Nye forskningsresultater

Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling er engasjert i en rekke regionale, nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.

Et sammendrag av kompetansetjenestens nyeste forskningsresultater vil fortløpende bli lagt ut her: 

​Problemer med instrumentelle daglige aktiviteter er vanligere hos eldre kreftoverlevere enn hos eldre kontroller uten kreft

A controlled study of the influence of comorbidity on activities of daily living in elderly cancer survivors (the HUNT-3 survey)

Grov EK, Fosså SD, Dahl AA
Journal of Geriatric Oncology. June 2017. PMID: 28629695

Evnen til å greie seg hjemme for eldre over 70 år er viktig for personen selv, de pårørende og for kommunene. Denne evnen kalles ofte for «dagliglivets aktiviteter» (engelsk: «activities of daily living»), som deles inn i personlige aktiviteter som hygiene, påkledning og spising, mens instrumentelle aktiviteter handler om husvask, å lage mat, ordne økonomien og gå på butikken. Målet med dette prosjektet var å sammenligne nivået av problemer med dagliglivets aktiviteter hos eldre kreftoverlevere og tilsvarende kontroller uten kreft. Opplysningene ble hentet fra den tredje helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT-3) som samlet data mellom 2006 og 2008. Vi brukte data fra 599 eldre kreftoverlevere og 1.797 kreftfrie eldre kontroller.   

Andelen med personlige aktivitetsproblemer var lav, bare 3,5 % blant kreftoverleverne og 2,9 % blant kontrollene, - altså ingen signifikant forskjell. – Kreftoverleverne hadde imidlertid problemer med instrumentelle aktiviteter i 29,4 % av tilfellene, noe som var signifikant mer enn hos kontrollene (21,4 %). Ved siden av denne forskjellen fant vi at kreftoverleverne hadde signifikant høyere alder, oftere var kvinner, var i parforhold, hadde dårligere helse, og oftere hadde vært innlagt på sykehus siste året sammenlignet med kontrollene. Kreftoverlevere som også hadde andre sykdommer enn kreft, hadde mer problemer med instrumentelle aktiviteter en kreftoverlevere uten slike samsykdommer.  

Selv om eldre kreftoverlevere tilsynelatende greier seg godt i dagliglivet, bør både pårørende og helsevesenet være oppmerksomme på instrumentelle problemer, særlig blant kvinnene, de med samsykdommer og de med dårlig helse. 

Kronisk trøtthet (fatigue) blant norske kvinner behandlet for livmorhalskreft

A study of chronic fatigue in Norwegian cervical cancer survivors

Rita Steen, Alv A. Dahl, Siri Lothe Hess, Cecilie E. Kiserud
Gynecological Oncology, 2017 may 25. PMID: 28552254

Bakgrunn
Kronisk fatigue har i liten grad vært undersøkt hos langtidsoverlevere etter livmorhalskreft.

Mål
Målet med prosjektet var å få mer kunnskap om kronisk trøtthet (“fatigue”) hos kvinner som for lang tid tilbake var behandlet for kreft i livmorhalsen. Vi ønsket både å kartlegge forekomsten hos slike kvinner og identifisere faktorer som var signifikant forbundet med slik trøtthet.

Metode
I slutten av 2013 identifiserte vi alle kvinner som mellom 2000 og 2007 var blitt behandlet for livmorhalskreft i Helseregion Sør-Øst. Blant dem valgte vi ut 822 kvinner som da var i live, yngre enn 76 år og frie for kreftsykdom. De fikk tilsendt informasjon om prosjektet og et spørreskjema i posten. Blant dem var det 461 kvinner (56 %) som returnerte utfylte spørreskjema. Vi tok ut 79 kvinner på grunn av annen kreftsykdom og manglende data om kronisk trøtthet, og dermed var det data fra 382 kvinner som inngikk i analysene.  

Resultater
Blant disse kvinnene var halvparten yngre og eldre enn 52 år (spredning 32-75 år) ved undersøkelsen, og for halvparten var diagnosen stilt for mindre enn 11 år tidligere, mens for den andre halvparten var det lengere siden (spredning 7-15 år). Kronisk trøtthet ble rapport av 23 % av kvinnene, som var signifikant mer enn 11% rapportert av kvinner i befolkningen i en tidligere befolkningsundersøkelse. Blant kvinner som hadde fått omfattende behandling med cellegift og stråling anga 28 % kronisk trøtthet, mens det bare var tilfelle for 19 % av de som hadde en begrenset operasjon av livmorhalsen (konisering).  Kronisk trøtthet hos disse langtidsoverleverne viste seg å være signifikant forbundet med selv-rapportert hjerte-karsykdom, fedme, mindre fysisk aktivitet, mer lymfødem og mer symptomer på overgangsalder. Gruppen hadde også mer angst, depresjon og redusert livskvalitet sammenlignet med kvinnene som ikke rapporterte kronisk trøtthet. I mer avanserte statistiske analyser var det depresjon og redusert livskvalitet som var sterkest forbundet med kronisk trøtthet. 

