågående grunnforskning og forskning innen områder som ALS og demens ha en overføringsverdi til andre hjernesykdommer. En tverrfaglig tankegang åpner opp for nye forskningsmuligheter og vil ha en overføringsverdi til alle sykdomskategoriene og bedre utnyttelse av ressurser. Med denne strukturen kan det være andre forskningsspørsmål som vi nødvendigvis ikke ser umiddelbart, men som kan vise seg å være til nytte innenfor for eksempel epilepsifeltet videre. Meningen er å skape en felles plattform hvor vi drar veksel på hverandres kunnskap og ressurser på en bedre måte. Sånn at vi får frem nye og innovative ideer, forklarer Zwart.

Et annet område epilepsigruppen kan ha nytte av et slikt samarbeide på er at man kan tiltrekke seg nye kliniske studier i tidlig fase ved utvikling av nye medikamenter. Fordi man gjennom nettverket i forskningssenteret har et større tilfang av pasienter gjør det at man blir mer attraktiv for utenlandske medisinprodusenter, så nye epilepsimedisiner raskere kan bli tilgjengelig for pasienter med epilepsi. 

– Hvorfor er det viktig å ha med epilepsi i et slikt senter?

– Epilepsi har en enorm stor påvirkning på den det gjelder, men også på samfunnet. Som vist på plansjen, på kakediagrammet til venstre, ser man at økonomiske og arbeidslivsmessige konsekvenser for sykdommen er store.  Det er en av grunnene til at det er viktig å ha med epilepsi i dette forskningssenteret. Det er nærliggende at diettbehandling kan være aktuelt for andre type anfallstilstander og nevrodegenerative tilstander. Migrene behandles med epilepsimedisiner. I denne situasjonen har epilepsi mye å høste fra andre, men også mye å gi til andre.

Ut av boksen

Oslo universitetssykehus har ansatt en brukermedvirker i en tyve prosent stilling og etablert et brukerråd som går på forskning. Brukerne får et kurs hvor de møter forskerne og blir forklart hvilke roller man har i en prosess og gjennomgår et kurs i «good clinical practice» som går på klinisk behandlingsforskning.

–  Hvorfor er brukermedvirkning bra?

– Forskningsprosjektene blir bedre. Det blir mer pasientnært, mye mer relevant og jeg tror vi har mye å lære av å tenke ute av boksen. Vi blir veldig fort litt fastkjørt i det vi mener er riktig håndtering og prioritering, forklarer Zwart.

Han går videre til å forklare hvordan man involverer brukermedvirkerne i alle de ulike stadiene av forskningen:

– Helt fra idefasen er brukermedvirkerne med på å gi innspill på hva som er lurt å gjøre. De nyttige innspillene som kommer underveis kan hjelpe til med å justere forskningsfokus. Brukermedvirkerne trenger ikke å forstå akkurat hva som foregår på cellenivå, men kan se på det overordnede – hva er hensiktsmessig å forske på? De kan være med å justere ting som pasientsamtykke – er det forståelig? Har vi fremstilt dette på riktig måte? Forskerne kan få hjelp av brukermedvirkerne til å formidle forskningsresultatene på en god måte. Medvirkningen av brukere er med å bedre pasientbehandlingen og håndteringen i alle ledd.

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.