Foto: Shutterstock.com
For det første, så vet man at det finnes 11 forskjellige typer personlighetsforstyrrelser. Disse slår ut på forskjellig måter. Jeg kan i og for seg snakke kun snakke om Paranoid- og Unnvikende personlighetsforstyrrelser. Kan på ingen måte si at jeg er en person, man må holde seg unna. Hvis vi tar for oss Paranoid personlighetsforstyrrelse. Så slår den ut med at man er mistenkelig, mot alle mennesker. Man er redd, for at de vil gjøre en noe vondt. Ikke stikk motsatt, som denne artikkelen og andre tydeligvis vil ha det til. Man er redd for at ting som man sier, skal bli brukt imot en. Man er redd for at andre skal se "svakheter", som andre kan utnytte. Man er redd for avvisning, og kan til tider bære nag til andre i langt tid. Dette er bare noen av eksemplene rundt, hva en person med Paranoid personlighetsforstyrrelse sliter med. Det er mange som glemmer at dette er naturlige reaksjoner, på unormale ting som personen har opplevd gjerne over lengre tid i oppveksten.
En annen ting som jeg mener man bør huske på er, at dette ikke danner bildet av hele personen. Det er flere sider ved denne personen. Hvis en setter det litt på spissen, så kan en sammenligne det med at man har knekt et bein. Et brekt bein er det som er problemet, og ikke hvert eneste bein i hele kroppen. Slik jeg ser det så har vi mennesker flere personligheter, som vi varier på å bruke i forskjellige settinger. Mens den paranoide adferden er bare en liten del av hele min personlighet. Jeg påstår ikke, at det ikke kan oppstå konflikter som er begrunnet med andre. Siden har man en Paranoid personlighetsforstyrrelse, så kan det oppstå konflikter grunnet den ekstreme mistenksomheten som bor i en. Uansett, så lar en slik personlighetsforstyrrelse seg å bli behandlet. Selv om noen fagfolk mener at personer med Paranoid personlighetsforstyrrelse ikke vil ha hjelp, og at de ikke klarer å hjelpe dem som sliter.
Det hjelper å behandle de som ønsker å få et bedre liv. Ved å bruke tålmodighet, og ved å vise gjennom handling. Det at de mønstrene man har tillært seg, ikke lenger er nødvendig, for å klare å fungere i livet sitt. Livet har forandret seg, og med tiden til hjelp kan en få lov til å forandre sin adferd innen trygge rammer. Jeg er selv et bevis på at ved å gi tid, trygghet og god behandling. Så går det an å endre vonde mønstre, som var nødvendige i barndommen, men som ikke er nødvendig for å ha et godt voksent liv. Ja, det tok tid. Cirka 4 år, tok det før jeg klarte å bli kvitt diagnosen. Ja, innimellom kan den slå tilbake, for en kortere periode. Men det er fordi, det gamle mønsteret sitter som en ryggmargsrefleks. Det er i disse periodene man lærer å kjenne seg selv igjen. Ved å ta opp de nye verktøyene en har lært, for hvordan man egentlig bør oppføre seg.
Så kjære fagfolk, som mener det ikke finnes hjelp for oss med personlighetsforstyrrelse. Det er på tide å få gjort noe med sitt eget kunnskapsnivå på emnet. Hvis du behandler pasienter med personlighetsforstyrrelser, så burde du oppdatere deg på behandlingsmetoder for å kunne gi dine brukere den hjelpen og behandlingen de trenger. Isteden for å sitte på din høye hest, og tro at du har svarene på alt. Det er tross alt mennesker, i en vanskelig situasjon som kommer til deg for å få hjelp. Ikke sitt der og trykk pasientene enda mer ned. Ved å gi dem beskjeden om at hos deg som behandler, og for pasientens problemer finnes det ikke håp for. Det å påstå at «du vil egentlig ikke ha hjelp, fordi du vil ikke ha behandling». Er det rart at man blir enda mer paranoid, av å bli møtt med en slik holdning.