Ulike faggruppers forståelse av risiko for barn

Hvordan gjør ulike instanser risikovurderinger av barn i familier med helsebelastninger? Bente Lindboe har spurt ansatte i DPS, BUP og fødeavdelinger.  

 

​Bente Lindboes undersøkelse ble utført i 2015 som ledd i masterstudium ved Fakultet for helsevitenskap, Høgskolen i Buskerud og Vestfold. I undersøkelsen intervjuet hun åtte deltakere fra Vestre Viken HF. Tre deltakere kom fra DPS (allmennpsykiatrisk poliklinikk, ruspoliklinikk og døgnavdeling), tre fra BUP sped- og småbarnsteam og en fra føde- /barselavdeling. 

Vil ha foreldre i tale

Når jordmødre kartlegger gravide for bruk av rusmidler og for depresjon, er det med tanke på konsekvensene for barnet. Og når spedbarn henvises til BUP på grunn av foreldrenes psykiske vansker, er det på bakgrunn av bekymring for barnet. Hvordan forstår helsepersonell fra ulike fagmiljøer risiko for fostre, sped- og småbarn, når gravide og foreldre strever med rus eller psykiske helsevansker?

Foto av Bente LindboeI sine beskrivelser av risikoforståelse løfter intervjudeltakerne opp betydningen av å få foreldre i tale om foreldrefungeringen og barnets omsorgssituasjon. De beskriver det som modererende i forhold til risiko når foreldre kan sette ord på det vanskelige, og når helsepersonell tar ansvar for å samtale om foreldrefungering, relasjon med barnet og omsorgsutøvelse.

– Dette er funn jeg finner igjen med en litt annen innfallsvinkel i flere andre studier, der det settes fokus på hvilke forhold som hindrer synliggjøring og tematisering av barne- og foreldreperspektivet
 

Barnehensynet «på toppen»

Studien viser hvordan knapphet på tid og ressurser sammen med høyt arbeidspress gjør at samtaler med foreldre om barna kan bli nedprioritert. Dette er resultater som også kommer fram i flere andre norske og utenlandske studier.

–Registrering og arbeid rettet mot pasienters barn i psykisk helsearbeid med voksne beskrives som noe som kommer på toppen av alt det andre man skal gjøre. Intervjudeltakerne beskriver at barneansvarlig personell som ikke får tilført ekstra ressurser til denne funksjonen, i særlig grad kan oppleve det barnefokuserte arbeidet som et tillegg, som «kommer på toppen» av det man skal gjøre.  

Redd for "glipper" mellom instansene

Funn fra studien viser at helsepersonell er urolige for at avgrensningen mellom tjenester og tjenestenivåer og et mangelfullt samarbeid kan bidra til en utydeliggjøring av ansvaret for pasienters barn, og til at sårbare barn og familier "glipper" mellom instansene.

Ifølge studien har det i flere avdelinger over år vært utviklet et godt samarbeid med kommunale instanser rundt felles pasient. Samarbeidet mellom ulike deler av spesialisthelsetjenesten på tvers av barnet eller forelderen som pasient fremstår i studien som mangelfullt og lite prioritert.


Lindre smerte hos den som synes

– I helsevesenet er det å lindre smerte og ubehag en grunnleggende oppgave, og noe som er dypt forankret i helsepersonells identitet, sier Bente Lindboe. – Ønsket om å hjelpe og gjøre godt kan innebære at man ikke orker å ta opp ting med foreldre som de kan komme til å oppleve vanskelig eller ubehagelig.

Hun avslutter: Å få til en endring på systemnivå i retning familiefokus og familieorientert behandling krever en grunnleggende forståelse av at når ett familiemedlem erfarer vansker med psykisk helse eller rus, er dette noe som berører hele familien, og de små barna spesielt.
– Her er det ikke kunnskap det står på, for det har vi, slik jeg ser det, mer enn nok av. Det handler heller om at kunnskapen må få praktiske konsekvenser, også på et overordnet og økonomisk nivå.

Oppgaven kan fås tilsendt ved henvendelse til Bente Lindboe.