Nye forskningsresultater

Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling er engasjert i en rekke regionale, nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.

Et sammendrag av kompetansetjenestens nyeste forskningsresultater vil fortløpende bli lagt ut her: 

Begrenset bevis på ikke-respons skjevhet til tross for beskjeden responsrate i en landsomfattende undersøkelse av langsiktige kreftoverlevende-resultater fra NOR-CAYACS-studien

Limited evidence of non-response bias despite modest response rate in a nationwide survey of long-term cancer survivors-results from the NOR-CAYACS study

Lie HC, Rueegg CS, Fosså SD, Loge JH, Ruud E, Kiserud CE. Journal of Cancer Survivorship. Juni 2019. PMID: 30993649

Bakgrunn
Nedgang i responsrater er ett problem for helseundersøkelser og kan true generaliserbarheten av resultatene.

Mål
Å undersøke:
(1) effekten av spørsmålsrekkefølgen på svarprosenten;
(2) kjennetegn på de som responderte tidlig, sent og ikke i det hele tatt; og
(3) potensiell skjevhet på grunn av ikke respons i en populasjonsbasert helseundersøkelse av overlevende kreft fra barn, ungdom og unge voksne (CAYACS – Childhood, Adolescent and Young Adult Cancer Survivors).

Metode
Vi gjennomførte en spørreskjemaundersøkelse blant 5361 langtids-overlevere av kreft i ung alder (CAYACS), identifisert av Kreftregisteret og diagnostisert med «barnekreft», bryst- og kolorektalkreft, non-Hodgkin lymfom, akutt lymfatisk leukemi og malign melanom. Spørreskjemaet inneholdt 302 spørsmål om livet etter en kreftsykdom, inkludert validerte pasient-rapportere utfallsmål. Vi lagde to versjoner av spørreskjemaet for å undersøke effekten av rekkefølgen på spørsmålene på svarprosenten: Enten ved å presentere kreftrelaterte spørsmål først eller å begynne med sosiodemografiske spørsmål først. Informasjon om kreftsykdommen og demografisk informasjon fikk vi for hele populasjonen fra Kreftregisteret. Risikoen for ikke-respons skjevhet ble estimert ved (1) å sammenligne resultatene fra de som svarte på undersøkelsen før (tidlig) eller etter (sent) en påminnelse ble sendt ut, og (2) Vi brukte «inverse problability of participation weights» (statistisk modellering av hvordan resultatene på undersøkelsen sannsynligvis ville sett ut om alle hadde svart gitt bestemte karakteristikker i populasjonen) for å konstruere en total populasjon (med 100% respons). Deretter sammenlignet vi faktiske og estimerte resultater på 21 forhåndsutvalgte mål for 1) kun de som responderte tidlig, 2) alle svarere (tidlig + sent) og 3) den totale populasjonen.

Resultater
Rekkefølgen av spørsmålene påvirket ikke svarprosenten (kreft først 49,8% mot sosiodemografiske spørsmål først 50,2%). Kortere tid siden diagnose, mannlig kjønn og malignt melanom besto som signifikante forklaringsvariabler av manglende respons i en multivariabel multinomial regresjonsmodell. Det var ingen signifikante forskjeller på 16 av de 21 målene mellom tidlig og sent svarer, og 18/21 undersøkelsesresultater mellom tidlig respondere, alle respondenter og den totale befolkningen.

Konklusjon
Til tross for en beskjeden responsrate, fant vi lite som tyder på responsskjevhet i vår studie. Resultater fra spørreskjemaundersøkelser med lav svarprosent kan derfor allikevel være nyttige og generaliserbare til den underliggende befolkningen.

Lymfomoverleveres’ kunnskap om diagnose, behandling og mulige seneffekter etter høydosebehandling med autolog stamcellestøtte

Survivors’ knowledge of their diagnosis, treatment and possible late adverse effects after autologous stem cell transplantation for lymphoma

Victoria C. Simensen, Knut B. Smeland, Cecilie E. Kiserud, Alv A. Dahl, Hanne S. Bersvendsen, Øystein Fluge, Unn-Merete Fagerli og Alexander Fosså. Acta Oncologica. Juli 2019. PMID: 31286808

Bakgrunn
Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) er en intensiv behandling som gir høy risiko for seneffekter. Disse seneffektene inkluderer blant annet hjerte-/karsykdom, perifere nevropatier, infertilitet, hormonforstyrrelser og fatigue. Pasienters kunnskap om diagnose, behandling og seneffekter kan påvirke deres forståelse av egen helsetilstand og mulighet til å søke hjelp og oppfølging. Kunnskap vil også kunne bidra til deltagelse i screeningsprogrammer og til en sunn livsstil. Det er gjort få andre studier på kunnskap om behandling og seneffekter hos voksne kreftoverlevere.

