Hepatitt C

Hepatitt C er forårsaket av hepatitt C-viruset (HCV). Dersom ubehandlet kan 50-80% av de smittede få et kronisk forløp der en del utvikler en kronisk aktiv hepatitt med risiko for utvikling av levercirrhose og leverkreft. Hepatitt C utgjør størstedelen av antall meldte hepatitt-tilfeller i Norge og smitte forekommer i dag i hovedsak blant personer som tar stoff med sprøyter. Meldingskriteriene for hepatitt C ble senest endret i 2016. Det har vært noe nedgang i antall meldte tilfeller de siste årene (532 i 2019)
Forekomsten av hepatitt C varierer i ulike deler av verden og er ofte knyttet til nosokomiale og iatrogene risikosituasjoner. 

Folkehelseinstituttet (FHI) har utarbeidet en oversikt over land med høy forekomst av HIV, hepatitt B, hepatitt C og syfilis. For ytterligere omtale av hepatitt C vises det til smittevernveilederen fra FHI.

Smittemåte

Inokulasjonssmitte gjennom kontaminerte sprøytespisser ved sprøytedeling og stikkuhell og gjennom kontaminerte blodprodukter. Smitteoverføring i misbrukermiljøer ved deling av kokekar og filter er mulig. Risiko for perinatal overføring fra smitteførende mor til barn under svangerskap og fødsel.
Smitte gjennom seksuell- eller blodkontakt forekommer, men transmisjonsraten er svært lav. Seksuell smitte er blitt rapportert i gruppen menn som har sex med menn hvor seksuell praksis kan medføre slimhinneskader i rektum.
Inkubasjonstid er vanligvis 4 - 12 uker. Reinfeksjon forekommer.

Symptom og forløp

De fleste er asymptomatiske ved akutt infeksjon, kun 10-20 % utvikler ikterus. Symptom kan være influensaliknende plager, slapphet, og mageplager. Kliniske tegn er forstørret lever, forhøyde leverenzymer, avfarget avføring og mørk urin. 20-50% av de smittede vil spontant kvitte seg med viruset, vanligvis innen et år etter smitte. Hos de med kronisk infeksjon varierer forekomsten av cirrhose mellom 3-20 %. Blant de kroniske smittete med levercirrhose vil ca. 25% utvikle hepatocellulært karsinom innen 10 år. De fleste kroniske bærere er asymptomatiske, men enkelte kan ha uspesifikke symptomer som tretthet, anoreksi, kvalme og smerter under høyre costalbue.

Les mer - Hvem bør testes for hepatitt C?

  • personer som noen gang har injisert stoff med sprøyte

  • personer som har sniffet kokain
  • hivpositive
  • menn som har sex med menn
  • mottakere av blodprodukter før 1992 i Vest-Europa (inkl. Norge), Nord-Amerika, Japan, Ny-Zealand og Australia og mottakere av blodprodukter uansett tidspunkt i andre enn de nevnte landene
  • innvandrere fra land med høy forekomst av hepatitt C
  • personer som kan ha blitt utsatt for urene sprøyter i helsevesenet
  • pasienter med forhøyet ALAT
  • personer som har vært utsatt for sprøytestikk ved uhell
  • pasienter i dialyse
  • personer som har fått tatovering under utilfredsstillende hygieniske forhold
  • pasienter som har fått tannbehandling, profesjonell barbering og lignende i mellom- og høyendemiske områder

 

Diagnostikk
Alle som har fått påvist en positiv antistoffprøve mot HCV bør også få utført en
nukleinsyreamplifiseringstest (HCV-RNA). Anti-HCV kan i 80 % av tilfellene påvises 5-6 uker etter smitte (hos resterende innen 12 uker). HCV-RNA kan påvises så tidlig som 1-2 uker etter smitte.

Les mer - Prøvesvar

Hos pasienter som er negative på HCV-RNA bør prøven gjentas etter 3-6 måneder. Hvis begge HCV-RNA undersøkelsene er negative, foreligger ingen kronisk HCV-infeksjon, og man kan regne med at pasienten har kvittet seg med viruset og er smittefri. Videre oppfølging av slike personer er ikke nødvendig.
 


Oppfølging og behandling

Pasienter med akutt HCV-infeksjon som har påvisbart HCV-RNA 12 uker etter eksponering, bør behandles med immunmodulerende medikamenter i 12 uker.
Alle pasienter med kronisk hepatitt C (HCV-RNA positive) bør henvises til spesialist i
infeksjonsmedisin, gastroenterologi eller pediatri.

Les mer - Behandlingen

Målet med medikamentell behandling av kronisk HCV-infeksjon er å hindre utvikling av levercirrhose og leverkreft. Nye medikamenter (polymerasehemmere) har vært tilgjengelig i Norge fra 2014. Disse nye medikamentene har gitt en betydelig bedre behandlingsrespons og kortere behandlingstid (12 uker).

 


Etter vellykket behandling vil antistofftesten fortsatt være positiv som uttrykk for gjennomgått infeksjon. Pasienten har ingen beskyttende immunitet og reinfeksjon kan forekomme. Hepatitt C er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Pasienten betaler derfor ikke egenandel ved undersøkelse, behandling og kontroll.


Forebyggende tiltak

Det finnes ingen vaksine mot hepatitt C.
Viktige forebyggende tiltak er:
- Unngå deling av sprøyter og annet brukerutstyr
- Kondombruk
- Gode rutiner for injeksjon og blodprøvetaking for å unngå stikkuhell i helsevesenet

Kilder

FHI: Hepatitt C – veileder for helsepersonell, Smittevernveilederen
FHI: Overvåkning av seksuelt overførbare infeksjoner og blodbårne hepatitter, årsrapport 2018.
FHI: MSIS

Dokument- og fagansvarlig

Silje B. Lavoll, Lege, Olafiaklinikken

Åse Haugstvedt, Overlege, Olafiaklinikken og Nasjonal kompetansetjeneste for seksuelt overførbare infeksjoner


Fant du det du lette etter?