Nye forskningsresultater

Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling er engasjert i en rekke regionale, nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.

Et sammendrag av kompetansetjenestens nyeste forskningsresultater vil fortløpende bli lagt ut her: 

Er nevrotisisme relevant hos eldre kreftoverlevere? En kontrollert, befolkningsbasert studie

Is neuroticism relevant for old cancer survivors? A controlled, population-based study (the Norwegian HUNT-3 survey)

Ellen Karine Grov, Alv A. Dahl. Supportive Care in Cancer. Oktober 2020.
PMID: 33174077

Bakgrunn
Personlighetstrekk, og særlig nevrotisisme, påvirker folks helse og livsstil. Av mangel på studier, undersøkte vi eldre kreftoverlevere (EKO) (70 år og eldre) og kreftfrie kontroller i samme aldersgruppe.

Mål
EKO og kontroller ble kartlagt for forekomst av høy nevrotisisme, og de med høy og lav nevrotisisme ble sammenlignet på helseproblemer, sosiodemografiske og kliniske forhold. Forhold forbundet med høy nevrotisisme ble også studert.

Metode
Data fra den norske befolkningsbaserte HUNT-3 studien ble koblet til Kreftregisteret, og dermed ble EKO gruppen identifisert, og i kontrollgruppen trakk vi tilfeldig tre kontroller som ikke var i Kreftregisteret for hver EKO. Både EKO og kontroller hadde skåret seg selv på nevrotisisme med en kortversjon av Eysenck Personality Questionnaire. I de to gruppene personer med høy og lav nevrotisisme sammenlignet. Logistiske regresjonsanalyser ble brukt til å undersøke hvordan uavhengige variabler var forbundet med høy nevrotisisme.

Resultater
Høy nevrotisisme ble rapportert av 29 % av EKO og 30 % av kontrollene. EKO hadde signifikant lavere andel som var godt tilfreds med livet sammenlignet med kontrollene, men ellers fant vi ingen signifikante forskjeller mellom gruppene. I regresjonsanalysene var ikke det å tilhøre EKO gruppen signifikant forbundet med høy nevrotisisme. Sosiodemografiske forhold, generell helse og livsstil, dårlig helse og mangel på energi samt lav tilfredshet med livet var alle signifikant forbundet med høy nevrotisisme i den multivariate regresjonsanalysen.

Konklusjon
Forekomsten av høy nevrotisisme var lik hos EKO og kontroller. Høy nevrotisisme var signifikant forbundet dårlig helse og helseskadelig livsstil i begge grupper.   

Selv-rapporterte seneffekter og langvarig oppfølging av 1889 langtidsoverlevere fra barne-, ungdoms- og ung voksenkreft

Self-reported late effects and long-term follow-up care among 1889 long-term Norwegian Childhood, Adolescent and Young Adult Cancer Survivors (The NOR-CAYACS study)

A.V. Mellblom, C. E. Kiserud, C. S. Rueegg, E. Ruud, J.H. Loge, S.D. Fosså, H.C. Lie. Supportive Care in Cancer. Oktober 2020. 
PMID: 33011832

Bakgrunn
Overlevere etter kreft i barne-, ungdoms- og unge voksen alder har risiko for seneffekter. I hvilken grad disse opplever å få oppfølging for seneffekter er lite kjent.

Mål
Vi undersøkte 1) selvrapporterte seneffekter 2) langvarig oppfølging for seneffekter og 3) faktorer assosiert med å motta oppfølging for seneffekter i et populasjonsbasert utvalg av norske langtidsoverlevere diagnostisert i barne-, ungdoms- eller ung voksen alder.  

Metode
Overlevere ble identifisert av Norsk kreftregister. Alle >5-årige overlevende som var diagnostisert mellom 1985-2009, med barnekreft (CCS, 0-18 år gammel, unntatt CNS), brystkreft (BC, stadium I-III), kolorektal kreft (CRC), leukemi (LEUK), non-Hodgkin-lymfom (NHL) eller malignt melanom (MM) i alderen 19-39 år fikk tilsendt et spørreskjema (NOR-CAYACS-studien). Beskrivende statistikk og logistiske regresjonsmodeller ble brukt for å analysere forekomsten av seneffekter, langsiktig oppfølging av disse og assosierte faktorer.

Resultater
Av de 2104 som responderte på spørreskjemaet møtte 1889 inklusjonskriteriene for denne delstudien. Av disse var 68% kvinner,  gjennomsnittsalderen var  på 43 år ved undersøkelsen, i gjennomsnitt 17 år siden diagnosen, og diagnostisert med CCS (31%), BC (26%), CRC (8%), NHL (12%), LEUK (7%) og MM (16%). Samlet rapporterte 62% minst en seneffekt, den vanligste var konsentrasjons-/hukommelsesproblemer (28%) og fatigue (25%). Seksti-ni prosent rapporterte å ikke ha mottatt langtidsoppfølging med fokus på seneffekter. Lavere alder ved undersøkelsen (p = 0,001), høyere utdanning (p = 0,012) og økende antall seneffekter (p= <0,001) var assosiert med økt sannsynlighet for oppfølging i den multivariate statistiske modellen.