Mål
Vi ønsket å kartlegge kunnskap om behandling og seneffekter hos lymfomoverlevere etter HMAS og hvilke faktorer som virker inn på dette. 

Metode
Denne delstudien baserer seg på en større nasjonal oppfølgingsstudie av lymfomoverlevere etter HMAS. Studien ble gjennomført i 2012/13 og inkluderte pasienter som hadde gjennomgått behandling mellom 1987 og 2008. I gjennomsnitt var det gått 9 år siden HMAS. Totalt 269 pasienter møtte til poliklinisk undersøkelse som inkluderte et strukturert intervju med sykepleier eller lege vedrørende deres kunnskap om egen diagnose, behandling og risiko for seneffekter.

Resultater
I vår studie hadde 81% kjennskap til egen diagnose, 99% kjente til hovedinnholdet i HMAS og 97% svarte rett på å ha mottatt strålebehandling. Totalt 90% hadde kjennskap til seneffekter, mens kunnskap og personlig erfaring med spesifikke seneffekter varierte. Tretti-fem prosent rapporterte å ha mottatt oppfølging for seneffekter. Yngre alder ved diagnose, det å ha mottatt strålebehandling mot brystet, god mental helse, egenopplevde seneffekter og det å ha fått oppfølging for seneffekter var assosiert med et høyere kunnskapsnivå.

Konklusjon
Majoriteten av pasienter i vår studie kjente til egen diagnose og behandling, mens kunnskapen om seneffekter varierte. Vår studie peker på behovet for god informasjon og oppfølging etter HMAS, spesielt hos eldre pasienter og pasienter med redusert mental helse.

Arbeidsstatus og arbeidsevne hos overlevere etter kreft i ung voksen alder

Employment status and work ability in long-term young adult cancer survivors

Alv A. Dahl, Sophie D. Fosså, Hanne C. Lie, Jon Håvard Loge, Kristin Valborg Reinertsen, Ellen Ruud, Cecilie E. Kiserud. Journal of Adolescent and Young Adult Oncology. Mars 2019. PMID: 30900929

Bakgrunn
Vi mangler kunnskap om hvordan de som får kreft i alderen 19-39 år senere greier seg i arbeidslivet i form av arbeidsstatus og opplevd arbeidsevne.

Mål
Å studere arbeidsstatus og arbeidsevne i en nasjonal kohort av kvinner og menn som enten fikk brystkreft, kolorektalkreft, leukemi, Non-Hodgkin lymfom eller føflekkreft mens de var mellom 19 og 39 år i årene fra 1985 til 2009 basert på data fra Kreftregisteret og spørreskjema.

Metode
Alle identifisert pasienter i live i 2015 (N=3.558), fikk tilsendt et spørreskjema som
42 % returnerte. Vi definerte 198 pasienter som bare hadde operasjon for føflekkreft som en referansegruppe med minimal behandling, mens 1.000 pasienter hadde enten lokal, systemisk eller systemiskbehandling i tillegg til annen behandling. Gruppen som var i jobb (n=897) ble sammenlignet med de som ikke var i jobb (n=292), og gruppen med høy arbeidsevne (n=706) ble sammenlignet med de som hadde lav arbeidsevne (n=434) på ulike bakgrunnsvariabler.

Resultater
Materialet bestod av 63 % kvinner, median alder var 49 år ved undersøkelsen (spredning 27-65 år), og de svarte median 16 år (spredning 6-31 år) etter kreftdiagnosen. Ved undersøkelsen var 25 % ikke i jobb, noe som svarte til funn i befolkningen. Flere kvinner hadde uføretrygd enn tilsvarende i befolkningen. Totalt 38 % rapporterte lav arbeidsevne. I multivariat-analyse var lav utdanning, økt antall seneffekter etter kreftbehandlingen, selv-rapportert hjerte- og karsykdom, redusert selvvurdert helse, og økt nivå av depresjon signifikant assosiert med både lav arbeidsevne og det ikke å være i jobb.

