Nye forskningsresultater

Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling er engasjert i en rekke regionale, nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.

Et sammendrag av kompetansetjenestens nyeste forskningsresultater vil fortløpende bli lagt ut her: 

Endring i fatigue, helserelatert livskvalitet og fysisk aktivitet etter et 1-ukes mestringskurs for kreftoverlevere

Changes in fatigue, health-related quality of life and physical activity after a one-week educational program for cancer survivors

Gunhild M. Gjerset, Cecilie E. Kiserud, Jon H. Loge, Torbjørn Wisløff, Sævar B. Gudbergsson, Line M. Oldervoll og Lene Thorsen. Acta Oncologica. Mars 2019. PMID: 30862228

Bakgrunn
Mange kreftoverlevere opplever fysiske og psykososiale plager fra kreftsykdom og behandling som påvirker livskvaliteten. Rehabilitering har som mål å forbedre funksjon, men hvilke type tiltak og programmer som er mest effektive er fortsatt ikke helt klart.

Mål
Målet med studien var å: 1) sammenligne nivået av fatigue og helserelatert livskvalitet blant kreftoverlevere ved ankomst til et 1-ukes mestringskurs på Montebellosenteret (MBS) med den generelle befolkning (NORMS), 2) undersøke endring i fatigue, helserelatert livskvalitet og fysisk aktivitet 3 måneder etter kurset og 3) undersøke andel av kvinnelige og mannlige kreftoverlevere med en klinisk relevant forbedring (>10% av maksimal skala).

Metode
Kreftoverlevere > 18 år, diagnostisert med brystkreft, prostatakreft eller mage-/tarmkreft som skulle delta på et 1-ukes mestringskurs på MBS ble invitert til en observasjonsstudie med et pre-post design. Deltakerne fylte ut et spørreskjema ved ankomst og 3 måneder etter kurset. Kurset inneholdt undervisning (bla om kreftsykdom, kreftbehandling, seneffekter, livsstil, psykologiske reaksjoner, arbeid og sosiale ressurser), fysisk aktivitet og gruppesamtaler. 

Resultater
Sammenlignet med NORMS hadde både kvinnelige og mannlige kreftoverlevere høyere nivå av fatigue og dårligere helserelatert livskvalitet ved ankomst og 3 måneder etter kurset. Blant de 235 deltakerne i studien fant vi en reduksjon i gjennomsnittlig skåre for fysisk, mental og total fatigue fra ankomst til 3 måneder etter kurset. Blant kvinnelige deltakere var det 30% som opplevde en klinisk relevant forbedring i fysisk fatigue, 28% i total fatigue og 36% i selvrapportert generell helsetilstand. Blant mannlige deltakere var det 31% som viste en klinisk relevant forbedring i fysisk rollefunksjon (relatert til å gjennomføre arbeid eller daglige gjøremål). 

Konklusjon
Deltakere på et 1-ukes mestringskurs på MBS reduserte nivået av fatigue og forbedret noen dimensjoner av helserelatert livskvalitet, oftere observert blant kvinnelige deltakere enn mannlige. Vi kan ikke vite om dette er en effekt av kurset, eller om bedring ville skjedd spontant, på grunn av manglende kontrollgruppe gjennom oppfølgingen.

Kjønnsforskjeller i helsestatus og nytte av et 1-ukes mestringskurs blant pårørende til kreftpasienter

Gender differences in health status and benefits of a one-week educational program for caregivers of cancer patients

Gunhild M. Gjerset, Mari Tendille, Tone Skaali, Cecilie E. Kiserud, Alv A. Dahl, Sævar B. Gudbergsson og Lene Thorsen. European Journal of Cancer Care. Januar 2019. PMID: 30652372

Bakgrunn
Kreftpasienter ligger mindre på sykehus enn tidligere og pårørende har dermed fått mer ansvar og flere oppgaver. Pårørende kan oppleve betydelig grad av stress, redusert helse og livskvalitet, oftere blant kvinnelige enn mannlige pårørende. Tiltak som gir støtte til pårørende er viktig, men det finnes lite kunnskap om hvilke tiltak som har effekt og hvorvidt disse virker forskjellig på kjønn.   