Konklusjon
Flertallet av kreftoverleverne rapporterte minst en seneffekt, men ikke å ha mottatt spesifikk oppfølging av disse. Samtidig ønsket ca halvparten å få et tilbud om langtidsoppfølging for seneffekter. Dette indikerer et behov for strukturerte modeller for langsiktig oppfølging for å sikre tilstrekkelig tilgang til helsehjelp. 

Norske referansedata på Fatigue Questionnaire og Patient Health Questionnaire-9 og forholdet mellom dem

Norwegian reference data on the Fatigue Questionnaire and the Patient Health Questionnaire-9 and their interrelationship

Alv A. Dahl, Kjersti Støen Grotmol, Marianne Jensen Hjermstad, Cecilie Essholt Kiserud, Jon Håvard Loge. Annals of General Psychiatry. Oktober 2020
PMID: 33062033

Bakgrunn
Befolkningsbaserte data på mye brukte spørreskjema er viktige å ha for sammenligninger med pasientdata. Som følge av endringer i helse og livsstil bør slike data oppdateres med visse mellomrom.

Mål
Målet med studien var dels å skaffe norske befolkningsdata på Fatigue Questionnaire (FQ) som måler fysisk og psykisk tretthet (fatigue) og Patient Health Questionnaire-9 (PHQ-9) som måler symptomer på depresjon, og dels å sammenligne FQ data fra 2015 med tilsvarende data fra 1996. I tillegg undersøkte vi sammenhengen mellom skårene på de to spørreskjemaene.

Metode
I 2015 fikk et representativt utvalg på 6.012 nordmenn i alderen 18–80 år tilsendt et spørreskjema i posten. Skjemaet inneholdt blant annet FQ og PHQ-9. Svarraten var 36 %, og 2.041 personer leverte komplette FQ-skjema og 2.086 tilsvarende PHQ-9 skjema. Skåringene ble presentert i 10 års grupper for hvert kjønn.

Resultater
Snittskårene i 2015 på fysisk, mental og total tretthet (fatigue) skilte seg lite fra snittskårene i 1996, og vi fant det samme for forekomsten av kronisk tretthet. Unntaket var for kvinner fra 60 år og eldre der trettheten var lavere i 2015 enn i 1996.
Når forekomsten av alvorlig depressive episode ble målt med PHQ-9 sumkår på 10 eller mer, var den 5,9 % hos menn og 9,8 % hos kvinner. Målt med algoritme var tilsvarende forekomster 2,5 % for menn og 3, 8 % for kvinner.
Korrelasjonskoeffisienten mellom FQ og PHQ-9 skåringene var 0,59, noe som betyr at de to datasettene har 36 % felles varians.

Konklusjon
Studien viste betydelig overlapp mellom de begrepene som FQ og PHQ-9 bygger på. Skåringene på FQ har bare endret seg signifikant over tid hos kvinner som er 60 år eller eldre. Forekomstene av alvorlig depressiv episode baserte på PHQ-9 er i tråd med funnene fra andre land. Vi anbefaler at FQ og PHQ-9 brukes sammen i epidemiologiske og kliniske studier.

Frykt for tilbakefall etter kreft som ung voksen; langtidsdata fra en norsk, populasjonsbasert kohort

Fear of cancer recurrence among young adult cancer survivors– exploring long-term contributing factors in a large, population-based cohort

Kathrine F. Vandraas, Kristin V. Reinertsen, Cecilie E. Kiserud og Hanne C. Lie.
Journal of Cancer Survivorship. September 2020.

Bakgrunn
Frykt for tilbakefall (fear of cancer recurrence, FCR) er hyppig forekommende psykisk seneffekt etter kreft. For en del blir FCR et vedvarende problem som rammer livskvalitet og funksjonsnivå. Relativt enkle intervensjoner, som samtaleterapi, er vist å kunne hjelpe, men stadig er informasjons- og støtte behovet stort. Fordi stadig flere overlever kreft, øker andelen langtidsoverlevere i befolkningen. Dette gjelder også overlevere etter kreft diagnostisert i yngre aldersgrupper, som kan ha mange tiår gjenværende levetid foran seg etter avsluttet behandling. Som ung voksen (19-39 år) er man i en sårbar aldersgruppe, antakelig fordi store livsavgjørelser knyttet til utdanning, jobb og familie, fattes i denne perioden, og kreft kan oppleves som et stort traume. Vi kan lite om hvordan FCR arter seg i denne gruppen av overlevere, særlig i det lange løp. For å kunne ivareta denne gruppen enda bedre i fremtiden, trenger vi mer kunnskap.

Mål
Målet for denne studien var derfor å utforske FCR i en stor gruppe  norske langtidsoverlevere diagnostisert med  kreft i ung voksen alder ved å kartlegge hvor utbredt problemet faktisk er og hvilke faktorer som er forbundet med tilstanden. 