Konklusjon
Andelen av unge voksne kreftoverlevere i jobb lang tid etter behandlingen svarer til andelen i befolkningen, men en noe større andel av kvinnelige kreftoverlevere har uføretrygd. For pasienter, pårørende og legen som følger opp, er det viktig å være oppmerksom på depresjon og seneffekter som kan være tilgjengelig for behandling med sikte på bedret arbeidsevne og livskvalitet.

Endring i fatigue, helserelatert livskvalitet og fysisk aktivitet etter et 1-ukes mestringskurs for kreftoverlevere

Changes in fatigue, health-related quality of life and physical activity after a one-week educational program for cancer survivors

Gunhild M. Gjerset, Ccilie E. Kiserud, Jon H. Loge, Sophie D. Fosså, Torbjørn Wisløff, Sævar B. Gudbergsson, Line M. Oldervoll og Lene Thorsen. Acta Oncologica. Mars 2019. PMID: 30862228

Bakgrunn
Mange kreftoverlevere opplever fysiske og psykososiale plager fra kreftsykdom og behandling som påvirker livskvaliteten. Rehabilitering har som mål å forbedre funksjon, men hvilke type tiltak og programmer som er mest effektive er fortsatt ikke helt klart.

Mål
Målet med studien var å: 1) sammenligne nivået av fatigue og helserelatert livskvalitet blant kreftoverlevere ved ankomst til et 1-ukes mestringskurs på Montebellosenteret (MBS) med den generelle befolkning (NORMS), 2) undersøke endring i fatigue, helserelatert livskvalitet og fysisk aktivitet 3 måneder etter kurset og 3) undersøke andel av kvinnelige og mannlige kreftoverlevere med en klinisk relevant forbedring (>10% av maksimal skala).

Metode
Kreftoverlevere > 18 år, diagnostisert med brystkreft, prostatakreft eller mage-/tarmkreft som skulle delta på et 1-ukes mestringskurs på MBS ble invitert til en observasjonsstudie med et pre-post design. Deltakerne fylte ut et spørreskjema ved ankomst og 3 måneder etter kurset. Kurset inneholdt undervisning (bla om kreftsykdom, kreftbehandling, seneffekter, livsstil, psykologiske reaksjoner, arbeid og sosiale ressurser), fysisk aktivitet og gruppesamtaler. 

Resultater
Sammenlignet med NORMS hadde både kvinnelige og mannlige kreftoverlevere høyere nivå av fatigue og dårligere helserelatert livskvalitet ved ankomst og 3 måneder etter kurset. Blant de 235 deltakerne i studien fant vi en reduksjon i gjennomsnittlig skåre for fysisk, mental og total fatigue fra ankomst til 3 måneder etter kurset. Blant kvinnelige deltakere var det 30% som opplevde en klinisk relevant forbedring i fysisk fatigue, 28% i total fatigue og 36% i selvrapportert generell helsetilstand. Blant mannlige deltakere var det 31% som viste en klinisk relevant forbedring i fysisk rollefunksjon (relatert til å gjennomføre arbeid eller daglige gjøremål). 

Konklusjon
Deltakere på et 1-ukes mestringskurs på MBS reduserte nivået av fatigue og forbedret noen dimensjoner av helserelatert livskvalitet, oftere observert blant kvinnelige deltakere enn mannlige. Vi kan ikke vite om dette er en effekt av kurset, eller om bedring ville skjedd spontant, på grunn av manglende kontrollgruppe gjennom oppfølgingen.