Mål
Å undersøke forskjellen i helsen mellom kvinnelige og mannlige pårørende før og 3 måneder etter et 1-ukes mestringskurs på Montebellosenteret (MBS), samt forskjeller i selvrapportert behov for støtte og endringer i helse over tid.  

Metode
Partnere til kreftpasienter (>18 år), der begge deltok på et 1-ukes mestringskurs på MBS. Partneren fylte ut et spørreskjema ved ankomst til MBS og 3 måneder etter kurset. Kurset inneholdt både undervisning, fysisk aktivitet og gruppesamtaler.    

Resultater
Ved ankomst skåret de kvinnelige pårørende lavere nivå av vitalitet, flere hadde kronisk fatigue (28% vs. 13%), flere rapporterte behov for samtale med psykolog (21% vs. 3%), gruppesamtale med andre pårørende (51% vs. 28%), kostholdsveiledning (39% vs. 17) og rekreasjonsopphold (46% vs. 24%) sammenlignet med de mannlige pårørende. På den andre siden rapporterte flere mannlige pårørende at kreftsykdommen hadde endret deres jobb- og familiesituasjon sammenlignet med de kvinnelige pårørende. Sammenlignet med før oppholdet på MBS hadde de kvinnelige pårørende en signifikant bedring i fysisk rollefunksjon, generell helse, vitalitet, sosial fungering, mental og total fatigue 3 måneder etter oppholdet på MBS. Slike endringer ble ikke observert blant de mannlige pårørende. Disse kjønnsforskjellene forsvant imidlertid i justerte analyser.

Konklusjon
Det er behov for flere studier for å bedre forstå mulige forskjeller og effekter av tiltak med hensikt å bedre helse og livskvalitet blant kvinnelige og mannlige pårørende for å kunne utvikle og forbedre relevante tilbud.       

Kronisk fatigue etter kreft i ung voksen alder

Chronic fatigue and associated factors among long-term survivors of cancers in young adulthood

Synne-Kristin H. Bøhn , Lene Thorsen, Cecilie E. Kiserud, Sophie D. Fosså, Hanne C. Lie, Jon Håvard Loge, Torbjørn Wisløff, Hege S. Haugnes og Kristin V. Reinertsen. Acta Oncologica. Januar 2019. PMID: 30696351.

Bakgrunn
Kronisk fatigue er en subjektiv følelse av tretthet som har vart i minst 6 måneder. Mellom 15 og 35 % av kreftoverlevere lever med kronisk fatigue, flere år etter avsluttet kreftbehandling. Det finnes imidlertid lite kunnskap om kronisk fatigue blant overlevere etter kreft diagnostisert i alderen 19 til 39 år.

Fire av fem som får kreft i ung voksen alder lever i minst 5 år etter at diagnosen ble stilt. Kronisk fatigue etter kreft i ung voksen alder kan ha store negative konsekvenser for blant annet arbeidsevne, sosial deltagelse og livskvalitet. Mer kunnskap er nødvendig for utvikling av målrettede og effektive tiltak som kan bedre kronisk fatigue blant unge voksne kreftoverlevere.

Mål
Undersøke forekomst av kronisk fatigue blant overlevere etter kreft i ung voksen alder, hva som karakteriserer dem som rapporterer kronisk fatigue, og hvordan fatigue har utviklet seg etter avsluttet kreftbehandling.

Metode
Studien er basert på data fra en spørreskjemaundersøkelse gjennomført i 2015/2016 (NOR-CAYACS-studien)blant overlevere som ble behandlet for kreft som barn, ungdom eller ung voksen. Denne tverrsnittstudien inkluderte kreftoverlevere 5 år eller mer fra de ble diagnostisert med brystkreft, kolorektalkreft, non-Hodgkin lymfom, akutt lymfatisk leukemi eller lokalt malignt melanom i alderen 19-39 år uten tilbakefall, ny kreftsykdom eller kreftbehandling.  