Metode
Dette er en under-studie av The Norwegian Childhood, Adolescent and Young Adult Cancer Survivor Study (NOR-CAYACS), der alle fem-års overlevere etter kreft diagnostisert i aldersgruppen 19-39 år ble invitert til å delta i en spørreskjemaundersøkelse. De hadde hatt kreft i perioden 1985-2009 uten å ha opplevd tilbakefall eller ny kreft etterpå. I denne under-studien inkluderte vi de som hadde hatt brystkreft, tarmkreft, lymfekreft, leukemi eller lokalisert føflekkreft. Vi målte FCR ved bruk av verktøyet Assesment of survivorship concern (ASC), og gjorde regresjonsanalyser for å studere sammenhengene.

Resultater
Det var 1488 unge voksne kreftoverlevere totalt sett som ble inkludert i NOR-CAYACS, hvorav 936 oppfylte kriteriene for denne studien. I gjennomsnitt hadde det gått 16 år siden de hadde hatt kreft. Overlevere bekymret seg mest for å få en ny kreftsykdom (75%), og 20% rapporterte ganske mye eller mye FCR. Post-traumatiske stress symptomer var sterkest assosiert med FCR av de faktorene vi undersøkte, mer enn faktorer knyttet til sykdommens antatte alvorlighet eller behandlingens omfang. De som deltok, var i hovedsak kvinner med høyere utdanning, og halvparten levde med barn. Brystkreft var den vanligste kreftformen (38.4%), etterfulgt av føflekkreft (24.7%).  

Konklusjon
FCR er hyppig i denne gruppen av kreftoverlevere, selv flere tiår etter diagnose-tidspunktet, på tvers av ulike kreftdiagnoser, og også blant overlevere av kreftsykdommer forbundet med god prognose, som føflekkreft. Fordi FCR er ubehagelig og går utover livskvaliteten, og vi vet at relativt enkle tiltak, som tilpasset informasjon og støtte kan hjelpe, er det på tide å sette et større fokus på FCR i oppfølging av unge voksne kreftoverlevere. 

Nyrefunksjon i aldrende testikkelkreftoverlevere

Longitudinal kidney function outcome in aging testicular cancer survivors

Ragnhild V. Nome, Milada Cvancarova Småstuen, Trine Bjøro, Cecilie E. Kiserud og Sophie D. Fosså. Acta Oncologica. February 2020.
PMID: 32043400

Bakgrunn
Nyretoksisk behandling medfører (mest p.g.a. cisplatin-basert cellegift), risiko for redusert nyrefunksjon i forbindelse med behandlingen hos testikkelkreftoverlevere. Hvordan nyrefunksjonen påvirkes på lang sikt, har ikke vært grundig studert tidligere. Det er også sparsom informasjon om nyrefunksjon etter strålebehandlingen, som tidligere rutinemessig ble gitt til disse pasientene.

Mål
Beskrive hvordan behandling påvirker nyrefunksjonen hos aldrende testikkelkreftoverlevere som har vært inkludert i  en  stor norsk studie om langtidsproblemer etter behandling for testikkelkreft (Nor-TeCaP 1998).

Metode
Nyrefunksjon (basert på kreatininbestemmelser i blod) ble sammenlignet mellom menn fra den generelle befolkningen (HUNT2-studien) og testikkelkreftoverlevere delt i behandlingsgrupper og fulgt om lag 30 år etter behandling. Nyrefunksjonen ble undersøkt totalt tre ganger i løpet av studien med ca. 16 år mellom første og siste undersøkelse.

Resultater
Nyrefunksjonen var allerede redusert i alle behandlingsgruppene av testikkelkreftoverlevere i studien  målt første gang ~10 år etter behandling. Forskjellen mot menn fra den generelle befolkningen økte i løpet av studien. Nyrefunksjonen var mest påvirket hos de som hadde fått høyeste doser cisplatin eller cisplatin kombinert med stråling.

Konklusjon
Nyrefunksjonen hos testikkelkreftoverlevere ble i økende grad redusert som følge av den initiale potentielt nyretoksiske behandlingen. Nyrefunksjonen bør følges hos testikkelkreftoverlevere og tidlig intervensjon er viktig for å hindre komplikasjoner som hjertekarsykdom.

Livsstil blant overlevere etter kreft i ung, voksen alder

Lifestyle among long-term survivors of cancers in young adulthood

Synne-Kristin Hoffart Bøhn, Hanne C.Lie, Kristin V. Reinertsen, Sophie D. Fosså, Hege S. Haugnes, Cecilie E. Kiserud, Jon Håvard Loge, Torbjørn Wisløff og Lene Thorsen. Supportive Care in Cancer. May 2020.
PMID: 32358776 

Bakgrunn
Overlevere etter kreft i ung voksen alder har økt risiko for seneffekter som fatigue, hjerte-karsykdom og sekundær kreft. En sunn livsstil kan bidra til å bevare og bedre helse og livskvalitet i årene etter avsluttet kreftbehandling. På lik linje med befolkningen forøvrig anbefales derfor kreftoverlevere å gjennomføre minst 150 minutter moderat eller 75 minutter hard fysisk aktivitet per uke, ha en sunn kroppsvekt (kroppsmasseindeks (KMI) mellom 18.5-24.9 kg/2), innta minst fem porsjoner frukt og grønt hver dag (5-om-dagen), og unngå røyking. Vi mangler imidlertid kunnskap om hvorvidt langtidsoverlevere etter kreft i ung voksen alder møter disse anbefalingene, og hva som karakteriserer de som har en usunn livsstil.