Kjønnsforskjeller i helsestatus og nytte av et 1-ukes mestringskurs blant pårørende til kreftpasienter

Gender differences in health status and benefits of a one-week educational program for caregivers of cancer patients

Gunhild M. Gjerset, Mari Tendille, Tone Skaali, Cecilie E. Kiserud, Alv A. Dahl, Sævar B. Gudbergsson og Lene Thorsen. European Journal of Cancer Care. Januar 2019. PMID: 30652372

Bakgrunn
Kreftpasienter ligger mindre på sykehus enn tidligere og pårørende har dermed fått mer ansvar og flere oppgaver. Pårørende kan oppleve betydelig grad av stress, redusert helse og livskvalitet, oftere blant kvinnelige enn mannlige pårørende. Tiltak som gir støtte til pårørende er viktig, men det finnes lite kunnskap om hvilke tiltak som har effekt og hvorvidt disse virker forskjellig på kjønn.   

Mål
Å undersøke forskjellen i helsen mellom kvinnelige og mannlige pårørende før og 3 måneder etter et 1-ukes mestringskurs på Montebellosenteret (MBS), samt forskjeller i selvrapportert behov for støtte og endringer i helse over tid.  

Metode
Partnere til kreftpasienter (>18 år), der begge deltok på et 1-ukes mestringskurs på MBS. Partneren fylte ut et spørreskjema ved ankomst til MBS og 3 måneder etter kurset. Kurset inneholdt både undervisning, fysisk aktivitet og gruppesamtaler.    

Resultater
Ved ankomst skåret de kvinnelige pårørende lavere nivå av vitalitet, flere hadde kronisk fatigue (28% vs. 13%), flere rapporterte behov for samtale med psykolog (21% vs. 3%), gruppesamtale med andre pårørende (51% vs. 28%), kostholdsveiledning (39% vs. 17) og rekreasjonsopphold (46% vs. 24%) sammenlignet med de mannlige pårørende. På den andre siden rapporterte flere mannlige pårørende at kreftsykdommen hadde endret deres jobb- og familiesituasjon sammenlignet med de kvinnelige pårørende. Sammenlignet med før oppholdet på MBS hadde de kvinnelige pårørende en signifikant bedring i fysisk rollefunksjon, generell helse, vitalitet, sosial fungering, mental og total fatigue 3 måneder etter oppholdet på MBS. Slike endringer ble ikke observert blant de mannlige pårørende. Disse kjønnsforskjellene forsvant imidlertid i justerte analyser.

Konklusjon
Det er behov for flere studier for å bedre forstå mulige forskjeller og effekter av tiltak med hensikt å bedre helse og livskvalitet blant kvinnelige og mannlige pårørende for å kunne utvikle og forbedre relevante tilbud.       

Kronisk fatigue etter kreft i ung voksen alder

Chronic fatigue and associated factors among long-term survivors of cancers in young adulthood

Synne-Kristin H. Bøhn , Lene Thorsen, Cecilie E. Kiserud, Sophie D. Fosså, Hanne C. Lie, Jon Håvard Loge, Torbjørn Wisløff, Hege S. Haugnes og Kristin V. Reinertsen. Acta Oncologica. Januar 2019. PMID: 30696351.

Bakgrunn
Kronisk fatigue er en subjektiv følelse av tretthet som har vart i minst 6 måneder. Mellom 15 og 35 % av kreftoverlevere lever med kronisk fatigue, flere år etter avsluttet kreftbehandling. Det finnes imidlertid lite kunnskap om kronisk fatigue blant overlevere etter kreft diagnostisert i alderen 19 til 39 år.

Fire av fem som får kreft i ung voksen alder lever i minst 5 år etter at diagnosen ble stilt. Kronisk fatigue etter kreft i ung voksen alder kan ha store negative konsekvenser for blant annet arbeidsevne, sosial deltagelse og livskvalitet. Mer kunnskap er nødvendig for utvikling av målrettede og effektive tiltak som kan bedre kronisk fatigue blant unge voksne kreftoverlevere.

Mål
Undersøke forekomst av kronisk fatigue blant overlevere etter kreft i ung voksen alder, hva som karakteriserer dem som rapporterer kronisk fatigue, og hvordan fatigue har utviklet seg etter avsluttet kreftbehandling.

Metode
Studien er basert på data fra en spørreskjemaundersøkelse gjennomført i 2015/2016 (NOR-CAYACS-studien)blant overlevere som ble behandlet for kreft som barn, ungdom eller ung voksen. Denne tverrsnittstudien inkluderte kreftoverlevere 5 år eller mer fra de ble diagnostisert med brystkreft, kolorektalkreft, non-Hodgkin lymfom, akutt lymfatisk leukemi eller lokalt malignt melanom i alderen 19-39 år uten tilbakefall, ny kreftsykdom eller kreftbehandling.  

