Foto: NAPP. Gitte Huus åpnet Personlighetspsykiatrikonferansen 2016.
Tema for årets konferanse i regi av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) var «stigma» forbundet med diagnosen personlighetsforstyrrelse.
Foto: NAPP. Erfaringskonsulent Andrea Holst satte agendaen med innlegget "sånne som meg".
Gjennom personlige beretninger fra syv erfaringskonsulenter fikk vi et innblikk i hvordan det er å leve med diagnosen personlighetsforstyrrelse. De trakk frem gode erfaringer med behandlingsprogram som var målrettet til problematikk, terapeuter som holdt ut over tid, som tålte svingningene, og som våget å være personlige. Samtidig beskrev de et til tider dystert bilder av hvordan de opplever seg møtt av hjelpeapparatet gjennom hyppige terapeutbytter, manglende forståelse, samt fordommer. Til tider en opplevelse av å bli møtt som en diagnose, en kategori, snarere enn et helt og sammensatt menneske. Det ble også satt et kritisk søkelys på begreper som «kronisk suicidal» og «behandlingsresistent». Diagnosen personlighetsforstyrrelse ble av noen opplevd som et brennmerke i pannen som ikke forsvinner, et stempel som farger hjelperens fortolkning. Dersom du først har fått diagnosen blir den stående i journalen, uendret og ikke vurdert på ny. Andrea erfarte at «da diagnosen først ble endret, fra BPD til bipolar, fra BPD til PTSD, endret alt dette seg ». Behandlere og omgivelser møtte henne med åpenhet, varme og empati.
Foto: NAPP. Professor Theresa Wilberg satte et spørsmålstegn ved diagnosenes holdbarhet.
Med sitt innlegg, «Diagnose personlighetsforstyrrelse er «ferskvare»?» satte professor Theresa Wilberg søkelyset på stabiliteten av diagnosen, både som begrep og på et individuelt nivå. Gjennom å vise til ulike behandling- og forløpsstudier (bl.a. Zanarini m.fl. 2012), utfordret Wilberg etablerte «sannheter» om at personlighetsforstyrrelse hos den enkelte person er noe som vedvarer og som er lite sensitivt for endringer. Spesielt viser forsking høy grad av remisjon innenfor diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Følger man denne gruppen over tid har faktisk mer enn 90 prosent av individene «mistet» diagnosen etter 10 år. En stor andel av personer som får diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i ung voksen alder, går altså ut av diagnosen etter noen år. Wilberg pekte på at dette sannsynligvis også gjelder for andre personlighetsforstyrrelser, f.eks. unnvikende, tvangspreget, avhengig, men at her er det mer begrenset med forskning. Diagnostisk remisjon impliserer imidlertid ikke at personene nødvendigvis er psykisk «friske», og mange vil fortsatt ha personlighetsmessige problemer og funksjonsvansker. Noen trekk er også mer stabile enn andre, som for eksempel paranoid tenkning, affektiv ustabilitet og lav selvfølelse. Mens trekk som for eksempel impulsivitet, uansvarlighet og identitetsvansker sannsynligvis er mer sensitive for endring.
Endringene for selve diagnosen personlighetsforstyrrelse som begrep, har i et historisk perspektiv imidlertid vært relativt små og langsomme de siste 50 årene. Dette er konservative og langsomme endringsprosesser. I forbindelse med ulike revisjoner av diagnosemanualene har noen få personlighetstyper kommet til, mens andre har falt fra. Fra 1980 har de diagnostiske kriteriene blitt bedre spesifisert. Det har senere vært mindre justeringer av kriteriene for de ulike typene. Det er imidlertid mye som tyder på at diagnosen, slik vi kjenner den i dag, er i ferd med å endres. Det har lenge hersket en bred enighet om at personlighetsforstyrrelser er dimensjonale fenomener og at personlighetsforstyrrelser bør vurderes med tanke på alvorlighetsgrad. Forslaget til en kategoriell-dimensjonell tilnærming (den alternative modellen for personlighetsforstyrrelser, AMPD) ble imidlertid ikke vedtatt i forbindelse med utgivelsen av DSM-5. Mens signalene fra arbeidet med ICD-11 (som kommer i 2018) tyder på at vi går mot en radikal endring i form av en ren dimensjonal modell.
Konklusjon: PF-diagnosen hos den enkelte person er ikke så stabil som vi trodde for noen tiår siden. Dette gir følger for hvordan vi bør forholde oss til denne problematikken innenfor hjelpeapparatet, i trygdesystemet og rettsvesenet. Vi kan ikke belage oss på tidligere diagnostikk, men må gjøre nye vurderinger.
Last ned foilene til Theresa Wilberg fra Personlighetspsykiatrikonferansen.
Behandlere, pasienter, pårørende og andre som måtte komme i befatning med disse diagnosene, bør ha et nøkternt forhold til selve diagnosene. I tillegg til å snakke om ulike personlighetsforstyrrelser, beveger også feltet seg i retning av å fokusere på ulik grad av vansker i selv- og interpersonlig fungering, hvor identitet, affektregulering, tilknytningsstrategi og mentalisering er sentrale begreper.
Foto: NAPP. Psykologspesialist Christian Schluter var kort innom hva er PF.
Det øvrige programmet bestod av en vekselvirkning mellom erfaringskonsulenter og fagpersoner. Temaene var hva er personlighet og hva er personlighetsforstyrrelse, hvilken betydning har utrygg tilknytning for utvikling av personlighetsforstyrrelse, i hvilken grad arvelig sårbarhet forklarer omfanget av personlighetsforstyrrelser, betydningen av traumer i oppveksten («utviklingstraumer»), over- og underregulering av følelser og hvor viktig selvregulering er for personlighetsfungering.
Foto: NAPP. Psykologspesialist Christian Schluter og Overlege/Enhetsleder Øyvind Urnes i en åpen diskusjon og refleksjon med publikum.
I forbindelse med konferansen ble det også arrangert et åpent kveldsarrangement på Litteraturhuset hvor erfaringskonsulenter fra Ekspertrådet til NAPP var i samtale med Øyvind Urnes om hvordan det er å leve med personlighetsforstyrrelser. Det ble en engasjert og åpen dialog mellom erfaringskonsulenter og publikum. Hvor diskusjonen gikk over tema som ulik bakgrunn for utvikling av personlighetsproblematikk, behandlingserfaringer, ulike fordommer og uvitenhet i helsevesenet og befolkingen generelt.