DNA som bevis

DNA-analysen er et nøyaktig verktøy for å vurdere hvem et biologisk spor kan stamme fra. Det er imidlertid viktig å merke seg at selve DNA-resultatet ikke sier noe om når eller hvordan et biologisk spor ble avsatt.  Betydningen av et DNA-resultat må derfor alltid sees i sammenheng med de øvrige omstendighetene i saken. Bevisvurderingen av et DNA-resultat kan sies å følge et hierarkisk system med tre nivåer:

Kildenivå: Hvem stammer det biologiske materialet fra?

Aktivitetsnivå: Hvilken handling førte til avsetting av det biologiske sporet?

Skyldnivå: Rettens vurdering av de samlede bevis.

Undersøkelsene av biologiske spor er knyttet til kildenivå og kan i begrenset grad støtte vurderinger knyttet til aktivitet. På aktivitetsnivå må det vurderes om cellematerialet er avsatt ved den kriminelle handlingen eller ikke. I tillegg må det også vurderes hvordan cellematerialet ble avsatt, enten ved direkte kontakt eller ved sekundær overføring, eller om prøven kan være kontaminert med DNA før eller etter sporsikring. 

Bilde av laboratorieutstyr

Scanpix

Årsaken til DNA-teknologiens store betydning for rettsgenetikken er knyttet til variasjon og stabilitet. Graden av variasjon er svært viktig. Rettsgenetikk benytter seg av spesifikke områder av DNA som viser særlig stor grad av variasjon. I tillegg er DNA et relativt stabilt molekyl som gjør det mulig å analysere svært gammelt DNA.

Et DNA-funn er et av flere bevis i en straffesak, og bør sjelden stå alene som det fellende bevis. Muligheten for å få fram en DNA-profil varierer avhengig av typen cellemateriale i prøven. Et manglende funn utelukker derfor ikke at en handling har funnet sted. I andre tilfeller vil imidlertid biologiske spor være situasjonsbetingede og vil kunne knyttes direkte til den kriminelle handling. Relevansen av en eventuell DNA-profil framstilt fra det biologiske materialet må vurderes av retten i enhver sak.


Fant du det du lette etter?