Mål
1) Undersøke andelen unge voksne kreftoverlevere som ikke møter de
    offentlige anbefalingene for fysisk aktivitet, KMI, røyk og 5-om-dagen
2) Undersøke hva som karakteriserer kreftoverlevere som ikke møter
    anbefalingene for fysisk aktivitet, KMI og/eller røyk.

Metode
Totalt 3558 overlevere etter brystkreft, kolorektalkreft, non-Hodgkin lymfom, akutt lymfatisk leukemi eller lokalt malignt melanom diagnostisert i alderen 19-39 år ble invitert til å delta i en spørreskjemaundersøkelse (The Norwegian Childhood, Adolescent and Young Adult Cancer Survivor Study (NOR-CAYACS)). Deltagerne var behandlet for kreft i perioden mellom 1985 og 2009, var minst 5 år fra diagnose, og hadde ikke fått tilbakefall eller ny kreft.

Resultater
Totalt besvarte 1488 unge voksne kreftoverlevere spørreundersøkelsen, og 1056 ble inkludert i denne studien. Av disse var 74 % kvinner, gjennomsnittsalder ved undersøkelse var 49 år og tid siden diagnose var i gjennomsnitt 15 år. Ved undersøkelse var det 44 % som ikke møtte anbefalingene for fysisk aktivitet, 50 % var overvektige (KMI ≥ 25), 92 % møtte ikke 5-om-dagen og 20 % røkte. Det var ingen statistisk signifikant forskjell i livsstil mellom diagnosegruppene.
Multivariat analyse viste at å være mann, å ha lav utdanning, samsykdommer, lymfødem smerte, kronisk fatigue og økende grad av depressive symptomer var assosiert med å ikke møte én eller flere av anbefalingene for en sunn livsstil.   

Konklusjon
En høy andel overlevere etter kreft i ung voksen alder møter ikke anbefalingene for en sunn livsstil. Kreftoverlevere med depressive symptomer, samsykdommer og seneffekter som fatigue og lymfødem, samt menn og personer med lav utdanning, kan ha behov for ekstra oppfølging for å oppnå en sunnere livsstil.

Jobbstatus og arbeidsevne etter radikal prostatektomi eller aktiv overvåking for prostatakreft

Work status and work ability after radical prostatectomy or active surveillance for prostate cancer

Nilsson R, Dahl AA, Bernklev T, Kersten H, Haug ES. Scandinavian Journal of Urology. April 2020. PMID: 32285740 

Bakgrunn
Å være i jobb er viktig for helserelatert livskvalitet, men vi har beskjeden kunnskap om arbeidslivet etter radikal prostatektomi for prostatakreft.

Mål
Målet var å undersøke jobbstatus og arbeidsevne etter radikal prostatektomi og aktiv overvåking for prostatakreft, og å identifisere faktorer assosiert mede redusert arbeidsevne.  

Metode
Dette er en retrospektiv tverrsnitt-studie av 606 menn der 442 ble behandlet med radikal prostatektomi og 164 med aktiv overvåkning på to norske sykehus. I 2017 ble mennene bedt om å fylle ut et spørreskjema om bivirkninger, helserelatert livskvalitet, arbeidsforhold og psykologiske forhold i median 4,1 (spredning 1,3–8,1) år etter diagnosen. Kliniske data ble hentet fra journalene. Jobbstatus ble klassifisert som ansatt, ikke ansatt og pensjonert. Arbeidsevnen var egenvurdert med Work Ability Index. Regresjonsanalyser ble brukt til å identifisere faktorer assosiert med redusert arbeidsevne.

Resultater
Mønsteret for jobbstatus var det samme for de som var behandlet med operasjon sammenlignet med  overvåking både ved diagnose og ved oppfølging. Det var en liten reduksjon av arbeidsevne fra diagnose til oppfølging, men forskjellen mellom gruppen med operasjon og med oppfølging var ikke signifikant. Høyere alder, dårligere egenvurdert helse, dårligere inkontinens-skår, mer kronisk trettbarhet (fatigue) samt økt nivå av angst- og depresjons-symptomer var signifikant assosiert med redusert arbeidsevne, mens behandlingsmåte, bekymring om vannlatingen og bruk av truseinnlegg ikke var det.

Konklusjon
Effektene av radikal prostatektomi og aktiv overvåking på jobbstatus og arbeidsevne var ganske lik. Alder og psykologiske forhold var sterkere assosiert med redusert arbeidsevne enn kreftrelaterte forhold.

