– Det var tøft, men forståelig

Nytt prosjekt har undersøkt konsekvenser og reaksjoner blant sårbare pasienter med personlighetsforstyrrelse under første Covid-19 bølge i Norge.

Poliklinisk behandling for pasienter med personlighetsforstyrrelser ble endret med umiddelbar virkning da første bølge med Covid-19 slo inn over Norge i mars 2020. En anonym spørreundersøkelse har kartlagt pasientenes psykiske og sosiale belastning, umiddelbare reaksjoner, og deres kontakt og erfaringer med behandlingstilbudet under den første nedstengningen. Deltagerne i spørreundersøkelsen var tilknyttet behandlingsenheter tilrettelagt for pasienter med personlighetsforstyrrelse innen spesialisthelsetjenesten.

Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom forskergruppen Personlighetspsykiatri og Nettverk for personlighetsforstyrrelser (Nettverket). Undersøkelsen ble gjennomført i samarbeid med 12 behandlingsenheter tilsluttet Nettverket i perioden juni-oktober 2020. I alt 133 pasienter besvarte undersøkelsen. Resultatene er sammenfattet i fire kvantitative og en kvalitativ studie.

Sårbare pasienter

Personer med personlighetsforstyrrelse kan ha omfattende følelsesmessige, mellommenneskelige og eksistensielle problemer.

– Det er god grunn til bekymring for konsekvensene samfunnets nedstengning hadde for pasientene. Viktige spørsmål i denne kartleggingen var å undersøke pasientenes evne til å tilpasse seg samfunnsendringene og deres muligheter for å nyttiggjøre seg aktuelle alternative kontaktformer som telefon og video terapi, påpeker prosjektleder og seksjonsoverlege Elfrida Kvarstein, som sammen med Geir Pedersen har ledet arbeidet i en tverrfaglig sammensatt prosjektgruppe.

Betydelig psykisk og sosial belastning, men ikke økt selvdestruktivitet

Pasientene i undersøkelsen rapporterte svært høye nivåer av angst og depresjon. En fjerdedel opplevde forverring av symptomer og større vansker med å regulere sinne. En mindre andel oppga at de hadde økt rusmisbruk i denne perioden.

– Et overraskende, men positivt funn har vært at selvdestruktive handlinger ikke økte blant pasientene under nedstengning, påpeker Kvarstein.

Hun utdyper videre at det kan være mange årsaker til slike funn.

– Undersøkelsen viste at pasienter hvor denne type problematikk var kjent før nedstengningen, fikk tettere oppfølgning hovedsakelig via telefon under nedstengningen. Det samme gjaldt pasienter med uttalte depressive symptomer. Tettere oppfølgning kan ha forebygget en oppblussing av selvdestruktive handlinger.
  

– For øvrig er det rapportert i flere studier at pasienter synes å ha kontaktet legevakt og øyeblikkelig hjelp tilbud i mindre grad under nedstengningen. Dette kan skyldes smittesituasjonen, og frykt for å belaste helsevesenet. På den annen side, viser studien at trenden ikke gjelder alle pasienter. Antall selvmordsforsøk blant pasientene i denne undersøkelsen var uendret under nedstengningen, utdyper Kvarstein.

Undersøkelsen viser betydelig isolasjon, men variasjon i opplevelsen av ensomhet.

Samfunnets nedstengning av barnehager, skoler, aktivitetstilbud og arbeidssteder rammet også pasientene som besvarte denne undersøkelsen. Blant pasienter med barn, opplevde flertallet at omsorgsoppgaver var mer utfordrende. Mange beskrev at arbeidsrelatert aktivitet ble vesentlig redusert. Flere mistet deltidsjobber og rehabiliteringstilbud i tillegg til det stedlige terapitilbudet. Til tross for at situasjonen var krevende for et flertall av pasientene, oppga ca. en tredjedel også en styrket følelse av sosial samhørighet, flere i samfunnet var hjemme, og noen opplevde mer initiativ til å finne måter å mestre situasjonen på.

– Det er viktig å understreke at denne studien ble gjort under første bølge. Vi erfarer at pasientene fortsetter å følge rådene, men også at det er krevende med langvarig nedstengning.   I studien uttrykte også noen pasienter at den mer konstruktive følelsen av økt initiativ var vanskelig å opprettholde over tid.

Bekymret for eget behandlingsforløp

Under normale omstendigheter tilbyr enhetene i Nettverket intensiv poliklinisk behandling. Det kan være ulike kombinasjoner av psykoedukative kurs og terapi individuelt og i grupper og kan også inkludere kunstterapi eller fysisk aktivitet. De behandlingstilbudene inkluderer Mentaliseringsbasert terapi, Skjema Terapi og Dialektisk Adferdsterapi. Gjennomsnittlig behandlingsvarighet er ca. to år.

Forutsigbarhet, struktur og klare rammer regnes ofte som grunnleggende prinsipper for god behandling av personlighetsforstyrrelser. God dialog mellom pasient og terapeut vektlegges for å skape trygghet og finne felles enighet om de aktuelle personlighetsmessige vanskene.

– Et brått behandlingsavbrudd kan i seg selv være en vesentlig inngripen. Mangelfull støtte i behandlingsapparatet sammen med den urovekkende samfunnssituasjonen kunne forventes å forstyrre pasientene i betydelig grad. Mange av pasientene i Nettverket er unge voksne, påpeker Kvarstein.

