DNA-analyser og undersøkelse av biologiske spor i straffesaker

Biologiske spor er biologisk materiale avsatt på en overflate - for eksempel blod, spytt, sædvæske, hud- eller epitelceller. Ved å analysere materialet kan man få fram en DNA-profil, unik for hvert enkelt menneske, som blant annet kan brukes i etterforsking av straffesaker.

​DNA-analyser i straffesaker er del av et større arbeid som også inkluderer beskrivelse av spormaterialet, forundersøkelser, sikring av prøver og til slutt en eventuell identifisering.

Oslo universitetssykehus undersøker biologisk materiale i forbindelse med kriminalsaker, på oppdrag fra politidistriktene i hele Norge. Våre oppgaver er påvise biologisk materiale samt å identifisere dets opphavsperson(er) i forbindelse med politiets etterforskning av straffesaker.

Film om DNA-undersøkelser av biologiske spor i straffesaker

I denne informasjonsfilmen får du et innblikk i hvordan rettsgenetikerne arbeider. Det er en omfattende prosess som settes i gang når vi mottar en anmodning om analyse fra et politidistrikt.

 

DNA som bevis

Et DNA-funn er et av mange bevis i en straffesak, og står sjelden alene som det fellende bevis. Muligheten for å få fram en DNA-profil varierer avhengig av typen cellemateriale i prøven. Sakens parter må således forholde seg til at manglende funn ved våre undersøkelser ikke utelukker at en handling kan ha funnet sted. For eksempel vil det ikke alltid la seg gjøre å finne biologisk materiale fra gjerningsmannen ved undersøkelse av fornærmede etter et seksuelt overgrep.

I andre tilfeller vil imidlertid biologiske spor være situasjonsbetingede og vil kunne knyttes direkte til den kriminelle handling. Dette kan for eksempel være blodspor fra en påkjørt fotgjenger på panseret til den aktuelle bilen. Andre spor fra løse gjenstander, som spytt eller overflateceller på sigarettsneiper funnet på bakken utenfor en ranet butikk, kan vanskeligere knyttes opp til lovbruddet. Relevansen av en eventuell DNA-profil framstilt fra det biologiske materialet må vurderes av oppdragsgiver i enhver sak.

Sporprøver

Sporprøver er prøver som er sikret fra et åsted, eller fra impliserte personer i et anmeldt forhold, for eksempel prøver fra fornærmede ved en anmeldt voldtekt.

Med personprøve menes DNA-prøve fra en person, for eksempel fra en siktet, som er sikret med børsteprøve fra munnhulen og overført til et FTA-papir. Politiet benytter standardiserte prøvetakingssett for slike personprøver.

Saksgangen ved DNA-analyser i straffesaker

Innsendte dokumenter fra oppdragsgiver, dokumentasjon på gjennomførte undersøkelser og oppnådde resultater lagres adskilt i egne saksmapper tilknyttet den konkrete straffesaken. DNA-profiler som utledes i den konkrete saken og som i henhold til regelverket skal til DNA-registeret, profiler fra siktede og spor med ukjent identitet, oversendes Kripos. Her gjøres sammenligning av DNA-profiler fra ulike saker.

Arbeidet med oppdragene kan deles inn i fem faser:

1. Påvisning og karakterisering av biologisk spormateriale

Undersøkelsen av sporprøver starter med at det innsendte materialet beskrives og dokumenteres. Dette inkluderer:

  • Dokumentere mottatt materiale skriftlig og eventuelt ved fotografering.
  • Forsøksvis fastslå hvilken type biologisk materiale som foreligger ved kjemiske analyser (såkalte forprøvningsmetoder) og mikroskopi.
  • Sikre relevante prøver i henhold til sakens mandat.

2. DNA-analyser

Neste trinn i undersøkelsen er selve DNA-analysen. DNA-analysen av sporprøver innledes ved å påvise mengde humant DNA i prøven. Så analyseres cellematerialet i prøven og denne analysen resulterer i en DNA-profil.

3. Resultatvurdering og statistiske beregninger

Resultatvurderingen omfatter alle utførte undersøkelser for hver enkelt prøve samt om mulig identifisering av hvem cellematerialet i en sporprøve stammer fra ved å sammenligne spor- mot personprofiler. Når den sakkyndige har tilgang til involverte personers DNA-profiler, for eksempel mistenkte og fornærmede i en voldtektssak, gjøres denne sammenligningen av fagpersoner ved FHI. Ved eventuell match mellom spor- og personprøve, for eksempel ved at det finnes cellemateriale fra fornærmede på prøve sikret fra mistenkte, vil FHI rapportere dette direkte til oppdragsgiver.
Bevisverdien av et DNA-resultat kan eventuelt vektes ved hjelp av statistiske beregninger som gjøres på grunnlag av frekvensdata fra populasjonsdatabaser.

4. Rapportskriving

I alle saker som omfatter sporundersøkelser og eventuelle tilhørende personprøver skrives en sakkyndigrapport til oppdragsgiver. Denne omfatter en beskrivelse av de foretatte undersøkelser, resultatene og konklusjoner, men ikke selve DNA-profilene. Alle rapporter er signert både av faglig ansvarlig ved OUS og saksbehandler. Kopi av rapporten med DNA-profilene sendes i henhold til gjeldende regelverk, fra Den rettsmedisinske kommisjon.