Langtidsoverlevere etter livmorhalskreft på uføretrygd: En undergruppe som trenger oppmerksomheten til helsepersonell

Long-term cervical cancer survivors on disability pension: A subgroup in need of attention from health care providers

Dahl AA, Bentzen AG, Fosså SD, Lothe Hess S, Steen R, Kiserud CE. Journal of Cancer Survivorship. April 2020. PMID: 32279150

Bakgrunn
Tidligere studier har vist at kvinner som overlever livmorhalskreft, har økt risiko for vedvarende nedsatt arbeidsevne og dermed for uføretrygd. Det er få studier av sosial- og helsemessig status hos undergruppen av langtidsoverlevere som er på uføretrygd.

Mål
Målet med undersøkelsen var å studere sosiodemografisk og helsemessig status hos langtidsoverlevere etter livmorhalskreft på uføretrygd ved å bruke overlevere i lønnet arbeid som sammenligningsgruppe.

Metode
I alt 354 langtidsoverlevere etter livmorhalskreft yngre en 67 år (start på alderspensjon i Norge) ved undersøkelsen fylte ut er tilsendt spørreskjema om sosiale, helsemessige og kreftrelaterte forhold.

Resultater
Blant langtidsoverleverne var 24 prosent på uføretrygd ved median 11 år (spredning 6-15 år) etter diagnosen sammenlignet ned 12 prosent blant norske kvinner generelt. Sammenlignet med overleverne i lønnet arbeid, var de på uføretrygd signifikant eldre, hadde kortere utdanning, mer samsykdommer, dårligere egenvurdert helse, høyere nivå av perifere nerveskader, mer kronisk tretthet (fatigue) og høyere snittskår på angst og depresjon. I multivariat analyse var økt alder, muskelskjelett-sykdom og økt nivå av depresjon og smerter signifikant assosiert med å være på uføretrygd.

Konklusjon
En av fire langtidsoverlevere etter livmorhalskreft er uføretrygdet, dobbelt så stor andel som blant kvinner generelt. Overleverne på uføretrygd har mer av somatiske og psykiske helseproblemer enn overlevere i lønnet arbeid. Helsepersonell som følger opp denne gruppen av kvinner, bør vurdere helseproblemer regelmessig.

Begrenset bevis på ikke-respons skjevhet til tross for beskjeden responsrate i en landsomfattende undersøkelse av langsiktige kreftoverlevende-resultater fra NOR-CAYACS-studien

Limited evidence of non-response bias despite modest response rate in a nationwide survey of long-term cancer survivors-results from the NOR-CAYACS study

Lie HC, Rueegg CS, Fosså SD, Loge JH, Ruud E, Kiserud CE. Journal of Cancer Survivorship. Juni 2019. PMID: 30993649

Bakgrunn
Nedgang i responsrater er ett problem for helseundersøkelser og kan true generaliserbarheten av resultatene.

Mål
Å undersøke:
(1) effekten av spørsmålsrekkefølgen på svarprosenten;
(2) kjennetegn på de som responderte tidlig, sent og ikke i det hele tatt; og
(3) potensiell skjevhet på grunn av ikke respons i en populasjonsbasert helseundersøkelse av overlevende kreft fra barn, ungdom og unge voksne (CAYACS – Childhood, Adolescent and Young Adult Cancer Survivors).

Metode
Vi gjennomførte en spørreskjemaundersøkelse blant 5361 langtids-overlevere av kreft i ung alder (CAYACS), identifisert av Kreftregisteret og diagnostisert med «barnekreft», bryst- og kolorektalkreft, non-Hodgkin lymfom, akutt lymfatisk leukemi og malign melanom. Spørreskjemaet inneholdt 302 spørsmål om livet etter en kreftsykdom, inkludert validerte pasient-rapportere utfallsmål. Vi lagde to versjoner av spørreskjemaet for å undersøke effekten av rekkefølgen på spørsmålene på svarprosenten: Enten ved å presentere kreftrelaterte spørsmål først eller å begynne med sosiodemografiske spørsmål først. Informasjon om kreftsykdommen og demografisk informasjon fikk vi for hele populasjonen fra Kreftregisteret. Risikoen for ikke-respons skjevhet ble estimert ved (1) å sammenligne resultatene fra de som svarte på undersøkelsen før (tidlig) eller etter (sent) en påminnelse ble sendt ut, og (2) Vi brukte «inverse problability of participation weights» (statistisk modellering av hvordan resultatene på undersøkelsen sannsynligvis ville sett ut om alle hadde svart gitt bestemte karakteristikker i populasjonen) for å konstruere en total populasjon (med 100% respons). Deretter sammenlignet vi faktiske og estimerte resultater på 21 forhåndsutvalgte mål for 1) kun de som responderte tidlig, 2) alle svarere (tidlig + sent) og 3) den totale populasjonen.

Resultater
Rekkefølgen av spørsmålene påvirket ikke svarprosenten (kreft først 49,8% mot sosiodemografiske spørsmål først 50,2%). Kortere tid siden diagnose, mannlig kjønn og malignt melanom besto som signifikante forklaringsvariabler av manglende respons i en multivariabel multinomial regresjonsmodell. Det var ingen signifikante forskjeller på 16 av de 21 målene mellom tidlig og sent svarer, og 18/21 undersøkelsesresultater mellom tidlig respondere, alle respondenter og den totale befolkningen.