Resultater
Av totalt 1088 unge voksne kreftoverlevere rapporterte 25 % (n=268) kronisk fatigue, (brystkreft 29 %, kolorektalkreft 29 %, non-Hodgkin lymfom 27 %, akutt lymfatisk leukemi 20 % og lokalt malignt melanom 15 %) median 14 år etter diagnose. Personer som hadde gjennomgått systemisk behandling i kombinasjon med strålebehandling og/eller kirurgi hadde økt risiko for kronisk fatigue sammenlignet med overlevere etter lokalt malignt melanom behandlet med hudkirurgi. Risiko for kronisk fatigue var også høyere blant overlevere med tilleggsykdommer, smerter, nummenhet i hender eller føtter eller med økende grad av depressive symptomer, sammenlignet med overlevere uten disse plagene.
Blant overlevere med kronisk fatigue rapporterte  60 % at de hadde vært trette siden de ble behandlet for kreft. Av disse hadde 65 % opplevd forverring eller ingen endring av tretthet over tid.

Konklusjon
En av fire overlevere etter kreft i ung voksen alder rapporterer kronisk fatigue, 5 år eller mer etter kreftdiagnosen. Helsepersonell som møter unge voksne kreftoverlevere, bør være oppmerksomme på denne høye forekomsten av kronisk fatigue, og kjenne til strategier for å bedre fatigue. Tilleggssykdommer og seneffekter/plager assosiert med kronisk fatigue bør behandles/lindres så langt dette er mulig.

​Prevalens av og assosierte faktorer til kronisk fatigue hos lymfomoverlevere behandlet med høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS)

Chronic fatigue is highly prevalent in survivors of autologous stem cell transplantation and associated with IL-6, neuroticism, cardiorespiratory fitness, and obesity

Knut B. Smeland, Jon H. Loge, Hans C. D. Aass, Trude Aspelin, Hanne Bersvendsen, Nils Bolstad, Unn-Merete Fagerli, Ragnhild S. Falk, Øystein Fluge, Alexander Fosså, Harald Holte, May B. Lund, Klaus Murbræch, Kristin V. Reinertsen, Jo S. Stenehjem, Cecilie E. Kiserud. Bone Marrow Transplantation. September 2018. PMID: 0262906.

Bakgrunn
Kronisk fatigue er en vanlig og plagsom seneffekt etter lymfombehandling, men er i liten grad undersøkt hos overlevere behandlet med HMAS. Det er behov for mer kunnskap om årsaker og biologiske mekanismer som ligger bak kronisk fatigue hos kreftoverlevere.

Mål
Undersøke prevalensen av kronisk fatigue og assosierte faktorer hos langtidsoverlevere etter HMAS for lymfom.

Metode
Alle overlevere etter HMAS for lymfom i Norge, behandlet 1987-2008 og ≥18 år ved HMAS ble invitert til å besvare spørreskjema (n=311) og gjennomføre en grundig klinisk undersøkelse (n=270). Logistisk regresjon ble brukt for å identifisere assosierte faktorer mellom fatigue og lymfom-/behandlingsrelaterte faktorer, psykologisk og fysisk helse og utvalgte cytokiner (interleukin (IL)-6, IL-1 reseptor antagonist, IL-1β og tumor necrosis factor-α).

Resultater
Median 12 år etter diagnose hadde 31% av HMAS-overleverne kronisk fatigue. Høyere grad av bekymringstendens (nevrotisisme) (OR, 1.54; 95%CI, 1.24-1.92, p<.001), fedme (OR, 3.81; 95% CI: 1.49-9.72, p=.005), lavere maksimalt oksygenopptak (OR, 0.45; 95% CI, 0.21-0.98, p=.01) og målbar IL-6 i blodet (OR, 2.03; 95% CI, 1.03-4.03, p=.04) var assosiert med høyere risiko for kronisk fatigue i multivariat analyse.