5. Bidrag til hovedforhandlinger og oppmøte i retten

Under partenes arbeid med en sak, både før og etter at rapport er avgitt, kan OUS bli kontaktet av partene. Det stilles for eksempel spørsmål om hvordan resultatene kan forstås, mekanismer for overføring av biologisk materiale og bevisvekting. OUS må under dette arbeidet ha tilgang til rapporten og all grunnlagsdokumentasjon fra arbeidet med saken. Dersom retten ønsker det, vil OUS legge frem sin rapport under rettsforhandlingen. I tillegg til selve sakkyndigrapporten med materialbeskrivelse, vurderinger og konklusjoner, vil OUS også i dette arbeidet måtte benytte all grunnlagsdokumentasjon i saken.

Saksbehandlingstid

Saksbehandlingstiden beregnes som tiden fra vi mottar det siste materialet i en sak, med anmodning om sporundersøkelse og DNA-analyse fra politiet, til skriftlig sakkyndigrapport foreligger. Dette blir angitt i kalenderdager, dvs. uten justering for helger eller helligdager.


I 2016 ble det undersøkt ca. 7300 sporsaker, 30 300 sporprøver og 17 000 person- og referanseprøver. Seksjonen deler analyseoppdragene i to hovedkategorier; mengdekriminalitet og alvorlig kriminalitet.

Mengdekriminalitet omfatter blant annet tyveri og narkotikasaker, mens alvorlig kriminalitet blant annet inkluderer seksuelle overgrep, legemsbeskadigelse og drap/mistenkelig dødsfall. Mengdekriminalitet utgjør mellom 80 og 90 % av sakene, mens 10-20 % er alvorlig kriminalitet.

I toppåret 2010 var saksbehandlingstiden for begge kategorier i lengre tid på godt over 100 dager (Figur 1). Siden har responstiden blitt betydelig kortere, og for 2016 har median svartid for DNA-analyser vært 20 kalenderdager for mengdekriminalitet og 30 kalenderdager for alvorlig kriminalitet.

 

dna-saksbehandlingstid-2.png
Figur 1: Median saksbehandlingstid målt i antall dager for mengdekriminalitet (mørk blå) og alvorlig kriminalitet (lys blå) fra 2010 til 2016. Saksbehandlingstiden beregnes fra dagen vi mottar materiale med anmodning om sporundersøkelse til skriftlig sakkyndigrapport foreligger, angitt i kalenderdager.

 

Når et DNA-resultat foreligger formidles det i dag ofte muntlig per telefon til oppdragsgiver i de alvorlige sakene. Dette sikrer raskere informasjonsflyt og gir politiet raskere svar, men dette fremkommer ikke i statistikken for saksbehandlingstiden. Denne statistikken er basert på skriftlige rapporter, som inkluderer både analysetid og utarbeidelse av sakkyndigrapport.

I saker der det anmodes om raskest mulig analysesvar kan selve DNA-resultatet formidles muntlig innen ett døgn fra en prøve er mottatt. Dette dreier seg ofte om alvorlige saker som gjerne blir omfattende med et stort antall prøver som sendes inn over en lengre periode. Ved komplekse saker med mange sporprøver blir også sammenstillingen av sakkyndigrapporten omfattende og kvalitetssikringsarbeidet tidkrevende, i motsetning til ved mengdekriminalitetssakene.


DNA-registrene

DNA-registeret er delt i et sporregister og et personregister.

I sporregisteret registreres profiler fra sporprøver med tilknytning til straffbar handling, og som har ukjent identitet.

Personregisteret er todelt; Identitetsregisteret inneholder profilene til dømte personer, og disse slettes fem år etter at personen er død. Etterforskningsregisteret inneholder profilene til personer som er siktet i en sak. Disse ligger i dette registeret til profilen overføres til identitetsregisteret dersom vedkommende blir dømt. Dersom personen frifinnes eller saken henlegges, slettes profilen i etterforskningsregisteret.

Prøver fra andre personer som fornærmede og vitner, som sikres i forbindelse med etterforskning av en straffesak, brukes kun i den saken de er innhentet i. Profilene oversendes verken til politiet/oppdragsgiver som etterforsker saken eller til DNA-registeret. Alle prøver fra personer, uavhengig av rolle i en sak, kastes.


Illustrasjon/plakat om DNA-registrene

dna-registre.jpg

Fakta om DNA-markører

I alt benyttes det rutinemessig 17 DNA-markører i rettsgenetiske analyser.
Én av disse viser hvilket kjønn analysematerialet stammer fra. De øvrige 16 markørene er valgt fordi de ligger i ikke-kodende områder på DNA-tråden hvor det er stor variasjon fra person til person.

De 17 markørene anbefales av det internasjonale fagmiljøet og Interpol, og Oslo universitetssykehus følger Europeisk standard for DNA-analyse (ESS).


Plakat om biologiske spor

biologiske-spor-3.jpg


Akkreditering

AkkrediteringslogoSeksjon for rettsgenetikk i straffesaker er siden 01.01.2010 akkreditert etter kravene i NS-EN ISO/IEC 17025. Akkreditering gjelder alle analyser samt faglige vurderinger og fortolkninger.