​

− Mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse har en gjennomgripende følelse av å være underlegne og ikke bra nok. De føler seg mindre verdt og sosialt uinteressante og er hypersensitive for kritikk. De vil ofte unngå sosial kontakt med mindre de er helt sikre på å bli likt, forklarer NAPP-leder Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs i podkasten «Hverdagspsyken».

Lytt til podkasten: Hverdagspsyken – unnvikende personlighetsforstyrrelse med Maria Jakobsen Moe og Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs.

NAPP-lederen er gjest i programmet sammen med Maria Jakobsen Moe. Sistnevnte er student og skribent. Hun ble diagnostisert med unnvikende og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og deler sine erfaringer på bloggen https://mairho.blogg.no/.

Moe forteller at hun strevde allerede på barneskolen.

− Jeg var redd og bekymret hele tiden, uten at jeg skjønte hvorfor. Jeg hadde mye vondt i magen. Særlig var jeg redd for aggressivitet og sterke reaksjoner, sier Moe.

Mange års ferd mot diagnose

Selv om Moe kom i kontakt med hjelpeapparatet som niåring, skulle det gå mange år før hun ble diagnostisert med personlighetsforstyrrelse. Hun prøvde ulike former for terapi, men ingen førte til varig bedring.

− Da jeg fikk diagnosen personlighetsforstyrrelse, ble jeg lettet. Jeg visste at det fantes terapiformer som kunne hjelpe meg, sier Moe.

NAPP-leder Eikenæs understreker at det i dag fins effektiv behandling for personlighetsforstyrrelse. Men riktig behandling krever at pasienten er blitt grundig utredet. Her svikter det fremdeles mange steder.

− Det første behandler må gjøre er å prøve å forstå pasienten og kartlegge problemet som pasienten strever med. De fleste som kommer til behandling blir henvist for angst og depresjon. Mange har fått behandling for disse lidelsene tidligere, uten langvarig effekt. Men de har ofte ikke fått behandling for personlighetsproblemene som kan ligge under, påpeker Eikenæs.

Flere metoder har effekt

NAPP-lederen forklarer at det fins flere ulike terapimetoder som kan hjelpe mot personlighetsforstyrrelser. Ved behandling av unnvikende personlighetsforstyrrelse vil en kombinasjon av individual- og gruppeterapi ofte være nyttig. Medikamentell behandling har liten effekt på personlighetsforstyrrelser, men kan være nødvendig for å behandle angst og/eller depresjon.

Nøkkelen er å tilpasse og tilrettelegge behandlingen, understreker NAPP-lederen. For eksempel er gruppeterapi ofte en sentral del. Da er det viktig å tenke over sammensetningen av gruppene, slik at pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse ikke kommer sammen med pasienter med aggresjonsproblemer. Det er viktig å skape trygge og forutsigbare rammer rundt gruppene.  

− Tilbakemelding fra pasienter etter behandling er at det er gruppene som betyr mest. I gruppene blir pasientene kjent med både seg selv og andre, og de lærer å stole på andre mennesker, sier Eikenæs.

Les også: Intervju med NAPP-leder Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs om unnvikende personlighetsforstyrrelse.