Varige driftsendringer i kjølvannet av korona?

Hvilke endringer som koronaen tvinger fram, har så god effekt at de kan bli en del av fremtidens TSB? Nestleder Asbjørn Larsen i RIO, leder Reidun Wilhelmsen i Kvinnekollektivet Arken og avdelingsleder Katarina Krokeberg i ARA Vestfold svarer.
Foto: Shutterstock

Kravet om «meteren» har gjort nok plass et tema i TSB. Har det skapt endringer som vi kan ta vare på videre?

Bilde av Asbjørn Larsen

Asbjørn Larsen er nestleder i RIO - en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet og stifter av Kafe X i Tromsø, en rusfri møteplass for nettverksbygging i trygge sosiale omgivelser. (Foto RIO)

Asbjørn: Pandemien har fått oss til å tenke mer på hvordan vi kan utnytte inne- og uterom, turgåing og liknende. Jeg er helt sikker på at fysisk aktivitet, kultur og det å drive med ting sammen, vil bli en enda viktigere del av terapien i framtiden. Vi får mer og mer kunnskapsmessig belegg for betydningen av aktivitet i recovery. Den aktive pasienten trenger store fellesrom. Generelt tror jeg arealer og arealplanlegging er terapeutiske virkemidler som vi bør tenke på og bruke mer enn i dag.

Reidun: Som liten enhet med få plasser, har vi det fysisk trangere enn mange andre i TSB. Frykt for å bli smittet eller smitte andre i trange lokaler og noen dobbeltrom, kan gjøre pasienter skeptiske til å starte i behandling. Men dette har også tvunget oss til å bli mer kreative, eksempelvis når vi hadde en koronasmittet pasient og de andre pasientene måtte i karantene. Da hadde
Foto: Reidun Wilhelmsen

• Reidun Wilhelmsen er leder for Kvinnekollektivet Arken, en privat stiftelse med 10 døgnbehandlingsplasser for kvinner. Tilbudet er behandling etter 12-trinnsmodellen, i 6—9 måneder og aktiv oppfølging. (Foto: Kvinnekollektivet Arken).

vi daglige møter der pasienter i karantene, pasient i isolat og pasient hjemme i karantene deltok på zoom: Alle typer møter, både hyggetreff, møter med fagfokus og NA/AA-møter gikk digitalt. Det fikk vi gode tilbakemeldinger på.

Foto Katarina Krokeberg

Katarina Krokeberg er avdelingssjef for ARA- Avdeling for rus og avhengighet, Sykehuset i Vestfold HF, med ruspoliklinikker, LAR og tre døgnseksjoner (Foto: Eget)

Katarina: Også hos oss har det en periode vært lavere belegg og derfor bedre plass på sengepostene. Når vi har fullt belegg forsøker så godt vi kan å holde «meteren» selv om det er høyst utfordrende. Vi har fått gode smittvernrutiner på plass både for pasienter og ansatte, som stadig gjenoppfriskes. Kunnskap og ferdigheter i smittevern er noe vi tar med oss videre.

Reidun: Og så må man også være klar over at privatdrevne tiltak og tjenester ikke har samme tilgang til utstyr, informasjon om smittevern og testregimer som de sykehustilknyttete enhetene har. Kanskje det vil være en lærepunkt å dele disse ressursene i hele TSB.

En annen viktig lærdom er å fordele ansatte på turnuslag slik at ett lag er skjermet og kan overta pasientkontakten dersom det oppstår sykdom.

Senke tersklene for behandling

Har dere senket tersklene for å nå pasientene?

Katarina: Delvis, og særlig for pasienter i LAR har vi lagt vekt på raske vurderinger og rask oppstart. I mars var vi svært bekymret for at smitten kunne ramme rusmiljøet hardt. Et aktivt rusmisbruk medfører for mange generell nedsatt allmenntilstand, dårlig ernæring og livsstilssykdommer, økt risiko for smitte og alvorlig forløp. Heldigvis ser det ut til at det har gått bedre enn fryktet. Rusavhengighet er en alvorlig lidelse. For nesten alle som henvises til TSB er helsehjelpen nødvendig, og mange lever med høy risiko. Derfor er ventetiden på hjelp i TSB kort, og skal fortsette å være det. Når elektiv virksomhet reduseres ved økt beredskap i HF'ene, er vår erfaring at rusbehandlingstilbudet et av de tilbudene som må opprettholdes eller økes.

Dersom henviste pasienter har vært skeptiske til døgnbehandling, har vi formidlet at vi tilbyr individuell tilpasning, for eksempel ved å intensivere poliklinisk oppfølging og korte ned tiden i døgnbasert behandling. Det viktigste er dialog med hver enkelt for å tilpasse behandlingen. For noen har det vært tryggere å være hjemme, andre har følt seg tryggere på institusjon. Vi opplever at fleksibiliteten er viktig for å nå flest mulig.

