Nylig har det vært publisert to systematiske oversiktsartikler med metaanalyser angående konsekvenser av langtidsbruk med opioider:

• Akhurst J, Lovell M, Pacock A, Bruno R (2021). A systematic review and meta-analysis of cognitive performance among people with chronic use of opioids for chronic non-cancer pain. Pain Medicine, 22(44): 979-993. doi: 10.1093/pm/pnab005
• Diasso PKD, Frederiksen BS, Nielsen SD, Main KM, Sjøgren P, Kurita GP (2021). Long-term opioid treatment and endocrine measures in chronic non-cancer pain patients: A systematic review and meta-analysis. Eur J Pain. doi: 10.1002/ejp.1797

I den første artikkelen, som omhandler langtidsbruk av opioider og kognitive prestasjoner, har Akhurst og kollegaer analysert 18 studier med totalt 1266 pasienter. Langtidsbruk har vært definert som minst to ukers sammenhengende opiodbruk. Denne grensen ble satt for å få inkludert flere studier. Det daglige opioidinntaket hos pasientene varierte mellom 16 og 345,8 orale morfinekvivalenter (OMEQ). Oppfølgingen var på opptil 12 måneder. Det ble sammenlignet ulike studiedesign i mangel av tilstrekkelig mange randomiserte kontrollerte studier (det var kun en studie som ble inkludert i oversiktsartikkelen). De objektive målene i studien var oppmerksomhet, arbeidsminne, hukommelse, eksekutiv funksjon og psykomotorisk tempo.

Artikkelens funn er interessante, da det nok er flere klinikere som sier mer enn de har vitenskapelig dekning for i møte med pasienten. Studien finner for eksempel ikke holdepunkter for at langvarig opioidbruk påvirker de kognitive prestasjoner mer enn det smerten i seg selv gjør. Med andre ord så finner man ingen klinisk relevant kognitiv forskjell mellom smertepasienter som bruker opioider fast, og de som ikke gjør det. Der hvor man finner forskjeller, er ikke funnene entydige og effektene er små. Man konkluderer derfor med at det er lite sannsynlig at endringene påvirker hverdagsfunksjonen til pasienten, slik som for eksempel ved bilkjøring. Det gjøres også noen funn som peker i retning av at opioider kan bedre den kognitive funksjonen hos enkeltpersoner. Disse kan inntre allerede etter fire uker, men i de studiene hvor man gjør disse funnene kan man ikke se at effekten varer mer enn 6 måneder.

Vær oppmerksom på at alle funnene fra Akhurst sin artikkel må tolkes med varsomhet, da det vitenskapelige grunnlaget er magert og funnene ikke er av veldig høy kvalitet.

 
I den andre artikkelen ser Diasso og kollegaer på endokrine utfall hos pasienter med langvarige ikke-kreftrelaterte smertetilstander og langvarig opioidbruk. Her definerer de langvarig bruk som minst 4 ukers sammenhengende opioidbruk. Det ble samlet data fra 13 studier og totalt 678 pasienter. Igjen oppfordres det til å tolke funnene med forsiktighet, grunnet stor fare for systematiske feilkilder og fordi studiene generelt hadde lav kvalitet.

Funnene i denne systematiske oversiktsartikkelen antyder at langvarig opioidbruk kan undertrykke HPG-aksen (hypofyse-hypothalamus-gonade-aksen), redusere insulin-nivåene i sirkulerende blod, samt endre HPA-aksen (hypofyse-hypothalamus-binyre-aksen) hos voksne smertepasienter. Videre fant Diasso svak dokumentasjon for at det kunne være en doseavhengig opioideffekt. Studien fant ingen indikasjon for at administrasjonsmåte, varighet eller type opioid hadde noen betydning. Med andre ord kan det se ut som om det dreier seg om en klasseeffekt, hvor dosen er hovedproblemet og ikke for eksempel varigheten av behandlingen.

Kun tre av de inkluderte studiene hadde kliniske utfallsmål. Funnene (med tanke på hvilken effekt hormonforstyrrelsene hadde på generell helse, seksualfunksjon og/eller helserelatert livskvalitet) var inkonsistente, og dermed uten klinisk sikker implikasjon.