Når ord ikke kan sies, og følelser blir adferd

Alle mennesker har følelser, noen mer enn andre. Hos de fleste er følelser aldersadekvat og funksjonell. Mens hos andre sånne som oss, med personlighetsforstyrrelse. Vi kan ofte gå utenfor følelsesspekteret i forhold til hva som er normen.

 


Illustrasjonsbilde: Shutterstock.com

Alle mennesker har følelser, noen mer enn andre. Hos de fleste er følelser aldersadekvat og funksjonell. Mens hos andre sånne som oss, med personlighetsforstyrrelse. Vi kan ofte gå utenfor følelsesspekteret i forhold til hva som er normen. Vi kan ha vanskeligheter med å fortelle om våre følelser, og det kan da ofte vises i handling. Der det egentlig skulle vært brukt ord. Følelsesspekteret vårt kan ofte være preget av heftige svingninger fra topp til bunn på kort tid, helt uten synlig grunn fra omverden og oss selv. Følelser som er lite fleksible, og sett utenifra lite funksjonelle. Mens for meg er de følelsene jeg viser funksjonelle, og de har en mening. Jeg klarer bare ikke å si de ordene som burde sies. Jeg klarer ikke bruke ord, der jeg burde fortelle hvordan jeg har det.

Jeg vil prøve å forklare litt om hvordan det kan være når følelser blir til destruktive handlinger, når jeg ikke har ord til å fortelle det jeg egentlig føler.

Det handler om sinne, sorg, skyld og skam. Det handler om en overlevelsesstrategi du har lært deg, fordi det å bruke ord ble for vanskelig. Redselen for å kjenne på følelser og for å akseptere at følelser eksisterer. Hvorfor det er sånn kan være ulike tilbakemeldinger du har fått fra personer i ditt liv, for eksempel fra barndom, ungdomsår eller tidlig voksen alder. Det å fornekte, og ikke klare å snakke om følelser kan komme fra mobbing, overgrep eller omsorgsvikt. For noen av oss med personlighetsforstyrrelse kan også devalueringen av å snakke om følelser komme fra tilbakemeldinger vi har fått i behandlingsapparatet. Samt for noen er det å utrykke følelser muntlig bare vanskelig uten noen åpenbar grunn.

Hos noen utrykkes vanskelige følelser seg via spiseforstyrrelser. Andre tar følelser ut i selvskading på ulikt vis. Det kan uttrykkes via adferd som kutting/risping, egenmedisinering, overdoser med medisiner, eksperimentering med andre ulovlige stoffer. Eller det kan utrykkes i uhensiktsmessige mellommenneskelige forhold, overdreven aktivitet/trening, eller å nekte seg selv å sove. Alternativene som blir brukt er uendelige og varierte. En person kan periodevis være innom mange alternativer, og gjerne ha flere strategier samtidig. De destruktive handlingene, erstatter de ordene du ikke klarer å kommunisere til deg selv, eller til behandlingsapparatet og omverden. Du får en selvdestruktiv adferd. En adferd som ofte blir lite forstått av behandlingsapparatet, eller av andre. Måten vi blir møtt på gir skammen og skyldfølelsen grobunn. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det er ikke lett å endre en overlevelsesstrategi, bare fordi den er destruktiv. Siden den hadde en funksjon en gang, som du kanskje ikke er bevisst på selv. Dette må defineres, og avlæres. Slik at dette destruktive adferdsmønsteret ikke trenger å eksistere, på sammen måte lenger.


illustrasjonsbilde: Shutterstock.com.

For noen kan det være slik at den måten du ble møtt på som barn, også blir den måten du møter deg selv på som voksen. Hvis reaksjonsmønsteret stammer fra barneårene. Selvhatet blir stort. Det å reagere følelsesmessig som et barn, når man egentlig er voksen - er skamfullt. Samtidig som det er vanskelig å akseptere ovenfor seg selv, at dette er et destruktiv barnslig adferdsmønster.