Konklusjon
Til tross for en beskjeden responsrate, fant vi lite som tyder på responsskjevhet i vår studie. Resultater fra spørreskjemaundersøkelser med lav svarprosent kan derfor allikevel være nyttige og generaliserbare til den underliggende befolkningen.

Lymfomoverleveres’ kunnskap om diagnose, behandling og mulige seneffekter etter høydosebehandling med autolog stamcellestøtte

Survivors’ knowledge of their diagnosis, treatment and possible late adverse effects after autologous stem cell transplantation for lymphoma

Victoria C. Simensen, Knut B. Smeland, Cecilie E. Kiserud, Alv A. Dahl, Hanne S. Bersvendsen, Øystein Fluge, Unn-Merete Fagerli og Alexander Fosså. Acta Oncologica. Juli 2019. PMID: 31286808

Bakgrunn
Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) er en intensiv behandling som gir høy risiko for seneffekter. Disse seneffektene inkluderer blant annet hjerte-/karsykdom, perifere nevropatier, infertilitet, hormonforstyrrelser og fatigue. Pasienters kunnskap om diagnose, behandling og seneffekter kan påvirke deres forståelse av egen helsetilstand og mulighet til å søke hjelp og oppfølging. Kunnskap vil også kunne bidra til deltagelse i screeningsprogrammer og til en sunn livsstil. Det er gjort få andre studier på kunnskap om behandling og seneffekter hos voksne kreftoverlevere.

Mål
Vi ønsket å kartlegge kunnskap om behandling og seneffekter hos lymfomoverlevere etter HMAS og hvilke faktorer som virker inn på dette. 

Metode
Denne delstudien baserer seg på en større nasjonal oppfølgingsstudie av lymfomoverlevere etter HMAS. Studien ble gjennomført i 2012/13 og inkluderte pasienter som hadde gjennomgått behandling mellom 1987 og 2008. I gjennomsnitt var det gått 9 år siden HMAS. Totalt 269 pasienter møtte til poliklinisk undersøkelse som inkluderte et strukturert intervju med sykepleier eller lege vedrørende deres kunnskap om egen diagnose, behandling og risiko for seneffekter.

Resultater
I vår studie hadde 81% kjennskap til egen diagnose, 99% kjente til hovedinnholdet i HMAS og 97% svarte rett på å ha mottatt strålebehandling. Totalt 90% hadde kjennskap til seneffekter, mens kunnskap og personlig erfaring med spesifikke seneffekter varierte. Tretti-fem prosent rapporterte å ha mottatt oppfølging for seneffekter. Yngre alder ved diagnose, det å ha mottatt strålebehandling mot brystet, god mental helse, egenopplevde seneffekter og det å ha fått oppfølging for seneffekter var assosiert med et høyere kunnskapsnivå.

Konklusjon
Majoriteten av pasienter i vår studie kjente til egen diagnose og behandling, mens kunnskapen om seneffekter varierte. Vår studie peker på behovet for god informasjon og oppfølging etter HMAS, spesielt hos eldre pasienter og pasienter med redusert mental helse.

Arbeidsstatus og arbeidsevne hos overlevere etter kreft i ung voksen alder

Employment status and work ability in long-term young adult cancer survivors

Alv A. Dahl, Sophie D. Fosså, Hanne C. Lie, Jon Håvard Loge, Kristin Valborg Reinertsen, Ellen Ruud, Cecilie E. Kiserud. Journal of Adolescent and Young Adult Oncology. Mars 2019. PMID: 30900929

Bakgrunn
Vi mangler kunnskap om hvordan de som får kreft i alderen 19-39 år senere greier seg i arbeidslivet i form av arbeidsstatus og opplevd arbeidsevne.

Mål
Å studere arbeidsstatus og arbeidsevne i en nasjonal kohort av kvinner og menn som enten fikk brystkreft, kolorektalkreft, leukemi, Non-Hodgkin lymfom eller føflekkreft mens de var mellom 19 og 39 år i årene fra 1985 til 2009 basert på data fra Kreftregisteret og spørreskjema.

Metode
Alle identifisert pasienter i live i 2015 (N=3.558), fikk tilsendt et spørreskjema som
42 % returnerte. Vi definerte 198 pasienter som bare hadde operasjon for føflekkreft som en referansegruppe med minimal behandling, mens 1.000 pasienter hadde enten lokal, systemisk eller systemiskbehandling i tillegg til annen behandling. Gruppen som var i jobb (n=897) ble sammenlignet med de som ikke var i jobb (n=292), og gruppen med høy arbeidsevne (n=706) ble sammenlignet med de som hadde lav arbeidsevne (n=434) på ulike bakgrunnsvariabler.

Resultater
Materialet bestod av 63 % kvinner, median alder var 49 år ved undersøkelsen (spredning 27-65 år), og de svarte median 16 år (spredning 6-31 år) etter kreftdiagnosen. Ved undersøkelsen var 25 % ikke i jobb, noe som svarte til funn i befolkningen. Flere kvinner hadde uføretrygd enn tilsvarende i befolkningen. Totalt 38 % rapporterte lav arbeidsevne. I multivariat-analyse var lav utdanning, økt antall seneffekter etter kreftbehandlingen, selv-rapportert hjerte- og karsykdom, redusert selvvurdert helse, og økt nivå av depresjon signifikant assosiert med både lav arbeidsevne og det ikke å være i jobb.