Resultater
Av totalt 1088 unge voksne kreftoverlevere rapporterte 25 % (n=268) kronisk fatigue, (brystkreft 29 %, kolorektalkreft 29 %, non-Hodgkin lymfom 27 %, akutt lymfatisk leukemi 20 % og lokalt malignt melanom 15 %) median 14 år etter diagnose. Personer som hadde gjennomgått systemisk behandling i kombinasjon med strålebehandling og/eller kirurgi hadde økt risiko for kronisk fatigue sammenlignet med overlevere etter lokalt malignt melanom behandlet med hudkirurgi. Risiko for kronisk fatigue var også høyere blant overlevere med tilleggsykdommer, smerter, nummenhet i hender eller føtter eller med økende grad av depressive symptomer, sammenlignet med overlevere uten disse plagene.
Blant overlevere med kronisk fatigue rapporterte  60 % at de hadde vært trette siden de ble behandlet for kreft. Av disse hadde 65 % opplevd forverring eller ingen endring av tretthet over tid.

Konklusjon
En av fire overlevere etter kreft i ung voksen alder rapporterer kronisk fatigue, 5 år eller mer etter kreftdiagnosen. Helsepersonell som møter unge voksne kreftoverlevere, bør være oppmerksomme på denne høye forekomsten av kronisk fatigue, og kjenne til strategier for å bedre fatigue. Tilleggssykdommer og seneffekter/plager assosiert med kronisk fatigue bør behandles/lindres så langt dette er mulig.

​Prevalens av og assosierte faktorer til kronisk fatigue hos lymfomoverlevere behandlet med høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS)

Chronic fatigue is highly prevalent in survivors of autologous stem cell transplantation and associated with IL-6, neuroticism, cardiorespiratory fitness, and obesity

Knut B. Smeland, Jon H. Loge, Hans C. D. Aass, Trude Aspelin, Hanne Bersvendsen, Nils Bolstad, Unn-Merete Fagerli, Ragnhild S. Falk, Øystein Fluge, Alexander Fosså, Harald Holte, May B. Lund, Klaus Murbræch, Kristin V. Reinertsen, Jo S. Stenehjem, Cecilie E. Kiserud. Bone Marrow Transplantation. September 2018. PMID: 0262906.

Bakgrunn
Kronisk fatigue er en vanlig og plagsom seneffekt etter lymfombehandling, men er i liten grad undersøkt hos overlevere behandlet med HMAS. Det er behov for mer kunnskap om årsaker og biologiske mekanismer som ligger bak kronisk fatigue hos kreftoverlevere.

Mål
Undersøke prevalensen av kronisk fatigue og assosierte faktorer hos langtidsoverlevere etter HMAS for lymfom.

Metode
Alle overlevere etter HMAS for lymfom i Norge, behandlet 1987-2008 og ≥18 år ved HMAS ble invitert til å besvare spørreskjema (n=311) og gjennomføre en grundig klinisk undersøkelse (n=270). Logistisk regresjon ble brukt for å identifisere assosierte faktorer mellom fatigue og lymfom-/behandlingsrelaterte faktorer, psykologisk og fysisk helse og utvalgte cytokiner (interleukin (IL)-6, IL-1 reseptor antagonist, IL-1β og tumor necrosis factor-α).

Resultater
Median 12 år etter diagnose hadde 31% av HMAS-overleverne kronisk fatigue. Høyere grad av bekymringstendens (nevrotisisme) (OR, 1.54; 95%CI, 1.24-1.92, p<.001), fedme (OR, 3.81; 95% CI: 1.49-9.72, p=.005), lavere maksimalt oksygenopptak (OR, 0.45; 95% CI, 0.21-0.98, p=.01) og målbar IL-6 i blodet (OR, 2.03; 95% CI, 1.03-4.03, p=.04) var assosiert med høyere risiko for kronisk fatigue i multivariat analyse.

Konklusjon
Mer enn ti år etter HMAS har nesten 1/3 av lymfomoverlevere kronisk fatigue, noe som er litt høyere, men sammenlignbart med det andre studier har funnet hos lymfomoverlevere generelt. Årsaken til kronisk fatigue hos disse pasientene er kompleks og mange faktorer kan spille inn. Fedme og kardiorepiratorisk form (oksygenopptak) kan være påvirkbare livsstilsfaktorer. Funnet av IL-6 som en uavhengig faktor støtter immunaktivering som en mulig biologisk mekanisme bak utvikling av kronisk fatigue hos kreftoverlevere. 