Det å vise, og å skulle prate om følelser i et behandlingsperspektiv, blir for vanskelig om relasjonen ikke er trygg nok. Kun et blikk fra deg, kan få min verden til å rase. Selv om det kanskje var et blikk av omsorg, så tolket jeg det ut ifra situasjon jeg var i der og da inne i meg selv. Selv om du ikke mente noe vondt, så overstyrer mitt indre meg meningen i situasjonen. Jeg reagerer ubevisst, og prøver så godt jeg kan å roe ned det indre kaoset som foregår i hodet og kroppen min. Den destruktive indre samtalen, eller konflikten mellom ulike deler av meg. Tar all min fokus, så jeg mister meg selv i den ytre situasjonen. Skammen og sorgen blir uoverkommelig, og følelsene viser seg igjen i destruktive handlingsmønster. Vi har ikke ord som kan beskrive alle vanskelige følelser. Vi handler ikke slik, fordi vi ønsker oppmerksomhet. Vi handler slik, fordi vi ikke har kontakt med både indre og ytre verden samtidig. Mange av oss har lært oss denne strategien over flere år, av en grunn. Det å holde følelsene våre skjult for omverden. Helt til hodet og kropp ikke klarer å skjule kaoset av alle hemmelighetene, lenger.


Illustrasjons bilde: Shutterstock.com.

Jeg består av mange deler, alle mennesker gjør det. Men hos meg og personer med personlighetsforstyrrelser er det så stor avstand mellom følelsene og adferd, at der ikke er rom for samarbeid og aksept for følelsenes eksistens. Jeg er 3 åringen som er redd og ønsker omsorg. Samtidig som jeg er 9 åringen som ønsker å bli hørt. Samtidig som jeg er den trassige tenåringen som kan alt. Samtidig som jeg er 21 åringen som ikke vil akseptere mine opplevelser, og gjør alt for å leve i fornektelse.
Sammen med mine barn er jeg den voksne stødige mammaen, som jeg er og må være, aldersadekvat og rasjonell. De fleste delene av kroppen er alderadekvat, med unntak av at aksept av følelser. Disse følelsene vises gjennom destruktiv adferd, for å håndtere konflikten som til enhver tid foregår hodet og kroppen. Diskusjonen går på hva som er lov, og hva som ikke er lov å fortelle. Det er slitsomt. Følelsene uttrykker seg på ulike måter, avhengig av hvilken situasjon jeg befinner meg i.


Følelser og kommunikasjon henger tett sammen, både for voksne og barn. Siden jeg er både voksen og barn på samme tid, og barn i større omfang enn normale voksne. Så kan det være svaret på hvorfor det er vanskelig i behandlingsrelasjonene. I mitt behandlingsapparat har jeg gode relasjoner, som over tid har lært meg å kjenne. De har brukt tiden som trengs for å skape den tilliten som trengs. Slik at jeg kan være trygg, og gradvis tørr jeg å åpne opp for følelser, jeg tidligere ikke ville anerkjenne. Det er dessverre ikke slik for alle oss. Det trenges en stor dose tålmodighet, lang tid og stor tillit for å klare å skape relasjonen, som trenges for å bli klar til å snakke om at følelser. Det å benytte ord, og ikke bare ved destruktive handlingsmønster. Tid er dessverre en større, og større mangelvare i dagens behandlingsapparat. Det er ikke samfunnsøkonomisk korrekt, å gi sånne som oss med personlighetsforstyrrelser lang nok behandlingstid. Slik at relasjonen blir god nok til å åpne opp for alt. Også skjulte skambelagte følelser, og dermed gi rom for bedring. Vi blir jo ofte sett på som en oppmerksomhetssøkende behandlingsresistent gruppe.
Men hva kan hjelpe? Hvilken vei ønsker jeg som pasient/bruker behandlingsapparatet skal gå?

Det handler om tre vesentlige ord som tidligere nevnt, TID-TILLIT- og TRYGGHET.


La oss få lov å være alle delene hvis det trengs. La oss reagere. Gi oss tid, og rom til å være den delen vi er akkurat da. Uten å skulle analysere, evaluere og diagnostisere. Se oss, ikke diagnosen. Se bak diagnosene. Vi er like forskjellig, som alle andre. Selv om vi har visse likhetstrekk- også som alle andre. Gi oss en hånd å holde i. En klem, eller tørk tårer hvis de kommer. Vær nær, og gi omsorg. Kun da, viser dere at følelser er bra.
Godta at vi av og til er 4 år. Tål konsekvensene av det. Støtt oss. Ikke be oss, skjerpe oss. Vi skammer oss nok.


Le med oss, ikke av oss. Vis at du bryr deg, og lar deg berøre. MEN vær sterkere, enn meg. Tål å motta, og våg å stå i det.

Ethvert ord som blir sagt, enhver reaksjon som kommer til syne, og enhver handling som blir utført ligger det følelser bak.