TSB-pasientene i nedstengingens tid

Et lite virus setter en hel verden på prøve, ikke minst etisk. Hvilke verdier bygger vi våre prioriteringer på?

 

I helsetjenesten må vi ta etiske hensyn i tillegg til faglige.  Det å ta pasientens perspektiv hjelper oss i å ta beslutninger om prioritering. Nå er det samfunnets perspektiv vi tvinges til å ta.

Myndighetene i de fleste land innfører sterke restriksjoner som skal hindre smitte. Ikke fordi de fleste som blir smittet vil dø, men for at sykehusenes intensivavdelinger skal ha kapasitet for å behandle de som får alvorlige komplikasjoner. Vi kaller dem sårbare. Det er eldre mennesker, personer med alvorlige og eller kroniske sykdommer eller dårlig allmenntilstand.

Mye planlagt utredning og behandling av «vanlige» sykdommer utsettes for ikke å overbelaste sykehusenes intensivavdelinger i tilfelle det kommer en mengde «korona-pasienter». Befolkningen tar samfunnets perspektiv. Vi lar være å oppsøke fastlegen vår. Akuttmottakene får inn færre enn før med hjertesykdom, hjerneslag, uforklarlige smerter og andre akutte tilstander. Kanskje bagatelliserer vi egne symptomer for ikke å belaste helsetjenestene.

At mange andre hjelpetrengende kommer bak i helsekøen er konsekvenser av tiltakene mot korona i samfunnet. Vi vet at personer med alvorlig rusproblematikk dør 20 år tidligere enn befolkingen for øvrig, og de dør av «vanlige» sykdommer. Kanskje mange ruspasienter ikke definerer seg til å være i risikogruppe, men likevel er nettopp det. Å være alene med bekymringer er skremmende og belastende. Uten velferdstjenester som møtesteder, matutdeling, sprøyterom og andre lavterskeltilbud er mange overlatt til seg selv.

Når elektiv behandling bygges ned og ventetidsbestemmelser settes midlertidig til side, trenger vi sikkerhetsnett i nød eller akutte situasjoner. Andre pasienter enn de som sliter med rusavhengighet, har åpne akutt-tilbud. De kan i noen grad erstatte bortfall av elektiv behandling. Dette gjelder i mye mindre grad TSBs pasienter. TSBs oversikt over akutt-tjenester i TSB viser at det bare er de store byene som har rusakutt-tilbud.

I Helsedirektoratets prioriteringsråd heter det at planlagte døgninnleggelser innen PHV og TSB kan gjennomføres, men bør avgrenses av smittevernhensyn. Uten press fra brukerorganisasjonene hadde rådene kanskje vært enda strengere. Det er krevende for ledere og behandlere i TSB å holde behandlingstilbudet i gang. Hverdagen i en døgninstitusjon er påvirket, krav om avstand og perioder med isolasjon er en belastning. Vi bør lytte til pasienten i Tyrilistiftelsen som sier «Ikke erstatt behandlingen min med smittevern».

Mange polikliniske pasienter kan ha nytte av telefonkonsultasjoner eller videomøter, men ikke alle fyller forutsetningen om tilgang til telefon og PC. Uansett kan det aldri erstatte møte mellom behandler og pasient. Ruspasientene stiller seg ikke først i helsekøen, mange har erfaring med å bli avvist. I en slik situasjon bør velferdstiltak og spesialisthelsetjenestens tilbud være mer tilgjengelige; ikke mindre.

Helse- og velferdstjenester i samfunnet henger sammen. Når én pasientgruppe prioriteres foran alle andre og kommunale tiltak stenges ned eller blir vanskelig tilgjengelig, faller den ordinære strukturen og behandlingskjeden sammen. Jeg støtter Ole Frithjof Norheim i Bergen senter for etikk og prioritering: Vi må evne organisere oss slik i krisetider at vi oppnår alle disse tre målene:

  • Unngår smittespredning på sykehus, legevakter og andre institusjoner. Det innebærer å nedprioritere personer som kan vente uten stort tap av nytte.
  • Ivaretar kritisk syke med koronavirus med komplikasjoner.
  • Ivaretar andre pasienter med akutt og kronisk sykdom som trenger nødvendig helsehjelp. Det vil blant annet si pasienter med hjertesykdom, kreft, rusavhengighet og psykiske lidelser.

Ha tre ting i hodet på en gang!

24.4.2020