Sammenheng mellom fysisk aktivitetsnivå og behandlingsspesifikke bivirkninger blant prostatakreftpasienter

Physical activity and associations with treatment-induced adverse effects among prostate cancer patients

Synne-Kristin Hoffart Bøhn, Sophie Dorothea Fosså, Torbjørn Wisløff and Lene Thorsen. Supportive Care in Cancer. August 2018. PMID: 30094728

Bakgrunn
Radikal prostatektomi, strålebehandling og androgen deprivasjonsterapi er effektive behandlingsformer for prostatakreft. Disse behandlingene er imidlertid også assosiert med flere lokale og systemiske bivirkninger som kan føre til redusert helse og livskvalitet. Fysisk aktivitet har vist seg å ha positiv effekt på blant annet muskelmasse, fysisk funksjon og fatigue blant prostatakreftpasienter under og etter behandling, men likevel er de fleste pasientene fysisk inaktive. For å rette tiltak for å øke fysisk aktivitetsnivå blant prostatakreftpasienter mot de som trenger det mest er det er behov for mer kunnskap om sammenhenger mellom fysisk aktivitet, behandling av prostatakreft og bivirkninger av behandling.

Mål
Sammenligne fysisk aktivitetsnivå mellom pasienter som har mottatt ulike behandlinger for prostatakreft, samt undersøke sammenhenger mellom fysisk aktivitet og bivirkninger av behandling.

Metode
Studien er basert på en spørreskjemaundersøkelse blant 2700 medlemmer av Prostatakreftforeningen (PROFO) i 2013/2014. Pasienter inkludert i denne studien var enten 1) ferdigbehandlet med radikal prostatektomi (RP), 2) ferdigbehandlet med strålebehandling i kombinasjon med androgen deprivasjonsterapi (RAD+ADT), eller 3) mottok androgen deprivasjonsterapi for metastatisk sykdom (ADT). Fysisk aktivitetsnivå ble målt med spørsmålet: «Hvor ofte driver du mosjon slik at du blir andpusten eller svett?» Bivirkninger ble målt med Expanded Prostate Cancer Index Composite for Clinical Practice (EPIC-CP), et validert spørreskjema utviklet for å måle bivirkninger spesifikt for prostatakreftbehandling. Logistisk regresjonsanalyse ble benyttet for å undersøke sammenhenger mellom fysisk aktivitetsnivå og bivirkninger.

Resultater
Totalt 1343 menn svarte på undersøkelsen (50 %). Av disse ble 696 inkludert i denne studien, hvorav 393 var behandlet med RP (56 %), 204 med RAD+ADT (29 %) og 99 mottok ADT (14 %). Median alder ved undersøkelse var 69.8 år (spredning fra 47 til 105 år), og median tid siden diagnose 4.7 år (fra < 1 til 23 år).
Blant alle deltagerne var det 57 % som oppga at de trente minst 2 ganger i uka. Det var ingen forskjell i fysisk aktivitetsnivå mellom behandlingsgruppene. Økende grad av tarmproblemer relatert til strålebehandling, alder ≥70 år, å være i arbeid og overvekt/fedme var assosiert med lavere fysisk aktivitetsnivå. Pasienter under ADT > 5 år fra diagnose hadde økt risiko for lavere aktivitetsnivå sammenlignet med pasienter < 5 år fra diagnose.

Konklusjon
Fysisk aktivitetsnivå skiller seg ikke mellom pasienter som hadde mottatt ulike behandlingsformer for prostatakreft. For å øke fysisk aktivitetsnivå blant prostatakreftpasienter bør tiltak rettes spesielt mot pasienter med tarmproblemer relatert til strålebehandling, overvekt/fedme, alder ≥70 år og som er i arbeid, samt pasienter som har mottatt ADT i 5 år eller mer.