Spørreundersøkelsen tydet også på at pasientenes umiddelbare reaksjon på nedstengningen av behandlingstilbudet var engstelse, tristhet og hjelpeløshet.

Kvarstein beskriver at det gjør sterkt inntrykk at flertallet likevel uttrykte stor forståelse for at nedstengningen var nødvendig selv om det innebar at behandlingstilbudet som helhet stoppet opp. Mange uttrykte også bekymring for eget behandlingsforløp. De yngre pasientene i undersøkelsen oppga størst skepsis til behandlingsavbruddet. Studien viser imidlertid også at disse viste seg å være blant dem som i størst grad tok imot videobaserte alternative konsultasjonsformer.

Savnet ansikt til ansikt kontakt i terapien og gruppeterapi


Flesteparten av pasientene i undersøkelsen fikk tilbud om telefonkontakt og to tredjedeler hadde ukentlig kontakt med terapeut under nedstengningen. Forskjeller i konsultasjonshyppighet var knyttet til depressive symptomer, selvskading og omfang av personlighetsproblematikk.

Digital terapi kom imidlertid svært sent i gang og var ikke tilgjengelig for alle. Gruppeterapi er en dominerende tilnærming ved behandlingsenhetene, men kun et fåtall mottok digital gruppeterapi.

– Pasientene beskrev sterk bekymring for tapet av gruppeterapi og halvparten savnet å kunne se terapeutens ansikt under terapitimene, utdyper Kvarstein

Psykologspesialist/Førsteamanuensis ved UiO Line Indrevoll Stänicke ledet en kvalitativ delstudie i prosjektet. Hun sier at flertallet beskrev de alternative kontaktformene som forståelige gitt den aktuelle situasjonen.

– Det var imidlertid stor variasjon i pasientenes opplevelse av nedstengningen og endringene i behandling. Noen beskrev overgangen til telefon – og videosamtaler som en tilstrekkelig nødløsning. De var opptatte av å utfordre seg selv og finne egne måter å mestre krisen på eller kunne oppleve økt samhold med familie og venner. Mens andre opplevde stor uforutsigbarhet i hverdagen og i behandlingen. Det skapte en opplevelse av økt følelsesmessig avstand til terapeuten, det var vanskeligere å si noe om vanskene sine, og de beskrev sterke følelser av tap, angst og ensomhet.

Ulike tilbud til pasienter med unnvikende- og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Prosjektet sammenliknet pasienter med unnvikende- og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

– Depresjon, selvmordstanker, angst, sinne og ensomhet var like sterkt tilsted i begge grupper. Det som var bekymringsverdig, var at pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse fikk mindre regelmessige og færre konsultasjoner etter nedstangning, forteller psykologspesialist Kjell-Einar Zahl.

Han utdyper videre at pasientene med unnvikende personlighetsforstyrrelse var også mer bekymret for egen behandling, savnet gruppeterapi og opplevde dårligere kvalitet på kontakten med terapeuten enn pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Arbeidsgruppen

Tverrfaglig nedsatt arbeidsgruppe med brukermedvirkning: Zahl,KE, Stänicke,LI, Pettersen,MS, Baltzersen, ÅL, Johansen,MS, Eikenæs,IUM, Hummelen,B, Wilberg,T, Arnevik,EA, Pedersen,G, Kvarstein,EH.

 

Artikler

Prosjektets resultater er sammenfattet i 4 kvantitative og 1 kvalitative studie. Vi oppdaterer fortløpende hvor studiene er i prosessen nedenfor.

Vulnerability of personality disorder during Covid-19 crises - A multicenter survey of mental and social distress among patients referred to treatment
Kvarstein,EH, Zahl,KE, Stänicke,LI4, Pettersen,MS, Baltzersen, ÅL, Johansen,MS, Eikenæs,IUM, Hummelen,B1, Wilberg,T, Arnevik,EA, Pedersen,G.
Status per Febr 2021: Submitted


Vulnerability of personality disorder during Covid-19 crises - A multicenter survey of treatment experiences among patients referred to treatment
Kvarstein,EH, Zahl,KE, Stänicke,LI, Pettersen,MS, Baltzersen, ÅL, Johansen,MS, Eikenæs,IUM, Arnevik,EA , Hummelen,B, Wilberg,T, Pedersen,G.
Status per Febr 2021: In progress

The importance of feeling remembered and cared for during the Covid-19 crisis – A qualitative multi-center survey of everyday life and treatment experiences among vulnerable patients with a personality disorder
Stänicke, L.I., Arnevik, E.A., Pettersen, M.S., Baltzersen, Å.L., Zahl., K.E., Johansen M.S., Eikenæs, I.U.M., Pedersen, G., Wilberg, T., Kvarstein, E.H.
Status per Febr 2021: Submitted

Patients with Borderline and Avoidant personality disorders and their reactions to the Covid-19 crisis - A multicenter survey of patients in treatment for personality disorders in Norway
Zahl KE, Pedersen G, Eikenæs IUM, Stänicke LI, Wilberg T, Baltzersen ÅL, Pettersen MS, Hummelen B, Arnevik E, Johansen MS, Kvarstein, EH.
Status per Febr 2021: In progress