Spesialistkompetanse

I dette kapittelet beskrives status på kompetansenivået i TSB og mulighetene for å videreutvikle spesialistkompetanse.

Spesialistkompetanse i TSB innebærer alt fra psykologfaglig, sosialfaglig og medisinskfaglig kompetanse, tilgjengelige tjenester innenfor somatikk og psykisk helsevern, samt kunnskap om kommunale helse- og velferdstjenester. TSB er fortsatt et tjenesteområde under oppbygging. Dette viser seg i kostnadsvekst og vekst i antall årsverk.
Aktiviteten øker hvert år, og tall fra Samdata viser at andelen ansatte med helsefaglig utdannelse øker i takt med den. De økte ressursene i tjenesten har blitt brukt til å øke både kapasitet og kompetanse.
TSB baserer seg på tverrfaglighet i behandlingen av pasienter med rusavhengighet. Det er av stor betydning for faget, samhandlingen og kvaliteten at den enkelte spesialist har en avklart rolle og ansvarsområde. Ruspasientene har kompliserte og sammensatte lidelser og det er en forventning til at TSB skal ha et helhetlig ansvar for pasientens helsesituasjon og kunne utrede og behandle flere tilstander. Pasientene skal sikres helhetlige tjenester og samtidig behandling av eventuelle komorbide lidelser.


Nasjonale føringer

Rusreformen i 2004 satte økt fokus på kompetanse innenfor TSB og var startpunkt for en styrket profesjonalisering av tjenestene på rusfeltet. I Nasjonal helse- og sykehusplan (St.meld 11(2015-2016) har regjeringen satt seg som overordnet mål at helsetjenesten i hele landet skal ha nok personell med riktig kompetanse. Dette er en forutsetning for gode, effektive og trygge helsetjenester. For å sikre tilstrekkelig personell i fremtiden, må helsetjenesten jobbe målrettet med å utdanne, rekruttere, beholde og utvikle medarbeiderne. Tilgang på kvalifisert personell handler om kapasitet og innhold i utdanningene, men også om utvikling og bedre bruk av tilgjengelige personellressurser (Nasjonal helse- og sykehusplan(ibid)).
Gode grunn- og videreutdanninger er viktig for å sikre fremtidig kvalifisert personale. Helse- og omsorgsdepartementet vurderer hvilke strukturer vi bør ha for samarbeid mellom helse- og utdanningssektoren. Helsefagutdanningene skal ha kapasitet, kvalitet og innhold som er tilpasset pasientens, samfunnets og tjenestenes behov. De må også i større grad tilpasse tjenestene til pasientens forløp, og mestre oppgaver knyttet til samhandling, brukermedvirkning, samtidige rus- og psykiske problemer (ROP), tidlig innsats og forebygging (IS-2161).
Det er behov for økt kompetanse om rus og avhengighetsproblematikk. I St. meld. 30 (2011–2012) Se meg! — alkohol – narkotika – doping, ble det vist til at regjeringen gjennom Kompetanseplan rus og psykisk helse vil bidra til å sikre nødvendig fagkompetanse i tjenestene som tilbys pasienter med ruslidelser og psykiske lidelser. Kompetanseplanen la vekt på rekruttering og kvalifisering av personell, ledelse og videreutdanning.
I den nye Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020), heter det at utfordringsbildet tilsier at det er behov for å innrette dagens og nye kompetansetiltak slik at de i større grad bidrar til økt kompetanse om rus- og avhengighetsproblematikk i øvrige deler av helse- omsorgstjenestene. Også her heter det 17
at regjeringen har som mål å styrke kompetansen om rus- og avhengighetsproblematikk i alle sektorer. 

Funn

Helse- og omsorgsdepartementet ga Helsedirektoratet i tildelingsbrev 2013, i oppdrag å foreta en gjennomgang av personellsammensetningen ved institusjoner som tilbyr TSB for å kartlegge den tverrfaglige profilen ved behandlingstilbudene. Det var et ønske om å innhente mer kvalitative data om hvordan virksomhetene i TSB vurderer sin egen kvalitet, kompetanse og personellsammensetning. Oppsummert viste svarene fra undersøkelsen at det var et behov for ytterligere kartlegging av kompetanse, kvalitet og personellsammensetning i TSB. Utfordrende områder som pekte seg ut var knyttet til komorbiditet mellom rus, psykisk helse og somatikk, og samhandling mellom virksomheter i TSB og hjemkommune. En måte det ble foreslått å styrke kompetansen på, var for eksempel å bedre tilgangen til psykiatere (IS-2161).
Tverrfaglighet står sterkt i TSB. I Samdata-rapporten (2014) vises at andelen helsefaglige årsverk økte fra 39 til 45 % i perioden. Sosialfaglige årsverk har derimot vært stabil i samme periode. Den helsefaglige satsingen har kommet i tillegg til og ikke i stedet for det sosialfaglige personellet.
1. Helsefaglige årsverk inkluderer leger, psykologer, sykepleiere og vernepleiere
2. Sosialfag inkluderer sosionomer og barnevernspedagoger
3. Spesialisering i psykiatri eller videreutdanning i psykisk helsearbeid eller rusproblematikk