Konklusjon
Andelen av unge voksne kreftoverlevere i jobb lang tid etter behandlingen svarer til andelen i befolkningen, men en noe større andel av kvinnelige kreftoverlevere har uføretrygd. For pasienter, pårørende og legen som følger opp, er det viktig å være oppmerksom på depresjon og seneffekter som kan være tilgjengelig for behandling med sikte på bedret arbeidsevne og livskvalitet.

Endring i fatigue, helserelatert livskvalitet og fysisk aktivitet etter et 1-ukes mestringskurs for kreftoverlevere

Changes in fatigue, health-related quality of life and physical activity after a one-week educational program for cancer survivors

Gunhild M. Gjerset, Ccilie E. Kiserud, Jon H. Loge, Sophie D. Fosså, Torbjørn Wisløff, Sævar B. Gudbergsson, Line M. Oldervoll og Lene Thorsen. Acta Oncologica. Mars 2019. PMID: 30862228

Bakgrunn
Mange kreftoverlevere opplever fysiske og psykososiale plager fra kreftsykdom og behandling som påvirker livskvaliteten. Rehabilitering har som mål å forbedre funksjon, men hvilke type tiltak og programmer som er mest effektive er fortsatt ikke helt klart.

Mål
Målet med studien var å: 1) sammenligne nivået av fatigue og helserelatert livskvalitet blant kreftoverlevere ved ankomst til et 1-ukes mestringskurs på Montebellosenteret (MBS) med den generelle befolkning (NORMS), 2) undersøke endring i fatigue, helserelatert livskvalitet og fysisk aktivitet 3 måneder etter kurset og 3) undersøke andel av kvinnelige og mannlige kreftoverlevere med en klinisk relevant forbedring (>10% av maksimal skala).

Metode
Kreftoverlevere > 18 år, diagnostisert med brystkreft, prostatakreft eller mage-/tarmkreft som skulle delta på et 1-ukes mestringskurs på MBS ble invitert til en observasjonsstudie med et pre-post design. Deltakerne fylte ut et spørreskjema ved ankomst og 3 måneder etter kurset. Kurset inneholdt undervisning (bla om kreftsykdom, kreftbehandling, seneffekter, livsstil, psykologiske reaksjoner, arbeid og sosiale ressurser), fysisk aktivitet og gruppesamtaler. 

Resultater
Sammenlignet med NORMS hadde både kvinnelige og mannlige kreftoverlevere høyere nivå av fatigue og dårligere helserelatert livskvalitet ved ankomst og 3 måneder etter kurset. Blant de 235 deltakerne i studien fant vi en reduksjon i gjennomsnittlig skåre for fysisk, mental og total fatigue fra ankomst til 3 måneder etter kurset. Blant kvinnelige deltakere var det 30% som opplevde en klinisk relevant forbedring i fysisk fatigue, 28% i total fatigue og 36% i selvrapportert generell helsetilstand. Blant mannlige deltakere var det 31% som viste en klinisk relevant forbedring i fysisk rollefunksjon (relatert til å gjennomføre arbeid eller daglige gjøremål). 

Konklusjon
Deltakere på et 1-ukes mestringskurs på MBS reduserte nivået av fatigue og forbedret noen dimensjoner av helserelatert livskvalitet, oftere observert blant kvinnelige deltakere enn mannlige. Vi kan ikke vite om dette er en effekt av kurset, eller om bedring ville skjedd spontant, på grunn av manglende kontrollgruppe gjennom oppfølgingen.

Kjønnsforskjeller i helsestatus og nytte av et 1-ukes mestringskurs blant pårørende til kreftpasienter

Gender differences in health status and benefits of a one-week educational program for caregivers of cancer patients

Gunhild M. Gjerset, Mari Tendille, Tone Skaali, Cecilie E. Kiserud, Alv A. Dahl, Sævar B. Gudbergsson og Lene Thorsen. European Journal of Cancer Care. Januar 2019. PMID: 30652372

Bakgrunn
Kreftpasienter ligger mindre på sykehus enn tidligere og pårørende har dermed fått mer ansvar og flere oppgaver. Pårørende kan oppleve betydelig grad av stress, redusert helse og livskvalitet, oftere blant kvinnelige enn mannlige pårørende. Tiltak som gir støtte til pårørende er viktig, men det finnes lite kunnskap om hvilke tiltak som har effekt og hvorvidt disse virker forskjellig på kjønn.   

Mål
Å undersøke forskjellen i helsen mellom kvinnelige og mannlige pårørende før og 3 måneder etter et 1-ukes mestringskurs på Montebellosenteret (MBS), samt forskjeller i selvrapportert behov for støtte og endringer i helse over tid.  