Økt forekomst av reseptforskriving av angstdempende medisiner og sovemedisiner til overlevere av kreft i ung alder - en populasjonsbasert studie

Increased prescription rates of anxiolytics and hypnotics to survivors of cancer in childhood, adolescence and young adulthood – a population-based study

Johannsdottir IM, Loge JH, Kiserud CE, Karlstad Ø, Skurtveit S 
Pediatric Blood and Cancer. October 2017. PMID: 29077266

Bakgrunn
Overlevere etter kreft diagnostisert i barnealder, ungdomsårene eller ung voksen alder risikerer psykologiske sykdommer senere i livet. Mange av disse blir forskrevet angstdempende medisiner og sovemedisiner.

Mål
Målet med studien var å sammenligne forskrivninger av angstdempende medisiner og sovemedisiner til overlevere med forskrivninger til alders- og kjønnsjusterte kontrollpersoner og bruke det som indikator på psykologiske problemer.

Metode
Studien inkluderte 5.341 kreftoverlevere identifisert i Kreftregisteret. Overleverne hadde blitt behandlet for kreft før 26 års alder i perioden 1965 - 2000. For hver overlever ble tre kontroller, tilpasset for alder og kjønn, tilfeldig trukket fra Folkeregisteret. Data ble deretter koblet opp mot Reseptregisteret.

Resultater
Overlevere fikk oftere forskrevet angstdempende medisiner og sovemedisiner sammenlignet med kontroller. Den relative risikoen var høyest for overlevere som hadde fått intensiv behandling som overlevere etter nevroblastomer, beinsvulster, hjernesvulster og leukemier.

Konklusjon
Visse grupper av kreftoverlevere har økt risiko for å bli foreskrevet angstdempende medisiner og sovemedisiner sammenlignet med kontroller. Diagnostiske årsaker til forskrivningene er ukjente, men våre resultater indikerer at disse overleverne sliter mer psykologisk.

Problemer med instrumentelle daglige aktiviteter er vanligere hos eldre kreftoverlevere enn hos eldre kontroller uten kreft

A controlled study of the influence of comorbidity on activities of daily living in elderly cancer survivors (the HUNT-3 survey)

Grov EK, Fosså SD, Dahl AA
Journal of Geriatric Oncology. June 2017. PMID: 28629695

Evnen til å greie seg hjemme for eldre over 70 år er viktig for personen selv, de pårørende og for kommunene. Denne evnen kalles ofte for «dagliglivets aktiviteter» (engelsk: «activities of daily living»), som deles inn i personlige aktiviteter som hygiene, påkledning og spising, mens instrumentelle aktiviteter handler om husvask, å lage mat, ordne økonomien og gå på butikken. Målet med dette prosjektet var å sammenligne nivået av problemer med dagliglivets aktiviteter hos eldre kreftoverlevere og tilsvarende kontroller uten kreft. Opplysningene ble hentet fra den tredje helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT-3) som samlet data mellom 2006 og 2008. Vi brukte data fra 599 eldre kreftoverlevere og 1.797 kreftfrie eldre kontroller.   

Andelen med personlige aktivitetsproblemer var lav, bare 3,5 % blant kreftoverleverne og 2,9 % blant kontrollene, - altså ingen signifikant forskjell. – Kreftoverleverne hadde imidlertid problemer med instrumentelle aktiviteter i 29,4 % av tilfellene, noe som var signifikant mer enn hos kontrollene (21,4 %). Ved siden av denne forskjellen fant vi at kreftoverleverne hadde signifikant høyere alder, oftere var kvinner, var i parforhold, hadde dårligere helse, og oftere hadde vært innlagt på sykehus siste året sammenlignet med kontrollene. Kreftoverlevere som også hadde andre sykdommer enn kreft, hadde mer problemer med instrumentelle aktiviteter en kreftoverlevere uten slike samsykdommer.  

Selv om eldre kreftoverlevere tilsynelatende greier seg godt i dagliglivet, bør både pårørende og helsevesenet være oppmerksomme på instrumentelle problemer, særlig blant kvinnene, de med samsykdommer og de med dårlig helse. 

Kronisk trøtthet (fatigue) blant norske kvinner behandlet for livmorhalskreft

A study of chronic fatigue in Norwegian cervical cancer survivors

Rita Steen, Alv A. Dahl, Siri Lothe Hess, Cecilie E. Kiserud
Gynecological Oncology, 2017 may 25. PMID: 28552254

Bakgrunn
Kronisk fatigue har i liten grad vært undersøkt hos langtidsoverlevere etter livmorhalskreft.