Reidun: Samtidig som vi opprettholdt det grunnleggende behandlingsinnholdet, la vi mer vekt på trivsel som for eksempel hobbyaktivitet, film og hygge. Det tror jeg bidro til at flere ble værende, til tross for trangheten.

Arenafleksible løsninger

­– Kan koronaen skape varige endringer i måter vi tilby behandling på?

Katarina: Både ansatte og antakelig pasienter har fått bedre digitale ferdigheter, noe som er en stor fordel både i behandlingen, men også på andre arenaer.

Reidun: Kvinnekollektivet Arken har startet å arrangere ettervernmøter på zoom. En fordel med det er at terskelen for å møtes blir lavere og vi får med tidligere beboere som ikke bor i nærheten. Ellers, for å opprettholde tilbudene om fysiske møter mellom tidligere og nåværende beboere, har vi hatt grilling og samling i hagen på Arken. For å få til noen fysiske treff med ettervernet har vi lånt en hage eller et privat hjem.

Asbjørn: Kafe X og tilsvarende brukerstyrte aktivitets- og møtesteder som finnes i alle de større nordnorske byene, har hatt fokus på hvordan vi har kunnet vært der for brukerne våre under koronaen. Vi har derfor holdt kontakt med gjestene via telefon når vi måtte holde stengt, samt arrangert små turer og aktiviteter samtidig som vi har hatt fokus på smittevern. Antakelig bidrar turer og utflukter til å dempe brakkesyken hos folk som jobber med å holde seg rusfrie. RIO og MARBORG har brukerstyrte steder i Bodø, Tromsø, Harstad, Narvik, dette mye takke være ildsjeler fra brukersiden samt at kommunene har sluppet disse til. Kanskje en idé at andre norske brukerorganisasjoner og kommuner gjør det samme?

Katarina: Vi har hatt gode erfaringer både med å gjennomføre konsultasjoner på video og i friluft, gå på tur. Det første tror jeg vil være økende i tiden fremover og det andre skal vi også ta med videre.

Uavhengig av korona, deltar Sykehuset i Vestfold  i et forskningsprosjekt, e-meistring alkohol,[1] et internettbasert selvhjelpsprogram som vi samarbeider med Helse Bergen om. Da vi startet rekrutteringen til pilotstudien var responsen overveldende. Her ligger det mange muligheter i fremtiden. Med internettveiledet behandling kan vi nå en stor pasientgruppe som i dag kanskje ikke oppsøker hjelp, og bidra til at flere mennesker med risikofylt bruk av alkohol vil ta imot behandling på et tidligere tidspunkt. Det kan komme både pasienter og pårørende til gode i tillegg til å redusere antall sykehusinnleggelser som skyldes overforbruk av alkohol. 

Dette er foreløpig en pilotstudie, der første pulje pasienter er godt i gang med det åtte uker lange programmet. Jeg er veldig spent på resultatene.

bilde av kvinner som kommuniserer via skjerm

Gruppeterapi med distanse: Kvinnekollektivet Arkens etterverngruppe på Zoom. (Foto: Kvinnekollektivet Arken)

Bransjestandard?

Bør vi ha en bransjestandard for TSB som sikrer et forutsigbart minstemål for hva tjenestene skal omfatte, i tykt og tynt?

Asbjørn: Vi trenger en standard der pasientene TSB får større garanti for at et helhetlig forløp; der ettervern i kommunen garanteres, og der behandlere og kommuner forpliktes til å samhandle slik at ingen skrives ut uten dette. Andre, felles bestemmelser for hva behandling skal omfatte, er jeg mer skeptisk til. Slikt kan drepe kreativitet. Rusbrukere bør ha et mangfold av leverandører å velge blant. Hvis det for eksempel lages standarder for bemanning er jeg redd erfaringskompetansen vil komme i siste rekke, den er altfor svakt representert som den er.

Reidun: Pasienter hos oss har alltid et egnet sted å bo innen de har fullført behandlingen, men slik situasjonen er nå, bør de ha et egnet sted å bo før de kommer i behandling. Et sted de kan være når de har øvingsfri. Å øve seg på å møte virkeligheten uten rus er en viktig del av behandlingen som faller bort når beboerne ikke vil bo hos sine pårørende på grunn av smittefare.

Korona og andre kriser

Har kononaen gjort oss bedre forberedte på kriser generelt?

Asbjørn: Ja. Pasienter bør ha kriseplaner som omfatter håndtering av kriser og de bør være forankret i ansvarsgruppe og individuell plan.

Reidun: Vi prøver å holde belegget som avtalt med RHF-et, men hvis ikke vi klarer det, går det kraftig ut over økonomien. Avtalene med private leverandører burde ha høyde for slike situasjoner.

[1] Gruppen er nå fulltegnet