Kunnskapsløst om personlighetsforstyrrelser

Dagbladet slår 28. desember opp saken Personlighetsforstyrrelsene du må se opp for, der professor i atferdsmedisin ved NTNU, Sven Svebak og psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren går i bresjen for en utdatert, lite nyansert og stigmatiserende fremstilling av den psykiske lidelsen som rammer flest mennesker i befolkningen.


Foto: Shutterstock.com

Psykiateren Carl Gustav Jung skal ha sagt at han kunne kurere en normal mann — dersom noen kunne finne ham. Bevisst eller ubevisst, sa han implisitt at det menneskelige i seg selv er avvikende.

“Det normale” og “det avvikende”
Personlighet er et samlebegrep for individets måte å handle, føle og tenke i lengre perioder (Malt, 2016). Personligheten vår er plastisk, og formes blant annet av oppvekstsvilkår, miljø og biologiske forhold. På samme måte er det klare indikasjoner for at personlighetsforstyrrelser er dimensjonale fenomener - de varierer i natur. Grensene mellom hva som er "normalt" og hva som er "patologisk" er i alle tilfeller uklare (Widiger, 2005). Innenfor personlighetspsykologien forsøker man å finne forskjeller og likheter mellom menneskenes personlighet ved å redusere det mylder som finnes av fenomener og kjennetegn, men det kan vanskelig settes to streker under svaret.

Når man reduserer et gitt antall fenomener til et begrep, vil det ofte være misvisende for mange som rammes av begrepet. Mennesker med personlighetsforstyrrelser er ikke en homogen gruppe. For å oppfylle de diagnostiske kriteriene for diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse må man ifølge den amerikanske diagnosemanualen DSM-5 oppfylle fem av ni kriterier. Dette gir hele 256 helt ulike kombinasjoner av kriterier som gir diagnosen. Noen av disse kriteriene har svært lite, eller ingenting, til felles. Fagmiljøene kjenner til at de kategoriserte personlighetsforstyrrelsene bærer preg av dårlig validitet, reliabilitet og klinisk nytte. Det er derfor misvisende å påstå at en person med antatt eller kjent avhengig personlighetsforstyrrelse alltid vil ha en klengete adferd. Som Clare Allan skrev i The Guardian i 2011: “As a person with borderline personality disorder, apparently I have no empathy. I think I’m a pretty emphatic person. But how would I know?”

Dyssosiale “eksperter”
Saken i Dagbladet 28. desember domineres av tips for egendiagnostisering av en personlighetsforstyrret person, samt hvordan man skal komme seg unna de psykisk syke menneskene. Svebak kan fortelle om ulike ting man skal være “ekstra obs” på i møte med “visse personer”, og snakker om alvorlige avvik fra «den normale befolkningen», og Bøe Lindgren uttaler for eksempel at du bare kan glemme å hjelpe en person som lider av en personlighetsforstyrrelse. Her skal man komme seg raskest mulig unna etter at man har plassert sine kjente og kjære innenfor de fire trinn av personlighetsavvik.

Argumentasjon som begynner med setningen "Eksperter innenfor fagfeltet mener at..." er hyppig brukt når både enkeltindivider og samfunnet forøvrig diskuterer helse. Vi antar at ekspertene er nettopp det: eksperter, og vet at mennesker som kan titulere seg "lege", "professor", eller "psykolog" har en lang utdannelse bak seg. Vi antar på ren automatikk at de har et nyansert og kunnskapsbasert grunnlag for sine uttalelser - vi antar at ekspertene vet hva de snakker om. I Dagbladets sak om personlighetsforstyrrelser er lite annet å spore enn en tabloidisert og kunnskapsløs fremstilling av en svært kompleks virkelighet.

Resultatet er en svært stigmatiserende artikkel som rammer langt flere enn de svært få som passer i sakens beskrivelser. Det er betimelig å stille spørsmål ved hvorvidt disse såkalte ekspertene handler innenfor hva som kan forventes som god etikk for deres respektive profesjoner.