Mål
Målet med prosjektet var å få mer kunnskap om kronisk trøtthet (“fatigue”) hos kvinner som for lang tid tilbake var behandlet for kreft i livmorhalsen. Vi ønsket både å kartlegge forekomsten hos slike kvinner og identifisere faktorer som var signifikant forbundet med slik trøtthet.

Metode
I slutten av 2013 identifiserte vi alle kvinner som mellom 2000 og 2007 var blitt behandlet for livmorhalskreft i Helseregion Sør-Øst. Blant dem valgte vi ut 822 kvinner som da var i live, yngre enn 76 år og frie for kreftsykdom. De fikk tilsendt informasjon om prosjektet og et spørreskjema i posten. Blant dem var det 461 kvinner (56 %) som returnerte utfylte spørreskjema. Vi tok ut 79 kvinner på grunn av annen kreftsykdom og manglende data om kronisk trøtthet, og dermed var det data fra 382 kvinner som inngikk i analysene.  

Resultater
Blant disse kvinnene var halvparten yngre og eldre enn 52 år (spredning 32-75 år) ved undersøkelsen, og for halvparten var diagnosen stilt for mindre enn 11 år tidligere, mens for den andre halvparten var det lengere siden (spredning 7-15 år). Kronisk trøtthet ble rapport av 23 % av kvinnene, som var signifikant mer enn 11% rapportert av kvinner i befolkningen i en tidligere befolkningsundersøkelse. Blant kvinner som hadde fått omfattende behandling med cellegift og stråling anga 28 % kronisk trøtthet, mens det bare var tilfelle for 19 % av de som hadde en begrenset operasjon av livmorhalsen (konisering).  Kronisk trøtthet hos disse langtidsoverleverne viste seg å være signifikant forbundet med selv-rapportert hjerte-karsykdom, fedme, mindre fysisk aktivitet, mer lymfødem og mer symptomer på overgangsalder. Gruppen hadde også mer angst, depresjon og redusert livskvalitet sammenlignet med kvinnene som ikke rapporterte kronisk trøtthet. I mer avanserte statistiske analyser var det depresjon og redusert livskvalitet som var sterkest forbundet med kronisk trøtthet. 

Konklusjon
Nesten en av fire kvinner behandlet for livmorhalskreft opplever kronisk trøtthet. Fysisk aktivitet kan generelt virke positivt mot tilstanden, og ellers kan det være viktig å behandle forbundne faktorer som depresjon, fedme og hjerte-karsykdom. For alle disse faktorene kan regelmessig fysisk aktivitet være gunstig.

Er det forskjell på hva kreftoverlevere med kronisk fatigue ønsker et rehabiliteringsprogram skal inneholde sammenlignet med de uten kronisk fatigue?

Perceived needs for different components in a rehabilitation program among cancer survivors with chronic fatigue compared to survivors without chronic fatigue

Gunhild M. Gjerset, Jon Håvard Loge, Cecilie E. Kiserud, Sophie D. Fosså, Sævar B. Gudbergsson, Line M. Oldervoll, Torbjørn Wisløff og Lene Thorsen. Acta Oncologica. Februar 2017. PMID: 28075207

Bakgrunn
Mange kreftoverlevere opplever fatigue etter kreftbehandling. Kunnskap om hva disse kreftoverleverne har behov for i et rehabiliteringsprogram er viktig for å utvikle målrettede programmer for kreftoverlevere med kronisk fatigue.

Mål
Å undersøke hvor stor andel av deltakere som kommer på 1-ukes diagnosekurs på Montebellosenteret som rapporterer at de har kronisk fatigue, hva som karakteriserer de med kronisk fatigue og hva de mener et rehabiliteringsprogram bør inneholde.

Metode
Totalt 564 deltakere med brystkreft, prostatakreft, mage-/tarmkreft og andre diagnoser (inkludert små grupper med ulike kreftdiagnoser) fylte ut et spørreskjema ved ankomst på Montebellosenteret. Kursene inneholder blant annet informasjon om kreftsykdom, kreftbehandling, seneffekter, fysisk aktivitet, gruppesamtaler og fysiske- og sosiale aktiviteter.

