Illustrasjon fra Shutterstock.
Pasienter med personlighetsforstyrrelser (PF) er ofte utsatt for stigmatiserende behandling av behandlere mener Markham and Trower (Markham & Tower, 2003) som har forsket på fordommer mot pasienter med PF blant behandlere. De fant at pasienter med emosjonelt ustabil PF (borderline personality disorder, BPD) fikk dårligere behandling enn pasienter med andre typer PF. Videre fant de at pasienter med schizofreni og depresjon kom bedre ut enn de med personlighetsforstyrrelser. Denne forskjellsbehandlingen begrunnes i at behandlere har mindre empati og optimisme ovenfor pasienter med diagnosen BPD, fordi behandlerne erfarte denne pasientgruppe som mer trøblete i deres adferdsmønster, enn de erfarte ved å jobbe med pasienter med depresjon og schizofreni.
Tilbakemeldinger fra tidligere brukere viser at flere føler at det eksisterer fordommer mot brukere med PF, spesielt med tanke på å bli ekskludert fra ulike behandlingstilbud. Traumebehandling er blant annet et av de områdene hvor flere brukere føler at de blir ekskludert på grunn av deres PF diagnose.
«Jeg fikk for 3 år siden behandling på traumeavdelingen. Det er den behandlingen, jeg regner som livet mitt før og etter.»
Pasienter med emosjonell ustabil PF har ofte vært utsatt for traumer. Derfor er det beklagelig at denne gruppen pasienter blir utelukket fra traumebehandling grunnet deres PF diagnoser. Flere pasienthistorier illustrerer at traumebehandling har gitt stor positiv effekt.
«Jeg har vært på et 7-10 ukers traumeopplegg til sammen, og det hjalp meg masse til å få meg på beina igjen som menneske.»
Flere med personlighetsforstyrrelser opplever å ikke blitt hørt når de har henvendt seg til spesialisthelsetjenesten når de ber om å få traumebehandling. Det kan gå så langt at de prøver å ta sitt eget liv, som et skrik om hjelp for å bli sett og hørt.
«Der ble du møtt sånn som vi ønsker å bli møtt, uten å bli stemplet. Bare blitt forstått og alt sånn som det egentlig skal være.»
Flere brukere har ikke vært klar over at de har fått en PF diagnose, og at det er disse diagnosene som lukker dører for sårt tiltrengt behandling. Flere brukere får avslag fra traumebehandling ene og alene begrunnet i deres PF diagnoser. Dette er veldig uheldig. Noen av brukerne utvikler negativ adferd og låser seg inn i destruktive mønstre ved å ikke få en nødvendig behandling.
«Jeg har vært innlagt på traumebehandling også. Det var først når jeg kom til Personlighetspoliklinikken, at jeg fikk personlighetsforstyrrelsesdiagnosen. Før det viste jeg ikke hva som feilet meg»
Illustrasjonsbilde fra Shutterstock
Vær så snill, gjør meg bedre!
«Jeg fikk diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse i 2009. For min del så var det greit å få en knagg å henge ting på. Diagnosen gav meg en forklaring på mine reaksjoner på tidligere hendelser i livet. Jeg regnet med at jeg kom til å få behandling for dette. Sant nok jeg ble innlagt for en periode på ni mnd. Det var noen samtaler, men ikke det som jeg vil betrakte som behandling. Det var mest snakk om symptomene mine. Ikke noe om årsak til disse symptomene. Det ble også stadig byttet ut behandler. Så jeg fikk ingen mulighet til å danne en god relasjon med behandleren. Jeg la merke til at mye av gruppeterapitilbudene ekskluderte meg, siden jeg hadde en PF diagnose med begrunnelse i at jeg ikke ville ha noe nytte av behandlingen. Mens jeg selv mente at behandlingen kunne være nyttige og verdt å prøve, siden jeg så sårt trengte å få en god behandling som kunne få meg på beina igjen. Det er vondt å bli ekskludert fordi en har fått en PF diagnose. En PF- diagnose har som regel kommet på bakgrunn av traumer. Traumer må bearbeides, selv om en har fått en PF diagnose».
Illustrasjonsbilde av gruppe samtale
Lær meg å leve med mine traumer!
«Avdelingen som ga oss håp i mørket, som lærte oss å mestre vanskelige bilder, som fanget vårt hode og kropp, ga oss strategier til å holde ut når minnene ble tunge å bære og kroppen ville gi opp. Når verden føltes kaotisk og vanskelig, ga de oss håp om bedring ved å se oss, høre på oss, tørke tårer og holde rundt oss. De var der når skammen var så stor att vi ikke klarte se oss selv i speilet, eller folk i øynene. Dager da vi ønsket å bli borte. Der lærte de oss att vi er verdt noe, at vi betyr noe og at det er ikke vår feil. De lærte oss at det er lys selv i det mørkeste mørket. De ga av seg selv, og holdt håpet for oss når vi ikke klarte holde håpet selv. De veiledet oss når vi var i vår egen destruktive verden».