Konklusjon
Mer enn ti år etter HMAS har nesten 1/3 av lymfomoverlevere kronisk fatigue, noe som er litt høyere, men sammenlignbart med det andre studier har funnet hos lymfomoverlevere generelt. Årsaken til kronisk fatigue hos disse pasientene er kompleks og mange faktorer kan spille inn. Fedme og kardiorepiratorisk form (oksygenopptak) kan være påvirkbare livsstilsfaktorer. Funnet av IL-6 som en uavhengig faktor støtter immunaktivering som en mulig biologisk mekanisme bak utvikling av kronisk fatigue hos kreftoverlevere. 

Sammenheng mellom fysisk aktivitetsnivå og behandlingsspesifikke bivirkninger blant prostatakreftpasienter

Physical activity and associations with treatment-induced adverse effects among prostate cancer patients

Synne-Kristin Hoffart Bøhn, Sophie Dorothea Fosså, Torbjørn Wisløff and Lene Thorsen. Supportive Care in Cancer. August 2018. PMID: 30094728

Bakgrunn
Radikal prostatektomi, strålebehandling og androgen deprivasjonsterapi er effektive behandlingsformer for prostatakreft. Disse behandlingene er imidlertid også assosiert med flere lokale og systemiske bivirkninger som kan føre til redusert helse og livskvalitet. Fysisk aktivitet har vist seg å ha positiv effekt på blant annet muskelmasse, fysisk funksjon og fatigue blant prostatakreftpasienter under og etter behandling, men likevel er de fleste pasientene fysisk inaktive. For å rette tiltak for å øke fysisk aktivitetsnivå blant prostatakreftpasienter mot de som trenger det mest er det er behov for mer kunnskap om sammenhenger mellom fysisk aktivitet, behandling av prostatakreft og bivirkninger av behandling.

Mål
Sammenligne fysisk aktivitetsnivå mellom pasienter som har mottatt ulike behandlinger for prostatakreft, samt undersøke sammenhenger mellom fysisk aktivitet og bivirkninger av behandling.

Metode
Studien er basert på en spørreskjemaundersøkelse blant 2700 medlemmer av Prostatakreftforeningen (PROFO) i 2013/2014. Pasienter inkludert i denne studien var enten 1) ferdigbehandlet med radikal prostatektomi (RP), 2) ferdigbehandlet med strålebehandling i kombinasjon med androgen deprivasjonsterapi (RAD+ADT), eller 3) mottok androgen deprivasjonsterapi for metastatisk sykdom (ADT). Fysisk aktivitetsnivå ble målt med spørsmålet: «Hvor ofte driver du mosjon slik at du blir andpusten eller svett?» Bivirkninger ble målt med Expanded Prostate Cancer Index Composite for Clinical Practice (EPIC-CP), et validert spørreskjema utviklet for å måle bivirkninger spesifikt for prostatakreftbehandling. Logistisk regresjonsanalyse ble benyttet for å undersøke sammenhenger mellom fysisk aktivitetsnivå og bivirkninger.

Resultater
Totalt 1343 menn svarte på undersøkelsen (50 %). Av disse ble 696 inkludert i denne studien, hvorav 393 var behandlet med RP (56 %), 204 med RAD+ADT (29 %) og 99 mottok ADT (14 %). Median alder ved undersøkelse var 69.8 år (spredning fra 47 til 105 år), og median tid siden diagnose 4.7 år (fra < 1 til 23 år).
Blant alle deltagerne var det 57 % som oppga at de trente minst 2 ganger i uka. Det var ingen forskjell i fysisk aktivitetsnivå mellom behandlingsgruppene. Økende grad av tarmproblemer relatert til strålebehandling, alder ≥70 år, å være i arbeid og overvekt/fedme var assosiert med lavere fysisk aktivitetsnivå. Pasienter under ADT > 5 år fra diagnose hadde økt risiko for lavere aktivitetsnivå sammenlignet med pasienter < 5 år fra diagnose.

Konklusjon
Fysisk aktivitetsnivå skiller seg ikke mellom pasienter som hadde mottatt ulike behandlingsformer for prostatakreft. For å øke fysisk aktivitetsnivå blant prostatakreftpasienter bør tiltak rettes spesielt mot pasienter med tarmproblemer relatert til strålebehandling, overvekt/fedme, alder ≥70 år og som er i arbeid, samt pasienter som har mottatt ADT i 5 år eller mer.

Fant du det du lette etter?