Arvid Nikolai Kildahl, psykologspesialist og ph.d.-kandidat ved NevSom.
Artikkelen tar utgangspunkt i en ung mann med autisme og utviklingshemming som over flere år hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Dette ble imidlertid verken mistenkt eller oppdaget da den unge mannen flere måneder var innlagt i en spesialisert, psykiatrisk enhet. Et år etter utskrivelse klarte han imidlertid å formidle dette til en ansatt han var trygg på. Ved den psykiatriske sykehusenheten var det et ønske om å lære av denne saken, og det ble derfor gjennomført intervjuer med personer i teamet som hadde jobbet med den unge mannen.
Vi gjennomførte kvalitative forskningsintervjuer med psykolog, psykiater, vernepleier og psykiatrisk sykepleier som hadde jobbet med den unge mannen under innleggelsen. De ble spurt om hvordan de så på innleggelsen når de nå visste hva han hadde opplevd, samt om de tenkte at dette kunne ha vært oppdaget tidligere og eventuelt hvordan.
Ingen mistenkte overgrep
Det ble gjennomført en grundig utredning av den unge mannen da han var innlagt, men traumer og overgrep ble ikke mistenkt. Det ble derfor heller ikke systematisk undersøkt om han hadde slike opplevelser. Når fagpersonene så tilbake, mente de at det ville vært lurt – og at man sannsynligvis alltid bør gjøre det når det er mistanke om psykiske vansker i denne gruppen – ettersom vi vet at de hyppigere utsettes for traumer og overgrep.
Stor risiko for å overse tegn
Det er tidligere beskrevet at det er stor risiko for å overse tegn på traumer og overgrep hos personer med autisme og utviklingshemming, fordi de enklest observerbare tegnene på at noen har vært utsatt for slike hendelser ikke er spesifikke for denne typen vansker. Dette ble funnet også i denne studien: utsagn og atferder som fagpersonene nå forstod som mulige tegn på overgrep, ble under innleggelsen forklart med autisme og en mulig depresjon.
Diagnostisk overskygging
Fagpersonene som ble intervjuet mente også at den unge mannen nok hadde forsøkt å fortelle under innleggelsen, men at de ikke hadde forstått og fanget opp dette. Diagnostisk overskygging innebærer at fagfolk har en tendens til å forklare alle personens vansker med den diagnosen de har som er kjent (for eksempel autisme eller utviklingshemming), og dermed kan overse tilleggsvansker. Det er mulig at det er enda større risiko for dette når det gjelder tegn på traumer og overgrep enn når det gjelder andre psykiske lidelser. Diagnostisk overskygging er altså noe de som jobber med utredning av tilleggsvansker hos personer med autisme og utviklingshemming må være oppmerksomme på. Det ser ikke ut til å være tilstrekkelig å være klar over at fenomenet forekommer, men at man også er nødt til kontinuerlig å reflektere kritisk over sin egen diagnostiske praksis.
Artikkelen er del av et pågående doktorgradsprosjekt og ble skrevet i samarbeid med veilederne i dette prosjektet: Sissel Berge Helverschou ved NevSom og Hanne Weie Oddli ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Artikkelen er også et eksempel på hvordan kvalitativ forskningsmetode kan benyttes i arbeid med evaluering og forbedring av klinisk praksis.
Clinicians’ retrospective perceptions of failure to detect sexual abuse in a young man with autism and mild intellectual disability kan leses i sin helhet hos Journal of Intellectual & Developmental Disability.
Fra prosjektet er det tidligere publisert en artikkel om gjenkjenning av symptomer på traumer og overgrep hos personer med autisme og utviklingshemming generelt.
Til NevSoms forside