«Etter innleggelsen på traumeavdelingen i tre måneder, ble det ikke lenger behov for annet enn oppfølgning av psykiatrien en gang i uken og noen kommunale tjenester. Dette var en ekstrem forbedring fra å ha hatt en sykehistorie med et gjennomsnitt på en til to innleggelser hver måned. Jeg var en veldig dyr svingdørspasient for det norske helsevesenet».
«Traumeavdelingen er et samlet arbeidsmiljø med kunnskap om det vi trenger og har behov for. Samtaler som lar oss lære at våre reaksjoner er naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Lærdom i hvordan takle ulike reaksjoner vi får i vårt hjemmemiljø, og ikke minst at vi kan speile oss i våre medpasienter og gjenkjenne oss selv, samt skjønne at vi er ikke gale, skitne eller dumme. Vi er ikke alene, og det er flere som oss. Det å komme til en avdeling, der alle dine medpasienter har opplevd noe av det samme som deg selv. De har lik historie, reaksjonsmønster og trigges av noe av de samme tingene. Det er for denne pasientgruppen utrolig viktig. Det å komme til en avdeling der du kan senke forsvarsmekanismene dine. Der du etter hvert tørr å puste. Der du ser at du ikke er alene, og der skammen kan legges vekk ei lita stund. Det handler om å forstå, bli forstått og lære. Man trenger ikke være rakettforsker for å vite at det gjøres bedre sammen med likesinnede med samme utgangspunkt og diagnose».
«Nå, når det er gått 2 år siden innleggelsen, er jeg dessverre tilbake i samme spor som før. Innleggelser relativt hyppig, til tross for at jeg prøver å være sterk, og klare meg uten. Kunnskapen jeg tok med meg fra traumeavdelingen har dessverre gått i glemmeboken, fordi livet er vanskelig. Det er tungt å puste med alle minnene man har i bagasjen, og det dukker stadig opp ting som gjør at livet er hardt å leve. Nå har jeg ikke traumeavdelingen til å få et pusterom og ny kunnskap. En kunnskap som til slutt kanskje skulle gjøre meg i stand til å leve et liv uten behandling i psykiatrien. Jeg vil stå på egne bein uten en ansvarsgruppe og innleggelser. Målet er å bli selvstendig, at en skal lære å leve med sine traumer i ett normalt liv med jobb og familie».
«Traumeerfaring slår ut på mange forskjellige måter. Psykose, spiseproblematikk, selvskading, dype depresjoner, personlighetsforstyrrelser osv. Cirka 70 prosent av innleggelsene, i døgnavdelinger har en bakgrunn med traumer, de blir bare ikke spurt.
Vi er så altfor mange som nå er svingdørspasienter i den lokale psykiatrien, fordi vi ikke får den hjelp vi trenger. Vi får en seng, noen støttesamtaler og mat, men vi får ikke det vi trenger mest.».
Illustrasjonsbilde fra Shutterstock
Traumer er grunnlaget for personlighetsforstyrrelsen!
«Jeg har opplevd mange traumer i oppveksten: Kidnapping, omsorgssvikt og vold. Jeg ble slått mye som barn og har opplevd incest. Så jeg har hele repertoaret egentlig, men jeg tror på at det påvirker forholdet til personlighetsforstyrrelsen, at det er selve grunnlaget for den. For det er det du opplever i barndommen, tror jeg, i forhold til min filosofi, at det du opplever på godt og vondt, er med på å danne vår identitet i tidlig alder. Altså, primær identitet om man vil, og det er i de årene vi skaper den identiteten vi drar med oss inn i voksenlivet. I forhold til tanker og tro, på hva vi kan og ikke kan. Hvem vi er og hvem vi ikke er. Hvordan vi handler, hvordan vi tenker, hvordan vi føler. Alle disse tingene blir på en måte skapt da, og så blir man preget av disse erfaringene langt inn i voksen alder. Og for min del, jeg ble på en måte ikke oppegående, sånn som jeg er i stand til å prate i dag. Det ble jeg ikke før jeg ble 40, så jeg har brukt ganske lang tid av livet mitt på å være en ordentlig fruktkake. Så jeg brukte lang tid på å forstå, hvorfor er jeg som jeg er. Hvorfor gjør jeg sånn? Hvor kom dette ifra? Jeg tenker, det er ikke sånn at jeg skylder på foreldrene mine i dag. Jeg har brukt et helt liv på det. Jeg vil bare ha et ordentlig liv, som alle andre».
Siterte verk:
Markham, D., & Tower, P. (2003, September 01). The effects of the psychiatric label 'borderline personality disorder' on nuring staff`s perceptions and causal attributions for challenging behaviours. British Journal of Clinical Psychology, ss. 243-256.