Fra huset sitt i Kvæfjorden i Troms har Monika Sørensen panoramautsikt til fjord og fjell. Hun kan gå rett fra ytterdøra til kajakkpadling, fjellvandring eller skitur, alt etter årstid og humør. En stall er nærmeste nabo, og hun besøker hestene daglig. Valg av bosted er ikke tilfeldig. Trening, tur og friluftsliv er bokstavelig talt livsviktig for Sørensen.

Det er vakkert, og avsides. Nærmeste by er Harstad, om lag en halvtime unna. Til nærmeste sted med spesialisert behandling for personlighetsforstyrrelser er en dagsreise.

Bosted avgjør

Sørensen vet bedre enn de fleste at hvor man bor har mye å si for behandlingstilbudet man får. Det er seksten år siden hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling for første gang. Siden er det blitt mange diagnoser, behandlingsforsøk og innleggelser. I dag er hun diagnostisert med uspesifisert personlighetsforstyrrelse og kompleks posttraumatisk stresslidelse (kompleks PTSD).

− Etter seksten år regner jeg meg fremdeles ikke som frisk. For tiden er det trening og friluftsliv, min fantastiske fastlege og behandleren min på voksenpsykiatrisk poliklinikk som redder meg. Men jeg opplever at tilbudet jeg får er brannslukking, ikke behandling, sier Sørensen.

Ekspertråd med brukererfaring

Hun sitter i Ekspertrådet til Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP). Ekspertrådet består av mennesker fra forskjellige helseregioner med brukererfaring. Selv om de har lignende diagnoser, har de ulike opplevelser fra hjelpeapparatet. Hva slags behandlingstilbudet de har fått, avhenger blant annet av hvor i Norge de bor.   

− De fra Østlandet og Vestlandet snakker om MBT og DBT, de fra Trondheim om Stepps/Stairways. Da rister jeg på hodet. De behandlingsformene har jeg aldri vært borti, påpeker Sørensen.  

Flere effektive metoder

De siste to tiårene har forskning vist at det fins god og effektiv behandling for personlighetsforstyrrelser. Dialektisk atferdsterapi (DBT), mentaliseringsbasert terapi (MBT) og skjematerapi er blant metodene som kan bidra til bedring fra personlighetsforstyrrelser.

Monica Sørensen, som har bodd i Nord-Norge store deler av livet, er en av mange pasienter som aldri har fått tilbud om denne typen behandling.  Med noen få hederlige unntak befinner nesten alle de spesialiserte behandlingstilbudene for personlighetsforstyrrelser seg sør for Namsos. I Nordland og Troms og Finnmark er tilbudet begrenset.

− Vi vet dessverre at variasjon i helsetilbudet er mer regelen enn unntaket for psykiske og fysiske lidelser generelt, og personlighetsforstyrrelser spesielt. Hittil har behandlingstilbudet til pasienter med personlighetsvansker vært drevet frem av ildsjeler. Det er tilfeldig hvor ildsjelene bor og jobber, og det bærer tilbudet preg av, mener Kjetil Bremer, psykologspesialist ved NAPP.

Oversett pasientgruppe

Behandlingstilbudet preges også av at mennesker med personlighetsforstyrrelser har vært en oversett pasientgruppe. Stigma lever i beste velgående i deler av behandlingsapparatet. Fortsatt fins fagfolk som tror at lidelsene ikke kan behandles.

− De siste tjue årene har det vokst frem betydelig behandlingsoptimisme på feltet. Dessverre har en del ikke fått det med seg. Vi trenger en nasjonal retningslinje for å sikre at pasientene blir prioritert og får riktig behandlingen, sier Bremer.

NAPPs ambisjon

Norge er det skandinaviske landet som per i dag ikke har en nasjonal faglig retningslinje for utredning og behandling av personlighetsforstyrrelser. Det ønsker NAPP å gjøre noe med. Kompetansetjenesten har som ambisjon å etablere en nasjonal retningslinje.

Psykologspesialist Kjetil Bremer påpeker at for å kunne tilby riktig behandling må helseforetakene etablere fagmiljøer. Klinikere må få tid og rom til å gå på kurs og arbeide i team.

− Etablering av fagmiljø tar tid og er møysommelig arbeid. Det krever en forankring i ledelsen og en tydelig prioritering. I dag er mange av fagmiljøene sårbare for utskiftninger av personell og strategiske valg på ledernivå, mener psykologspesialist Bremer.

Pasientgruppen skal prioriteres

En nasjonal retningslinje vil være et tydelig signal om at pasientgruppen skal prioriteres. Ikke minst vil en nasjonal retningslinje gi klare råd om hvordan utredning og behandling skal gjennomføres.

− En personlighetsforstyrrelse er et alvorlig helseproblem. Hvis pasienten får et mangelfullt behandlingstilbud, øker det risikoen for rusproblemer, vold, selvskading og selvmord. Mangelfull behandling medfører lav livskvalitet og stor psykisk smerte, understreker Bremer.  

Monica Sørensen tror en nasjonal retningslinje vil være nyttig også for pasienter.  

− Jeg har fått høre at «nei, vi kan ikke gjøre sånn og sånn fordi retningslinjene sier noe annet». Hvilke retningslinjer? Det fins jo ingen for personlighetsforstyrrelser, sier hun.

Sørensen mener det vil være nyttig for brukere å vite hvilke behandlingsmetoder som er anbefalt, og hva man har krav på, uansett hvor man bor.

− Jeg håper det kommer en nasjonal retningslinje. Slik det er i dag kommer vi i Nord-Norge dårligere ut fordi vi bor der vi bor.