Rydder i uhjemla husorden

«Slik gjør vi det her» er ikke lenger gangbar mynt i husordensregler i TSB. I et nytt skriv rydder Helsedirektoratet opp i hva husordensregler og andre liknende lokale bestemmelser kan – og ikke kan – regulere. Mange restriksjoner som i dag hjemles i husordensregler bør hjemles som ledd i den enkeltes behandling eller i tvangsforskrift, ifølge direktoratet.

Personvern og annen  rettslig beskyttelse av personlig integritet skal ikke opphøre ved innleggelse. (Foto: OUS/ Designlaboratoriet) 

I tolkningsuttalelsen som kom i juni, definerer direktoratet husordensregler som regler som har som formål at institusjonen skal fungere best mulig som et sosialt fellesskap og tilrettelegge for et godt behandlings- og rehabiliteringsmiljø.

Ønsker mer felles praksis

Bakgrunnen for uttalelsen er at Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer  fra 2016 blant annet pålegger institusjoner for personer med rusmiddelproblemer å sende husordensregler til Fylkesmannen for å sjekke at de er i overensstemmelse med gjeldende lover og forskrifter.

Det er ansatte hos fylkesmennene som har bedt Helsedirektoratet gi tydeligere føringer på hvordan de skal følge opp denne «godkjenningen». I høst skal alle som saksbehandler husordensreglene i Fylkesmannsembetene samles for å sikre at bestemmelsene tolkes likt og følges opp på samme måte over hele landet.

Kun absolutt nødvendig inngripen

Et overordnet hensyn i denne presiseringen fra Helsedirektoratet, er å gi pasientenes personlige integritet bedre vern. Dessuten understreker helserettsavdelingen i Helsedirektoratet forholdsmessighetsprinsippet, det vil si at slike bestemmelser ikke må være mer inngripende og restriktive enn nødvendig ut fra institusjonens formål.

Noen bestemmelser er så inngripende at de krever hjemmel i lov eller forskrift, og kan dermed ikke fremgå av husordensregler. Andre tiltak har mer karakter av behandlings- eller rehabiliteringstiltak.

Bestemmelser for rustesting, allmenne restriksjoner på mobilbruk og adgang til kropps- eller romvisitasjoner er eksempler på tiltak som ikke hører hjemme i husordensreglene, men må iverksettes etter en individuell vurdering, hvorpå den den enkelte pasient må få anledning til å samtykke eller ei. Å sette slike eller liknende inngripende tiltak som vilkår for innleggelse, er ikke praksis som fylkesmennene vil godta i framtiden.

Skal fremme godt samkvem 

Husordensreglenes oppgave er ifølge uttalelsen, å regulere atferd og normer når mange mennesker befinner seg under samme tak. Eksempler er PC-, media- og telefonbruk på fellesområder, nattero, tid for måltider, hvor og når besøk kan finne sted samt forbud mot rusmidler.

Følgende tiltak kan ikke reguleres av husregler:

  • Generelt samtykke til rustesting
  • At rusadferd automatisk skal medføre sanksjoner som f eks utskrivelse
  • Beslag av mobiltelefon for å hindre innføring av rusmidler
  • At ansatte har lov til å låse seg inn på brukernes rom
  • Begrensinger i pasientens adgang til å besøke hverandres rom
  • Nekting av permisjon
  • Påbudt dusj og klesskifte

Utfordring 1: rusing

Direktoratet har erfart at husordensregler eller tilsvarende dokumenter regelfester at pasienter eller brukere som ruser seg gjentatte eller et bestemt antall ganger, skal kunne skrives ut. Dette er ikke i overensstemmelse med gjeldende lovverk.

Som alternativ til slike automatiske sanksjoner foreslår skrivet at institusjonen «evaluerer og korrigerer det individuelle tilbudet med mål om å øke nyttegraden av oppholdet og innholdet i institusjonstilbudet for den det gjelder». Bare når det er gjort tilstrekkelige og forsvarlige forsøk på en tilpasset behandling, bør institusjonen vurdere om vedkommende klarer å nyttiggjøre seg oppholdet, eller om vedkommende bør tilbys annen behandling et annet sted. Dette for å ivareta retten til brukermedvirkning. Imidlertid kan det bestemmes i husordensregler at pasient med ruspåvirket adferd kan bes om å oppholde seg på eget rom og nektes adgang til fellesrom.

Eksempler på hvordan mobil-inndragning alternativt kan løses i en sårbar fase, er ved å motivere den enkelte pasient/bruker til å overlate mobiltelefonen til institusjonens personale for en begrenset periode. Dette må ses som et behandlingstiltak, ikke som en forutsetning for oppholdet.

Les også: Mer tillit og mindre vanetenkning  - om Lade behandlingssenters fornyelse av sine husordensregler