Å bygge reir i et minefelt

– Vold overfor gravide er et angrep på kvinners omsorgsevne og kan virke inn på barnets helse før fødsel. Å hjelpe kvinner ut av voldelige forhold må ha høyere prioritet i svangerskapsomsorgen. Men man må forstå mors ambivalens, sier jordmor og forsker Kristin Håland som også har sett på hva som kan være vendepunkter for den som har utsatt sin partner for vold.

Kristin Håland er PhD og jordmor med ansvar for gravide, spe- og småbarn ved Borgestadklinikken. Hun underviser også i jordmorfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge.  I sitt praktiske og akademiske arbeid har hun vært opptatt av gravide som er utsatt for partnervold, og tittelen på masteroppgaven var «Å bygge reir i et minefelt».

Mor og barn deler stress

– Vold kan handle om fysisk, psykisk, latent eller økonomisk vold. Mange kvinner blir del av en voldsspiral der spenningen bygges opp, utløses og avløses av fortvilelse og anger. Som følge av stresset og angsten voldstrusselen medfører stiger kortisolnivået. Prenatalt stress påvirker fosteret og kan lede til senere tilknytningsvansker eller kognitive forstyrrelser, og vold kan i verste fall forklare dødfødsler, sier hun.

Fra utvalgt til utsatt

I forbindelse med sitt doktorgradsarbeid i omsorgsvitenskap intervjuet Kristin Håland kvinner med barn som oppholdt seg i et krisesenter. De bekreftet i stor grad opplevelsen av å være en del av voldsspiralen.   

– Mange av kvinnene ga inntrykk av å streve med å holde så mye kontroll som mulig. Erfaring med å ligge to skritt foran og prøve å forutse en partners atferd utvikler strategisk evne og tankegang.  De har også mye ambivalens, bindinger og tvil. Som gravide håper de at barnets ankomst skal gjøre det bedre å leve med mannen («Han kan jo bli bedre»). De føler også at deres egen dømmekraft har sviktet dem («Jeg har jo valgt ham»). Og de er redde for å bli ensomme etter et brudd.  De beskriver også en gradvis nedbygging av identitet og selvfølelse fra å føle seg elsket og utvalgt til å være utsatt. 

Både redning og risiko

Jordmødre og ansatte i svangerskapsomsorgen har større sjanse enn andre for å avdekke problematikken, og i den nasjonale retningslinjen for hvordan å avdekke vold i svangerskapsomsorgen som Håland har vært med å utforme (se ramme), heter det at «helsepersonell skal på en forstående, empatisk og «ikke-fordømmende måte snakke med alle gravide om erfaringer med vold».

Foto av Kristin Håland– Kvinner som har erfaring med å bli utsatt for vold kan oppleve det belastende å bli spurt om dette, men likevel ønske å få mulighet til å snakke om den vanskelige situasjonen, understreker Kristin Håland.

– Å la boblen sprekke og fortelle om sitt største nederlag til en profesjonell som man ikke kjenner, gjør deg veldig sårbar.  Å fortelle er både redning og risiko. Da er det sjelden tilstrekkelig hjelp å fraråde kvinner å bli i slike forhold. Man må også bidra til at det skal være trygt for kvinnene å gå: Gi muligheter for skjerming fra voldsutøveren, ha oppfølgingssamtale og trekke inn samarbeidspartnere, som barnevern, politi eller krisesenter.  Å gi hjelp er ikke noe sololøp.

– Man må også akseptere at kvinnens ambivalens, at det å forlate en voldsutøver kan være en prosess med tvil og «tilbakefall».

Mennenes synsvinkel

Da Kristin Håland begynte på sitt doktorgradsarbeid om dette temaet, ønsket hun i tillegg å belyse problematikken fra synsvinkelen til de som har utsatt partneren for vold.  To av artiklene i doktorgradsarbeidet er derfor basert på intervjuer med vordende fedre som fikk et tilbud fra Alternativ til vold og som hadde utøvd vold mot gravid partner.
– Mitt fokus har hele tiden vært på mor og barn, men jeg ønsker også mer viten om hva han trenger for å komme seg videre i livet.

Historiene de vordende fedrene fortalte, handlet om at de følte seg deprimerte og fanget stilt overfor store omveltninger med en fremtid de visste lite om. Mange manglet forbilder for å være far, og dette gjorde dem usikre i farsrollen. De hadde ikke noen agendaer der de kunne samtale med noen utenforstående om dette. Fysisk styrke og håndtering av små barn var flere opptatt av at de var usikre på.

Vendepunkt

– Det var store endringer mellom de som hadde mottatt hjelp fra Alternativ til vold i kort tid og de som hadde vært lengre tid i behandling.  Vendepunkt var ofte knyttet til avstigmatisering – å bli bekreftet på at man er mer enn en som utøver vold, å erkjenne at man utøver vold og å bli kjent med barnet og få ansvarsfølelse for det. Mange ønsker å lære å bli en god pappa.

– Det er viktig å møte disse fedrene med respekt og klare grenser. Fordi det er et stort endringspotensiale forbundet med farsrollen, er det viktig å tilrettelegge for at han kan være far på en eller annen måte, sier Håland. – Hvordan du ser på en mann – som en deprimert person eller en voldsutøver, kan påvirke hvordan møtet blir. 

Ill: Lene Aabjørnsrød  


 

Fakta

  • Ifølge metaanalyse av 92 studier i 23 land (deriblant Sverige) er 19,8 prosent gravide utsatt for vold. (James, Brody & Hamiliton, 2013)
  • Ifølge levekårsundersøkelsen har 16 prosent av kvinner i 25-44 år frykt for vold.
  • Det er klar sammenheng mellom antall voldsepisoder og sykelighet hos kvinnen.
  • Det er en klar sammenheng mellom prenatalt stress og tilknytningsvansker, kognitive forstyrrelser og emosjonelle vansker hos barnet.
  • Kvinner som selv har vært utsatt eller sett vold som barn er mer utsatte som voksne.
 

Hvordan avdekke vold i svangerskapsomsorgen?

 

  • Samtalen der den gravide blir spurt om vold skal gjennomføres når partneren ikke er til stede. Det anbefales derfor at kvinnen informeres om at minst én konsultasjon i svangerskapet settes av til samtale med kvinnen alene.
  • Det er viktig at vold tematiseres og derfor bør helsepersonell gi alle gravide og deres partnere informasjon på generelt grunnlag om konsekvenser for helse og livskvalitet til mor og det ufødte barnet. Der det er naturlig kan kvinnens partner ha samtale med helsepersonellet alene. Helsepersonell må ikke gi noen opplysninger om kvinnen uten kvinnens samtykke.
  • Det er viktig at helsepersonell i samtale med gravide om vold viser forståelse, empati og ikke er fordømmende. Holdninger som gjenspeiler det motsatte vil kunne føre til at den gravide ikke ønsker å gi informasjon om voldserfaringer til helsepersonell. 
  • Vold bør tematiseres så tidlig som mulig i svangerskapet. De fleste kvinner opplever det positivt å få spørsmål om vold i svangerskapsomsorgen, og i noen tilfeller kan det være bra å bli spurt flere ganger i løpet av graviditeten. Kvinner som har erfaring med å bli utsatt for vold kan oppleve det belastende å bli spurt om dette, men likevel ønsker de fleste å bli spurt og få mulighet til å snakke om den vanskelige situasjonen. Når helsepersonell spør kvinnen om voldserfaringer, kan det være hensiktsmessig å understreke at dette er noe alle gravide spørres om.

Les mer:

Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen – Hvordan avdekke vold  (Helsedirektoratet 2014)