Det er mulig å bli frisk
Etter at Sveberg og Lindgren har oppfordret familie, venner og andre nære relasjoner rundt en psykisk syk person  til å komme seg unna, så kommer den mest nedslående kommentaren i hele artikkelen: “[...] Med de teknikkene som vi har i dag, er det dessverre fint lite vi kan gjøre for å behandle dem”. Denne påstanden er kunnskapsløs, utdatert og regelrett feil.

Personer med diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er kanskje den gruppen som oftest møter en forutinntatthet om at de nærmest er umulige å behandle. Det er ukjent hvorfor, men man kan tenke seg at det kan komme av det massive symptomtrykket som kan bli synlig for omverdenen. Derfor er det oppløftende å lese at forskningen er kommet langt - majoriteten av de med en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som går i behandling blir helt fri for symptomer (Zanari, 2003). 93 prosent av pasienter i behandling blir kvitt sine symptomer i to år, og 86 prosent av disse fortsetter å være symptomfrie i over fire år (Oldham, 2004). Med unntak av antisosial personlighetsforstyrrelse er altså forskningen entydig: Det er mulig å bli helt frisk fra en personlighetsforstyrrelse, men det krever tid, hjelp og tålmodighet.

Feilslått folkeopplysning
Når fagpersoner som Sveberg og Lindgren uttaler seg, bør dette skje med stor aktsomhet. Grovt stigmatiserende uttalelser som vi ser i Dagbladet kan påføre store skader på individene i pasientgruppen som generaliseres og reduseres til sykeliggjorte begreper. Utfrysning, mobbing, problemer på arbeidsplassen, baksnakking og fjerndiagnostisering foretatt av lekfolk er noen av konsekvensene. Mange opplever i tillegg at redsel fra menneskene rundt går utover familieforhold, eller for eksempel samvær med barn.

Når diagnoser og dagligdagse begreper rundt personlighet brukes om hverandre, krever det at de brukes med varsomhet, særlig fra personer som oppfattes som eksperter og autoriteter på feltet. I dette tilfellet har ekspertene dessverre ikke bidratt til noe mer enn å sette kampen om åpenhet rundt psykiske helseproblemer mange, mange år tilbake for mennesker som har fått en diagnose som innebærer personlighetsforstyrrelse. Dette kjenner vi pasienter på kroppen. Vi er lei av å bli dratt over den samme sosiopatkammen. Det burde fagfolkene være klar over. Saker som denne gjør at vi blir nødt til å gjenta dette mantraet - til det kjedsommelige.

På sin personlige Facebookside forsvarer Lindgren teksten i Dagbladet på følgende måte: “Skal man ut med folkeopplysning, er dette nivået man skal legge seg på.” Vi, og mange med oss, er uenige. Vi er ikke sosiopater.

Litteratur:
Allan, C. 2011. It’s my life. The Guardian, 2011. Hentet fra
https://www.theguardian.com/society/2011/may/03/boderline-personality-disorder-empathy-simon-baron-cohen

American Psychiatric Assosiation [APA]. (2013). Diagnostic and statistical manual of mental disorders (5th. edition). Washington DC. APA.

Ekeland, T. J. (2003). En diagnose av psykiatridiagnoser. Impuls nr 1/03. Tidsskrift for psykologi, Oslo, s. 56-64

Malt, U. 2016. Personlighet. Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/personlighet

Oldham, J.M. 2004. Borderline Personality Disorder: An Overview. Psychiatric Times. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3203735/

Van Os, J., et al., 2009. A systematic review and meta-analysis of the psychosis continuum: evidence for a psychosis proneness-persistence-impairment model of psychotic disorder. Psychological Medicine, 2009/2. 39(2): s. 179-195.

Widiger, T.A. E. Simonsen. 2005. Alternative dimensional models of personality disorder: Finding a common ground. Journal of Personality Disorders, 2005. 19(2): s. 110-130.

Zanarini, M.C. et.al. 2003. A longitudinal course of borderline psychopathology: 6-year prospective follow-up of the phenomenology of borderline personality disorder. Am. J. Psychiatry. 160 (2): 274-83