ADHD / Hyperkinetisk forstyrrelse

De sentrale kjennetegn ved hyperkinetisk forstyrrelse eller Attention Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD) er et vedvarende mønster med konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet som gir betydelig nedsatt fungering i hverdagen. Disse tre områdene betegnes som kjernesymptomer.

Konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet er kjernesymptomene på ADHD (illustrasjonsfoto: Shutterstock).

Diagnose og kjennetegn ved ADHD

De sentrale kjennetegn ved Hyperkinetisk forstyrrelse eller Attention Deficit/ Hyperactivity Disorder (ADHD) er et vedvarende mønster med konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet som gir betydelig nedsatt fungering i hverdagen. Disse tre områdene betegnes som kjernesymptomer.

For å sette diagnosen Hyperkinetisk forstyrrelse, som er betegnelsen som benyttes i Verdens helseorganisasjon sitt diagnosesystem (ICD-10) som vi følger her i Norge, må både konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet være mer uttalt enn forventet ut fra alder og evnenivå og medføre signifikant nedsatt funksjonsnivå i flere situasjoner, f.eks. hjemme og på skole. Symptomer og nedsatt funksjonsnivå må ha startet før fylte 7 år og ha vart i minimum 6 måneder.

Forekomst

Det anslås at Hyperkinetisk forstyrrelse i tråd med ICD-10 (World Health Organization, 1992) har en forekomst på 1 - 3 prosent hos barn og ungdom, mens ADHD i tråd med DSM-5 (American Psychiatric Association, 2013) forekommer hos rundt 5 % i barnealder og hos 2,5 % i voksenalder. I videre omtale benytter vi forkortelsen ADHD for begge definisjonene.

Det er flere gutter enn jenter som får diagnosen ADHD. Hos barn oppgis ofte forholdstallet 5:1 mellom gutter og jenter, men dette tallet er lavere for voksne. Det som ofte skiller gutter og jenter med ADHD er at gutter oftere har samtidige atferdsproblemer. Denne type vansker kan føre til raskere henvisning av gutter til spesialist.

Diagnostikk

ADHD er en funksjonsdiagnose som stilles i spesialisthelsetjenesten av lege eller psykolog. Det finnes ingen medisinske tester som kan gi svar på om en person har ADHD.  Diagnosen vurderes på bakgrunn av informasjon om utviklingshistorie, symptomer i ulike situasjoner og grad av funksjonsnedsettelse. Bruk av ulike strukturerte spørreskjemaer og diagnostiske intervjuer samt testing av kognitive ferdigheter inngår ofte i den diagnostiske vurderingen.

Det må gjøres en medisinsk vurdering for å utelukke andre sykdommer som mulig årsak til hyperaktivitet eller konsentrasjonsproblemer hos den enkelte. Hos små barn er det stor variasjon i atferden og det kan være vanskelig å skille mellom normalvariasjon og atferd som kan gi mistanke om ADHD. Fordi konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og impulsivitet forekommer ved en rekke andre tilstander enn ADHD, må all vurdering av en ADHD diagnose ledsages av kartlegging av om symptomene kan forklares av andre årsaker eller tilstander.

 Årsak

Ingen enkeltfaktor kan forklare utvikling av ADHD, og det kan være ulike biologiske årsaker til ADHD-symptomer hos ulike personer. Når ulike personer har ulik grad av konsentrasjonsvansker/hyperaktivitet/impulsivitet henger det sammen med biologisk heterogenitet. Både genetiske og ikke-genetiske faktorer virker sammen i et komplekst samspill over tid.  

Familie og tvillingstudier har vist at det er stor grad av arvelighet. Førstegradslektninger har 4-5 ganger økt risiko sammenlignet med den generelle befolkningen.  Den høye arveligheten ved ADHD skyldes i hovedsak summen av ulike ikke-sjeldne genvarianter som hver for seg har relativt liten effekt. Enkelte sjeldne genvarianter med stor effekt som er assosiert med ADHD, er vist også å være assosiert med andre nevroutviklingsforstyrrelser og psykiatriske tilstander. Fem genetiske varianter som er assosiert med dopamin og serotonin, er beregnet til å forklare bare 3,2 % av variasjonen i symptomer og 4,2 % av arveligheten ved ADHD. 

Ulike miljøfaktorer har vært assosiert med utvikling ADHD. De som nevnes oftest er nok røyking og alkohol i svangerskap, stress i svangerskapet samt prematuritet og lav fødselsvekt. Det er likevel viktig å være klar over at selv om det er vist assosiasjon så er ikke det ensbetydende med at det er vist en årsakssammenheng – til det trengs det flere studier.         

Forløp

Symptomene er mest fremtredende i barneskolealder. Da stilles det krav om å sitte stille i lengre tid i klasserommet, planlegge og gjennomføre oppgaver og tilpasse atferden til jevnaldrende og voksne. Vanskene kan også komme til uttrykk gjennom forsinket utvikling av kognitive ferdigheter, svakere skoleresultater enn evnenivået skulle tilsi, lærevansker eller problemer i relasjoner til andre.