Resultater
Blant de som deltok i undersøkelsen rapporterte 45% at de var plaget med kronisk fatigue. Pasienter med brystkreft og i gruppen med andre diagnoser hadde større risiko for å ha kronisk fatigue enn pasienter med prostatakreft. Pasienter som rapporterte at de hadde tilleggssykdommer hadde dobbelt så stor risiko for å ha kronisk fatigue sammenlignet med de som ikke rapportere å ha tilleggssykdommer. Sammenlignet med deltakere uten kronisk fatigue, var det flere deltakere med kronisk fatigue som ønsket hjelp til fysisk opptrening (86% vs. 65%), fysioterapi (71% vs. 55%) og ernæringsveiledning (68% vs. 53%). Tre fjerdedeler av de med kronisk fatigue hadde behov for tre eller flere rehabiliteringskomponenter, sammenlignet med rundt halvparten av de uten kronisk fatigue.

Konklusjon
Det er nødvendig med mer forskning for å få mer kunnskap på dette feltet, slik at man kan lage målrettede programmer som møter kreftoverleveres’ behov.

Fatigue under og etter brystkreftbehandling- en prospektiv studie

Fatigue during and after breast cancer therapy- a prospective study

Reinertsen KV, Engebraaten O, Loge JH, Cvancarova M, Naume B, Wist E, Edvardsen H, Wille E, Bjøro T, Kiserud C. 
Journal of Pain and Symptom Management. Mars 2017. PMID: 28042070

Bakgrunn
Kronisk fatigue/trøtthet er en av de vanligste seneffektene hos brystkreftoverlevere og forekommer hos ca 30% opp til 10 år etter avsluttet behandling. Kronisk trøtthet fører til betydelig redusert livskvalitet.
Flere faktorer er assosiert med kronisk trøtthet, som for eksempel smerteplager, angst og depresjon, men underliggende årsaker til kronisk trøtthet er ukjent. En hypotese er at kreftsykdommen og/eller behandlingen fører til aktivering av immunologiske mekanismer som så bidrar til kronisk trøtthet, men forskningsdata viser ikke dette entydig. I tillegg finnes få tidligere studier som har sett på utvikling av kronisk trøtthet hos kvinner fra brystkreftdiagnose, under og  etter avsluttet behandling.

Mål
I Neoadjuvant Avastin in Breast Cancer (NeoAva) Studien ble kvinner med brystkreft behandlet før operasjon med kjemoterapi og randomisert til tilleggsbehandling med eller uten bevacizumab, et antistoff med fatigue som en mulig bivirkning.
Hovedmålet med NeoAva studien var å undersøke molekylære og metabolske indikatorer for komplett tumor-respons i de to behandlingsarmene.
I denne NeoAva sub-studien undersøkte vi fatigue-nivå og forekomst av kronisk trøtthet før, under og etter avsluttet behandling, og assosiasjoner med inflammasjonsmarkøren CRP og ulike kliniske variabler.

Metode
Sub-studien inkluderte 84 HER2 negative kvinner med brystkreft ≥2,5 cm (cT2-4N0-3) uten metastaser som hadde svart på spørreskjemaer (inkludert fatigue, sosio-demografi, fysisk og psykisk helse) og målt CRP ved diagnose (T0), etter kjemoterapi (+/- bevacizumab) med FEC100 (T1) og taxaner før kirurgi (T2) og 2 år etter diagnose (T3).

Resultater
Forekomsten av kronisk trøtthet økte fra 8% ved diagnose til 36% 2 år senere (p<0.001).
Kvinner med kronisk trøtthet 2 år etter diagnose hadde høyere nivåer av fatigue både ved T0, T1 og T3 enn kvinner uten kronisk trøtthet (p≤0.01). I tillegg var psykisk stress assosiert med kronisk trøtthet 2 år etter diagnose (p=0.03). Hverken CRP eller bevacizumab – behandling var assosiert med fatigue.

