2021 – året vi kan nå mange flere innsatte med tilbud om TSB

Mange som trenger hjelp med et rusproblem er domfelte og soner i fengsel. Disse har ikke fått et likeverdig tilbud om behandling som befolkningen har utenfor murene. 2021 kan bli et vendepunkt.

En rekke studier viser at en betydelig andel av domfelte har rusmiddelproblemer, både knyttet til narkotika, medikamenter og alkohol. De nyeste undersøkelsene av forekomst blant innsatte anslår at omlag 65 prosent av domfelte har et rusmiddelproblem ved innsettelse i fengsel. Ifølge Nasjonal strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff 2017-2021 er Regjeringens hovedmålsetting at domfeltes levekårsutfordringer må møtes med virkningsfulle tiltak for at de skal lykkes med å tilbakeføres i samfunnet og med redusert sjanse for tilbakefall til ny kriminalitet.

Selv om deres rusproblemer ikke alltid blir systematisk kartlagt før soning eller i starten av fengselsoppholdet, vet antagelig helsetjenesten i fengselet og kriminalomsorgens ansatte hvor skoen trykker. For mange innsatte med rusproblem kan soning i fengsel gi en mulighet for å motta hjelp fra TSB og starte en endringsprosess. Men det å drive tverrfaglig spesialisert rusbehandling innenfor de strenge rammene som et fengsel er, byr på utfordringer både for den innsatte og behandleren. Frihetsberøvelsen i seg selv er noe mange sliter med å komme gjennom. Man blir styrt gjennom hverdagen og energien er borte. Da er det krevende også å bestemme seg for å gjøre en formidabel endring i livet, som det jo er å bevege seg mot rusfrihet. For behandleren er det også veldig annerledes å tilby terapi innenfor murene. Det er begrenset med arenaer å teste ut rusmestring og andre ferdigheter. Rammebetingelsene er strenge, bokstavelig talt.

Det finnes flere ulike tiltak for å hjelpe domfelte som ønsker å gjøre noe med sitt rusproblem; Rusmestringsenheter drevet av kriminalomsorgen, Paragraf 12-soning, Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) og Program mot ruspåvirket kjøring.

Veldig mange behandlingsenheter som tilbyr døgnbasert behandling har lang erfaring med pasienter som soner etter paragraf 12 i straffegjennomføringsloven. De siste årene har antallet sunket og man er ikke sikker på årsakene, men det er grunn til å anta at det har noe å gjøre med at den innsatte bare soner siste del av dommen i institusjon bare har kort tid igjen å sone når de overføres. Kanskje man da ikke er motivert for å fortsette et opphold innenfor institusjonsrammer. Det ser også ut til at antallet som søker om og dømmes til ND synker. Det kan ha noe å gjøre med innføring av soning med fotlenke (paragraf 16 i samme lov).
I tillegg til de nevnte, finnes det også enkelte spesialenheter i noen få større fengsler, opprettet med inspirasjon fra «Stifinner-modellen» til Tyrilistiftelsen i Oslo fengsel. Soning etter slike modeller er ikke tilgjengelig for domfelte i hele landet, og rapporter har vist at de ulike tilbudene heller ikke fungerer helt etter intensjonen. Nå har Helse- og omsorgsdepartementet gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å planlegge for «stedlige tjenester» innenfor fagområdene TSB og psykisk helsevern i norske fengsler. Det er godt nytt.

Et tilpasset behandlingstilbud i fengselet forutsetter et godt samarbeid mellom TSB, kriminalomsorgen, fengselshelsetjenesten og den innsatte. Også den innsattes hjemkommune må kobles på tidlig. TSB-tjenestene må være forutsigbare, synlige og reelt stedlige – ikke bare tilgjengelige ved innmeldt behov. Behandlingsløpet må kunne planlegges. Tilbudene må være reelt tverrfaglige, med god kommunikasjon mellom alle aktører. Permisjoner og løslatelse må planlegges, og behandlingsprosessen ikke avbrytes ved at den innsatte flyttes til annet fengsel, noe som skjer ikke sjelden, av ulike grunner.

Forutsatt finansiering er NK-TSB klar til å planlegge faglig nettverk for ansatte i TSB som tilbyr stedlige tjenester i fengsler og vil selvsagt inkludere øvrige aktuelle aktører, som fengselshelsetjenesten og ansatte i kriminalomsorgen.


5.2.2021