Hos mange skjer det en aldersmessig modning som fører til at noen av symptomene avtar i ungdomsalder. Hyperaktiviteten blir mindre fremtredende. Problemer knyttet til organisering av hverdagen kan bli derimot mer tydelig etter hvert, for eksempel knyttet til skolearbeidet. Kliniske studier viser at flertallet av barn diagnostisert med ADHD også har ADHD i ungdomsalder, og det er internasjonal enighet blant spesialister om at symptomene fortsetter over i voksenalder hos de fleste. Omtrent to-tredeler har fortsatt funksjonsvansker på grunn av sin ADHD i voksenalder.

Symptomer og funksjonsvansker som ADHD gir, vil påvirke familie, lærere og andre.  Hvordan en person med ADHD blir møtt med sine vansker, vil igjen kunne påvirke hvordan tilstanden utvikler seg.

Tilleggsvansker ved ADHD

En tilstand som forekommer samtidig som ADHD betegnes som en komorbid tilstand. Over halvparten av barn og unge med ADHD oppfyller kriteriene for minst en annen tilstand i tillegg til ADHD.  De vanligste er atferdsforstyrrelser, angst, søvnvansker, lærevansker, tics og autismespekterforstyrrelse. 

Behandling- og oppfølgingstiltak

Første trinn i behandling og oppfølging er at personen med ADHD og pårørende  får informasjon og opplæring om diagnosen.  Hos førskolebarn og barn i tidlig skolealder anbefales det å prøve om foreldretreningsprogrammer har effekt. Det er krevende å ha et barn med ADHD, og mange foreldre sliter både med grensesetting og uforstand fra omgivelsene.

Dersom det er indikasjon for utprøving av legemiddelbehandling, er sentralstimulerende legemidler (metylfenidat eller deksamfetamin) vanligvis førstevalget. Preparater som inneholder metylfenidat (eks Ritalin®/Concerta®/ Equasym®/Medikinet®) skal prøves før man eventuelt prøver preparater som inneholder deksamfetamin (eks Attentin® og Elvanse®). Ikke alle med ADHD har effekt av medisiner, men ca 70-80 % av barn og ungdommer og 50-60 % av voksne vil ha signifikant symptomreduksjon ved bruk av sentralstimulerende medikamenter. Det finnes to ikke-sentralstimulerende medikamenter som har indikasjon ADHD.  Det er atomoxetin (Strattera®) og guanfacine (Intuniv®) som har ADHD som godkjent behandlingsindikasjon i Felleskatalogen.   

Det må alltid gjøres en individuell vurdering av hvilke tiltak den enkelte person med diagnosen ADHD har mest nytte av. Det anbefales å lage en behandlingsplan for hver enkelt person. Eksempler på tiltak kan være tilrettelegging og assistent i skolen, informasjon og opplæring om ADHD til barn og foreldre og sosial ferdighetstrening. Det anbefales å gjøre systematisk utprøving over en bestemt tid for å kartlegge nytten av ulike tiltak. Dette gjøres vanligvis ved legemiddelbehandling, men samme systematikk anbefales også ved andre behandlingsmåter. Dette gir grunnlag for å avslutte hjelpetiltak som ikke viser nytteverdi, og eventuelt prøve ut om det er noe annet som kan være virksomt.

Ved usikker effekt av legemiddelbehandling anbefales en pause i behandlingen. Lengden på en slik pause må bestemmes ut fra type legemiddel og hvor raskt eventuell forverring registreres. Sammen med pasienten/pårørende bør det alltid etter en avtalt pause foretas en ny vurdering av videre behandling.

Kilder

Bolea-Alamañac B1, Nutt DJ, Adamou M, Asherson P, Bazire S, Coghill D, Heal D et al. Evidence-based guidelines for the pharmacological management of attention deficit hyperactivity disorder: update on recommendations from the British Association for Psychopharmacology. Psychopharmacol. Mar;28(3):179-203 (2014).

Kooij SJ, Bejerot S, Blackwell A, Caci H, Casas-Brugué M, Carpentier PJ, et al. European consensus statement on diagnosis and treatment of adult ADHD: The European Network Adult ADHD. BMC Psychiatry.10(1):1-24 (2010).

Kuntsi J1, Neale BM, Chen W, Faraone SV, Asherson P. The IMAGE project: methodological issues for the molecular genetic analysis of ADHD. Behav Brain Funct.  Aug 3;2:27 (2006).

Sonuga-Barke EJS, Brandeis D, Cortese S, Daley D, Ferrin M, Holtmann M, et al. Nonpharmacological Interventions for ADHD: Systematic Review and Meta-Analyses of Randomized Controlled Trials of Dietary and Psychological Treatments. American Journal of Psychiatry. 170(3):275-89. (2013).

Surén P, Bakken IJ, Aase H, Chin R, Gunnes N, Lie KK, et al. Autism Spectrum Disorder, ADHD, Epilepsy, and Cerebral Palsy in Norwegian Children. Pediatrics.  130(1):e152-e8 (2012)

Helsedirektoratet. (IS-2062) ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse - Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging. (2014)

Informasjonsmateriell om ADHD

NevSoms diagnoseoversikt

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.