Konklusjon
36% av kvinnene rapporterte kronisk fatigue 2 år etter brystkreft-diagnose. Tilleggsbehandling med bevacizumab-behandling og lavgradig inflammasjon, målt ved CRP, var ikke assosiert med fatigue under og etter brystkreftbehandling. Høyere fatigue-nivå ved behandlingsstart og psykisk stress var assosiert med kronisk fatigue 2 år etter diagnose.
I klinikken bør man derfor ha fokus på slike plager og bidra til å lindre dem.

Erfaringer med oppfølging for seneffekter og ønsker for langtidsoppfølging blant voksne behandlet for lymfekreft som barn og ungdom

Experiences with late effects-related care and preferences for long-term follow-up care among adult survivors of childhood lymphoma

Hanne C. Lie, Anneli V. Mellblom, Mette Brekke, Arnstein Finset, Sophie D. Fosså, Cecilie E. Kiserud, Ellen Ruud, Jon H. Loge.
Supportive Care in Cancer. February 2017. PMID: 28236146

Bakgrunn
Å bli behandlet for lymfekreft i ung alder medfører risiko for å utvikle seneffekter, d.v.s vedvarende helseproblemer som kan knyttes til sykdommen eller behandlingen. Internasjonalt finnes anbefalinger for langvarig oppfølging for å forebygge, oppdage tidlig og optimalisere behandlingen av seneffekter. Samtidig er det ingen enighet, verken internasjonalt eller i Norge, om hva som er en god modell for slik oppfølging og brukernes preferanser er lite utforsket.

Mål
Vi ønsket å undersøke hva de som har hatt lymfekreft i ung alder selv har av erfaringer og ønsker for oppfølging med tanke på seneffekter.

Metode
Vi inviterte 68 overlevere av lymfekreft i ung alder til å delta i fokusgrupper (gruppeintervjuer). Til sammen deltok 19 kvinner og 15 menn fordelt på fem fokusgrupper, med gjennomsnittsalder på 39 år, behandlet for Hodgkin (62%) eller Non-Hodgkin lymfom (38%) før de hadde fylt 18 år.  Det var i gjennomsnitt 26 år (12 til 39 år) siden de hadde fått stilt diagnosen lymfekreft. Alle hadde tidligere deltatt i en klinisk etterundersøkelse av seneffekter ved Radiumhospitalet (ved Prof. dr. med. Sophie Fosså), hvor de også ble informert om seneffekter.

Resultater
To hovedtemaer kom frem i fokusgruppene: 1) erfaringer med oppfølging i dagens system og 2) ønsker for (fremtidig) langsiktig oppfølging. Mange av deltakerne var misfornøyd med oppfølgingen de hadde fått. De opplevde helsetjenestetilbudet som fragmentert og mange savnet at en lege/instans hadde oversikten over deres helserelaterte behov. Videre opplevde de at helsepersonell ofte manglet kunnskaper om seneffekter. Mange følte derfor at de måtte ta for mye ansvar for egen helse. Studiedeltakere som var fornøyd med oppfølgingen de hadde fått, beskrev fastleger som tok «ekstra» ansvar, tilegnet seg kunnskap om seneffekter og var raske med å henvise videre til spesialister ved behov. Alle deltakerne ønsket seg en form for regelmessig langtidsoppfølging med hensyn på seneffekter, også i forhold til psykisk helse. De fleste ønsket at onkologer (kreftleger) skulle ha ansvaret for en slik oppfølging, men var enige om at fastlegene kunne stå for slik oppfølging hvis de hadde nødvendig kunnskap, korte ventetider og samarbeidet med onkologer.  

Konklusjon
Våre funn tyder på at dagens system ikke møter alle opplevde helserelaterte behov i etterkant av kreftbehandling i ung alder, og at det er et tydelig ønske om vedvarende oppfølging med tanke på seneffekter utover dagens tilbud. Funnene peker også i retning av at en såkalt «delt-ansvarsmodell» kan egne seg for slik langtidsoppfølging. I en slik modell har fastlegene hovedansvaret men kan støtte seg på onkologer ved behov. Bedre informasjon om seneffekter til pasientene selv, deres fastleger og annet helsepersonell er viktig og vil kunne redusere behov som de intervjuede opplevde at ikke ble møtt i dagens system.  

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.