Biologiske spor

Biologiske spor er blod, sæd, celler eller annet biologisk materiale som er sikret på et åsted eller fra gjenstander som er relevante for åstedsgranskning. Politiet er i hovedsak de som sikrer spor og gjenstander på åstedet, for eksempel med vattpinner. Gjenstander og biologiske materiale sendes til Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker som dokumenterer, sikrer og karakteriserer de ulike sporene. Alle biologiske spor som består av celler med cellekjerne kan brukes til å analysere DNA. En DNA-profil er et resultat av en analyse av flere markører på DNA. Med dagens teknikker kan man generere en DNA-profil fra små mengder biologisk materiale.

Bilde av person som undrsøker en jakke

Undersøkelse av materiale med lyskilder. Scanpix


Dokumentasjon, karakterisering og sikring av biologiske spor er første skritt i arbeidet som utføres ved seksjonen. Arbeidet forutsetter et klart mandat fra oppdragsgiver, tilgang til relevante saksopplysninger, og at sporprøvene behandles på en hensiktsmessig måte. Seksjonen er akkreditert og alt arbeid dokumenteres og er sporbart. Formålet er å påvise biologisk materiale samt å identifisere dets opphavsperson(er) i forbindelse med politiets etterforskning av straffesaker.

Bilde av mikroskopi

Mikroskopering av celler. Scanpix

Materialet blir mottatt, dokumentert og undersøkt

Biologiske sporprøver og gjenstander knyttet til en kriminell handling sendes til Seksjon for rettsgenetikk i straffesaker. Det er politiet som er oppdragsgiver i straffesaker. I tillegg sendes relevante saksopplysninger samt en anmodning fra politiet med et mandat for hva de ønsker belyst. De ulike sakene kategoriseres etter innhold, alvorlighetsgrad og hastegrad, og det opprettes en saksmappe. Politiets anmodning, saksopplysninger samt innsendt spormateriale registreres i saksmappen. Mottatte gjenstander beskrives og fotograferes. Synlige flekkers form, farge og størrelse dokumenteres. Relevante prøver sikres ofte enten ved vattpinneavstryk eller med annet egnet utstyr. Man kan også foreta direkte utklipp fra materialet. Hvilken metode som velges for sikring vurderes ut fra mengde biologisk materiale, materialtype, materialets beskaffenhet og saksinformasjon. Dersom det foreligger begrenset cellemateriale, må det gjøres en vurdering av hva som skal prioriteres.

Forprøver og mikroskopi benyttes for å fastslå hvilken type biologisk materiale som foreligger

Forundersøkelser omfatter søk etter og karakterisering av biologisk materiale. Her benyttes ulike lyskilder for å se etter f.eks blod eller sæd. I tillegg benyttes enzymatiske hurtigtester ved mistanke om kroppsvæsker som blod, sædvæske og spytt. Ved undersøkelse av hår og påvisning av sædceller benyttes mikroskopi. Utfordringen er innledningsvis å fastslå hvilken type biologisk materiale som foreligger og å sikre relevante prøver som kan gi ny informasjon eller underbygge mottatt informasjonen i saken. Forprøvene er indikasjonstester, altså ikke bekreftende, og er sjelden humanspesifikke.

Prøver sendes til DNA analyse

De sikrede prøvene plasseres i en buffer slik at cellene som er sikret kan frigjøres fra materialet og brukes til å generere en DNA profil. De ulike celletypene krever ulik behandling i laboratoriet for å hente ut DNA til analyse. En samlet vurdering på bakgrunn av saksinformasjon, sakens mandat og indikasjonstester gir føringer for hvordan DNA hentes ut av den enkelte prøve.

 

Fortester

Det benyttes tilgjengelige forprøvingsmetoder for ulike typer biologisk materiale. Disse er indikasjonstester og sjelden humanspesifikke. Det er ulik sensitivitet og ulike feilkilder knyttet til de forskjellige metodene.
Bilde av person som utfører laboratorietest

Indikasjonstester. Scanpix

Blod

Det mottatte materialet undersøkes først visuelt for rødbrunt flekkmateriale. På enkelte tekstiler kan dette være vanskeligere å observere hvorpå lyskilder med ulik bølgelengde kan benyttes. Videre testes materiale fra eventuelle flekkområder med enzymatiske hurtigtester for blod. Fargeomslag er indikasjon på nærvær av blod. Fargeomslaget er et direkte resultat av enzymaktivitet, og dersom undersøkt materiale inneholder substanser med samme kjemiske strukturen eller mineralinnhold som enzymet aktiveres av vil dette føre til en falsk positiv reaksjon. En falsk negativ reaksjon vil innebære at det ikke skjer fargeomslag til tross for at det er blod tilstede. Dette kan skyldes at det er substanser tilstede i materialet som hindrer enzymets aktivitet. Eller at materialet har blitt eksponert for ytre faktorer som varme, vann og/eller andre kjemikalier i en slik grad at enzymet er inaktivt.

Sæd

Undersøkelsen kan innledes med bruk av blått lys for å kartlegge flekkmateriale. Fluorescerende områder kan antyde mulig sædforekomst, men også andre substanser som eksempelvis vaskemidler, te, brus, urin og fleecestoff vil kunne fluorisere. Hvordan ulike materialer reflekterer i lys avhenger av materialets struktur, farge og form. Videre testes materiale fra eventuelle flekkområder med enzymatisk hurtigtest for sædvæske. Denne vil gi fargeomslag ved positiv reaksjon. Sopp og bakterier kan gi en falsk positiv reaksjon. Det kan også benyttes en immunologisk test som er spesifikk for prostata-spesifikt antigen, PSA, som normalt kun finnes i sædvæske. Tilstedeværelse av sæd må bekreftes ved påvisning av sædceller i mikroskop.

Spytt

Spytt kan være vanskelig å observere, også ved bruk av ulike lyskilder. En indikasjonstest med spesialpapir kan derfor benyttes ved å dekke det området av materiale som ønskes testet. Amylase, et enzym som finnes hovedsakelig i spytt, sørger for fargeomslag direkte på papiret. Det er ingen sammenheng mellom mengde enzym i spyttet og mengden epitelceller, men spytt og sekret fra slimhinner i munnhulen kan inneholde epitelceller som kan DNA-analyseres. Feilkilder er andre kroppsvæsker som også inneholder amylase (eks; fæsces, svette og urin).

Epitelceller

Epitelceller er en fellesbetegnelse på overflateceller fra hud og slimhinner (for eksempel munn-, øyne og vagina). For denne celletypen finnes det i dag ingen forprøvningsmetode. Sikring av epitelceller er i stor grad erfaringsbasert og utføres på bakgrunn av saksinformasjon. Epitelceller fra slimhinner anses som en god DNA-kilde mens epitelceller fra hud er en dårlig DNA-kilde. Førstnevnte er dermed bedre egnet for å generere en DNA profil enn hudceller.  Hvordan epitelceller er avsatt kan i enkelte tilfeller vurderes ut fra mengden DNA i prøven, utfra forventning om mengde DNA fra ulike kilder.

Hår

Forundersøkelse av hår omfatter visuell vurdering i mikroskop i forhold til om håret har intakt rot egnet for DNA-analyse. Mengden celler i hårsekk/rot varierer med hårets ulike vekstfaser. Naturlig håravfall har ikke rot egnet for rutinemessig DNA-analyse.

Fant du det du lette etter?