Konklusjon
Nesten en av fire kvinner behandlet for livmorhalskreft opplever kronisk trøtthet. Fysisk aktivitet kan generelt virke positivt mot tilstanden, og ellers kan det være viktig å behandle forbundne faktorer som depresjon, fedme og hjerte-karsykdom. For alle disse faktorene kan regelmessig fysisk aktivitet være gunstig.

Er det forskjell på hva kreftoverlevere med kronisk fatigue ønsker et rehabiliteringsprogram skal inneholde sammenlignet med de uten kronisk fatigue?

Perceived needs for different components in a rehabilitation program among cancer survivors with chronic fatigue compared to survivors without chronic fatigue

Gunhild M. Gjerset, Jon Håvard Loge, Cecilie E. Kiserud, Sophie D. Fosså, Sævar B. Gudbergsson, Line M. Oldervoll, Torbjørn Wisløff og Lene Thorsen. Acta Oncologica. Februar 2017. PMID: 28075207

Bakgrunn
Mange kreftoverlevere opplever fatigue etter kreftbehandling. Kunnskap om hva disse kreftoverleverne har behov for i et rehabiliteringsprogram er viktig for å utvikle målrettede programmer for kreftoverlevere med kronisk fatigue.

Mål
Å undersøke hvor stor andel av deltakere som kommer på 1-ukes diagnosekurs på Montebellosenteret som rapporterer at de har kronisk fatigue, hva som karakteriserer de med kronisk fatigue og hva de mener et rehabiliteringsprogram bør inneholde.

Metode
Totalt 564 deltakere med brystkreft, prostatakreft, mage-/tarmkreft og andre diagnoser (inkludert små grupper med ulike kreftdiagnoser) fylte ut et spørreskjema ved ankomst på Montebellosenteret. Kursene inneholder blant annet informasjon om kreftsykdom, kreftbehandling, seneffekter, fysisk aktivitet, gruppesamtaler og fysiske- og sosiale aktiviteter.

Resultater
Blant de som deltok i undersøkelsen rapporterte 45% at de var plaget med kronisk fatigue. Pasienter med brystkreft og i gruppen med andre diagnoser hadde større risiko for å ha kronisk fatigue enn pasienter med prostatakreft. Pasienter som rapporterte at de hadde tilleggssykdommer hadde dobbelt så stor risiko for å ha kronisk fatigue sammenlignet med de som ikke rapportere å ha tilleggssykdommer. Sammenlignet med deltakere uten kronisk fatigue, var det flere deltakere med kronisk fatigue som ønsket hjelp til fysisk opptrening (86% vs. 65%), fysioterapi (71% vs. 55%) og ernæringsveiledning (68% vs. 53%). Tre fjerdedeler av de med kronisk fatigue hadde behov for tre eller flere rehabiliteringskomponenter, sammenlignet med rundt halvparten av de uten kronisk fatigue.

Konklusjon
Det er nødvendig med mer forskning for å få mer kunnskap på dette feltet, slik at man kan lage målrettede programmer som møter kreftoverleveres’ behov.

Fatigue under og etter brystkreftbehandling- en prospektiv studie

Fatigue during and after breast cancer therapy- a prospective study

Reinertsen KV, Engebraaten O, Loge JH, Cvancarova M, Naume B, Wist E, Edvardsen H, Wille E, Bjøro T, Kiserud C. 
Journal of Pain and Symptom Management. Mars 2017. PMID: 28042070

Bakgrunn
Kronisk fatigue/trøtthet er en av de vanligste seneffektene hos brystkreftoverlevere og forekommer hos ca 30% opp til 10 år etter avsluttet behandling. Kronisk trøtthet fører til betydelig redusert livskvalitet.
Flere faktorer er assosiert med kronisk trøtthet, som for eksempel smerteplager, angst og depresjon, men underliggende årsaker til kronisk trøtthet er ukjent. En hypotese er at kreftsykdommen og/eller behandlingen fører til aktivering av immunologiske mekanismer som så bidrar til kronisk trøtthet, men forskningsdata viser ikke dette entydig. I tillegg finnes få tidligere studier som har sett på utvikling av kronisk trøtthet hos kvinner fra brystkreftdiagnose, under og  etter avsluttet behandling.

Mål
I Neoadjuvant Avastin in Breast Cancer (NeoAva) Studien ble kvinner med brystkreft behandlet før operasjon med kjemoterapi og randomisert til tilleggsbehandling med eller uten bevacizumab, et antistoff med fatigue som en mulig bivirkning.
Hovedmålet med NeoAva studien var å undersøke molekylære og metabolske indikatorer for komplett tumor-respons i de to behandlingsarmene.
I denne NeoAva sub-studien undersøkte vi fatigue-nivå og forekomst av kronisk trøtthet før, under og etter avsluttet behandling, og assosiasjoner med inflammasjonsmarkøren CRP og ulike kliniske variabler.