Metode
Partnere til kreftpasienter (>18 år), der begge deltok på et 1-ukes mestringskurs på MBS. Partneren fylte ut et spørreskjema ved ankomst til MBS og 3 måneder etter kurset. Kurset inneholdt både undervisning, fysisk aktivitet og gruppesamtaler.    

Resultater
Ved ankomst skåret de kvinnelige pårørende lavere nivå av vitalitet, flere hadde kronisk fatigue (28% vs. 13%), flere rapporterte behov for samtale med psykolog (21% vs. 3%), gruppesamtale med andre pårørende (51% vs. 28%), kostholdsveiledning (39% vs. 17) og rekreasjonsopphold (46% vs. 24%) sammenlignet med de mannlige pårørende. På den andre siden rapporterte flere mannlige pårørende at kreftsykdommen hadde endret deres jobb- og familiesituasjon sammenlignet med de kvinnelige pårørende. Sammenlignet med før oppholdet på MBS hadde de kvinnelige pårørende en signifikant bedring i fysisk rollefunksjon, generell helse, vitalitet, sosial fungering, mental og total fatigue 3 måneder etter oppholdet på MBS. Slike endringer ble ikke observert blant de mannlige pårørende. Disse kjønnsforskjellene forsvant imidlertid i justerte analyser.

Konklusjon
Det er behov for flere studier for å bedre forstå mulige forskjeller og effekter av tiltak med hensikt å bedre helse og livskvalitet blant kvinnelige og mannlige pårørende for å kunne utvikle og forbedre relevante tilbud.       

Kronisk fatigue etter kreft i ung voksen alder

Chronic fatigue and associated factors among long-term survivors of cancers in young adulthood

Synne-Kristin H. Bøhn , Lene Thorsen, Cecilie E. Kiserud, Sophie D. Fosså, Hanne C. Lie, Jon Håvard Loge, Torbjørn Wisløff, Hege S. Haugnes og Kristin V. Reinertsen. Acta Oncologica. Januar 2019. PMID: 30696351.

Bakgrunn
Kronisk fatigue er en subjektiv følelse av tretthet som har vart i minst 6 måneder. Mellom 15 og 35 % av kreftoverlevere lever med kronisk fatigue, flere år etter avsluttet kreftbehandling. Det finnes imidlertid lite kunnskap om kronisk fatigue blant overlevere etter kreft diagnostisert i alderen 19 til 39 år.

Fire av fem som får kreft i ung voksen alder lever i minst 5 år etter at diagnosen ble stilt. Kronisk fatigue etter kreft i ung voksen alder kan ha store negative konsekvenser for blant annet arbeidsevne, sosial deltagelse og livskvalitet. Mer kunnskap er nødvendig for utvikling av målrettede og effektive tiltak som kan bedre kronisk fatigue blant unge voksne kreftoverlevere.

Mål
Undersøke forekomst av kronisk fatigue blant overlevere etter kreft i ung voksen alder, hva som karakteriserer dem som rapporterer kronisk fatigue, og hvordan fatigue har utviklet seg etter avsluttet kreftbehandling.

Metode
Studien er basert på data fra en spørreskjemaundersøkelse gjennomført i 2015/2016 (NOR-CAYACS-studien)blant overlevere som ble behandlet for kreft som barn, ungdom eller ung voksen. Denne tverrsnittstudien inkluderte kreftoverlevere 5 år eller mer fra de ble diagnostisert med brystkreft, kolorektalkreft, non-Hodgkin lymfom, akutt lymfatisk leukemi eller lokalt malignt melanom i alderen 19-39 år uten tilbakefall, ny kreftsykdom eller kreftbehandling.  

Resultater
Av totalt 1088 unge voksne kreftoverlevere rapporterte 25 % (n=268) kronisk fatigue, (brystkreft 29 %, kolorektalkreft 29 %, non-Hodgkin lymfom 27 %, akutt lymfatisk leukemi 20 % og lokalt malignt melanom 15 %) median 14 år etter diagnose. Personer som hadde gjennomgått systemisk behandling i kombinasjon med strålebehandling og/eller kirurgi hadde økt risiko for kronisk fatigue sammenlignet med overlevere etter lokalt malignt melanom behandlet med hudkirurgi. Risiko for kronisk fatigue var også høyere blant overlevere med tilleggsykdommer, smerter, nummenhet i hender eller føtter eller med økende grad av depressive symptomer, sammenlignet med overlevere uten disse plagene.
Blant overlevere med kronisk fatigue rapporterte  60 % at de hadde vært trette siden de ble behandlet for kreft. Av disse hadde 65 % opplevd forverring eller ingen endring av tretthet over tid.

Konklusjon
En av fire overlevere etter kreft i ung voksen alder rapporterer kronisk fatigue, 5 år eller mer etter kreftdiagnosen. Helsepersonell som møter unge voksne kreftoverlevere, bør være oppmerksomme på denne høye forekomsten av kronisk fatigue, og kjenne til strategier for å bedre fatigue. Tilleggssykdommer og seneffekter/plager assosiert med kronisk fatigue bør behandles/lindres så langt dette er mulig.

Fant du det du lette etter?