Metode
Sub-studien inkluderte 84 HER2 negative kvinner med brystkreft ≥2,5 cm (cT2-4N0-3) uten metastaser som hadde svart på spørreskjemaer (inkludert fatigue, sosio-demografi, fysisk og psykisk helse) og målt CRP ved diagnose (T0), etter kjemoterapi (+/- bevacizumab) med FEC100 (T1) og taxaner før kirurgi (T2) og 2 år etter diagnose (T3).

Resultater
Forekomsten av kronisk trøtthet økte fra 8% ved diagnose til 36% 2 år senere (p<0.001).
Kvinner med kronisk trøtthet 2 år etter diagnose hadde høyere nivåer av fatigue både ved T0, T1 og T3 enn kvinner uten kronisk trøtthet (p≤0.01). I tillegg var psykisk stress assosiert med kronisk trøtthet 2 år etter diagnose (p=0.03). Hverken CRP eller bevacizumab – behandling var assosiert med fatigue.

Konklusjon
36% av kvinnene rapporterte kronisk fatigue 2 år etter brystkreft-diagnose. Tilleggsbehandling med bevacizumab-behandling og lavgradig inflammasjon, målt ved CRP, var ikke assosiert med fatigue under og etter brystkreftbehandling. Høyere fatigue-nivå ved behandlingsstart og psykisk stress var assosiert med kronisk fatigue 2 år etter diagnose.
I klinikken bør man derfor ha fokus på slike plager og bidra til å lindre dem.

Erfaringer med oppfølging for seneffekter og ønsker for langtidsoppfølging blant voksne behandlet for lymfekreft som barn og ungdom

Experiences with late effects-related care and preferences for long-term follow-up care among adult survivors of childhood lymphoma

Hanne C. Lie, Anneli V. Mellblom, Mette Brekke, Arnstein Finset, Sophie D. Fosså, Cecilie E. Kiserud, Ellen Ruud, Jon H. Loge.
Supportive Care in Cancer. February 2017. PMID: 28236146

Bakgrunn
Å bli behandlet for lymfekreft i ung alder medfører risiko for å utvikle seneffekter, d.v.s vedvarende helseproblemer som kan knyttes til sykdommen eller behandlingen. Internasjonalt finnes anbefalinger for langvarig oppfølging for å forebygge, oppdage tidlig og optimalisere behandlingen av seneffekter. Samtidig er det ingen enighet, verken internasjonalt eller i Norge, om hva som er en god modell for slik oppfølging og brukernes preferanser er lite utforsket.

Mål
Vi ønsket å undersøke hva de som har hatt lymfekreft i ung alder selv har av erfaringer og ønsker for oppfølging med tanke på seneffekter.

Metode
Vi inviterte 68 overlevere av lymfekreft i ung alder til å delta i fokusgrupper (gruppeintervjuer). Til sammen deltok 19 kvinner og 15 menn fordelt på fem fokusgrupper, med gjennomsnittsalder på 39 år, behandlet for Hodgkin (62%) eller Non-Hodgkin lymfom (38%) før de hadde fylt 18 år.  Det var i gjennomsnitt 26 år (12 til 39 år) siden de hadde fått stilt diagnosen lymfekreft. Alle hadde tidligere deltatt i en klinisk etterundersøkelse av seneffekter ved Radiumhospitalet (ved Prof. dr. med. Sophie Fosså), hvor de også ble informert om seneffekter.

Resultater
To hovedtemaer kom frem i fokusgruppene: 1) erfaringer med oppfølging i dagens system og 2) ønsker for (fremtidig) langsiktig oppfølging. Mange av deltakerne var misfornøyd med oppfølgingen de hadde fått. De opplevde helsetjenestetilbudet som fragmentert og mange savnet at en lege/instans hadde oversikten over deres helserelaterte behov. Videre opplevde de at helsepersonell ofte manglet kunnskaper om seneffekter. Mange følte derfor at de måtte ta for mye ansvar for egen helse. Studiedeltakere som var fornøyd med oppfølgingen de hadde fått, beskrev fastleger som tok «ekstra» ansvar, tilegnet seg kunnskap om seneffekter og var raske med å henvise videre til spesialister ved behov. Alle deltakerne ønsket seg en form for regelmessig langtidsoppfølging med hensyn på seneffekter, også i forhold til psykisk helse. De fleste ønsket at onkologer (kreftleger) skulle ha ansvaret for en slik oppfølging, men var enige om at fastlegene kunne stå for slik oppfølging hvis de hadde nødvendig kunnskap, korte ventetider og samarbeidet med onkologer.  

Konklusjon
Våre funn tyder på at dagens system ikke møter alle opplevde helserelaterte behov i etterkant av kreftbehandling i ung alder, og at det er et tydelig ønske om vedvarende oppfølging med tanke på seneffekter utover dagens tilbud. Funnene peker også i retning av at en såkalt «delt-ansvarsmodell» kan egne seg for slik langtidsoppfølging. I en slik modell har fastlegene hovedansvaret men kan støtte seg på onkologer ved behov. Bedre informasjon om seneffekter til pasientene selv, deres fastleger og annet helsepersonell er viktig og vil kunne redusere behov som de intervjuede opplevde at ikke ble møtt i dagens system.  

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.