Mellom 2009 og 2014 økte andelen helsefaglige årsverk mer ved offentlige behandlingsenheter i TSB enn ved private institusjoner. Videre økte andel helsefaglige årsverk og årsverk med spesialisering og videreutdanning mer i poliklinisk virksomhet enn i TSB for øvrig.

Grunnutdanninger

En gjennomgang av fagplaner viser at grunnutdanningene ved høgskoler og universiteter i liten grad berører rus- og avhengighetsproblematikk. Det blir derfor særlig viktig å sikre kompetanse gjennom videreutdanning/spesialisering av personale som jobber innen TSB.

Videreutdanninger

Videreutdanning/spesialisering for sykepleiere, sosionomer, vernepleiere og barnevernspedagoger, der rusproblematikk inngår, finnes i dag ved ni steder i landet. Disse utdanningsstedene er noe ujevnt geografisk fordelt, noe som fører til at tilgangen på videreutdanning for ansatte med treårig helse- og sosialfaglig utdanning ikke er den samme over hele landet. Det er også ulikt hvorvidt spesialiseringen i rusproblematikk inngår under tema psykisk helse eller om det er egen, adskilt spesialitet.

Når det gjelder videreutdanning av medarbeidere med brukererfaring finnes denne tre steder i landet og ingen nasjonal rammeplan for et slikt undervisningstilbud eksisterer.

Sykepleiere har en bred sykepleiefaglig og god medisinfaglig kompetanse. Det er ingen fagspesifikk videreutdanning innen rus for sykepleiere. Innen rusfeltet har ofte sykepleierne videreutdanning/ master innen psykiatri eller psykisk helsearbeid. Deres rusfaglige kompetanse er særlig rettet inn mot å ivareta en helhetlig og helsefaglig kompetanse i møte med pasienter. Det kan være i forhold til somatisk helse, sårskift og smittevern, og observasjon, vurdering og oppfølging av fysisk og psykisk tilstand. Sykepleiere har videre god kompetanse på å koordinere helsetjenester på individ- og systemnivå, samt i å arbeide i tverrfaglige team.

Legespesialisering

Det har vært et problem mange steder å få rekruttert leger til TSB. I 2012 vedtok regjeringen at det skulle etableres egen spesialisering i rus- og avhengighetsmedisin. Som første land i verden har Norge etablert spesialitet innen rus- og avhengighetsmedisin. Den nye legespesialiteten ble godkjent i 2014. Mange leger er blitt godkjente spesialister etter overgangsregler og spesialistutdanningen av LIS (lege i spesialisering), og er i gang ved mange helseforetak. Prognoser tilsier at i 2018 vil det være utdannet ca. 200 spesialister i rusmedisin.

Spesialisering i rus- og avhengighetspsykologi

Profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen, UIO, UIT, eller NTNU, har rus- og avhengighet som eget fagfelt som nevnes i studiebeskrivelsene. Psykologer kan ta videre spesialisering innen rus- og avhengighetspsykologi. Dette er en femårig etterutdanning og innbefatter tre års praksis i arbeid innenfor rus- og avhengighetsbehandling.
I 2014 utgjorde psykologene totalt 425 årsverk innen TSB. Per mai 2016 har 192 psykologer spesialisert seg i rus og avhengighetspsykologi, 92 av dem er ansatt i et helseforetak. De resterende arbeider ved ulike stiftelser og institusjoner og 29 i selvstendig praksis.

Diskusjon

Tall fra Samdata viser at innen helse- og omsorgstjenester for psykisk helse- og rusproblematikk, øker antallet pasienter og brukere mer enn befolkningsveksten ellers. Veksten innen TSB viser seg både i døgnkapasitet og i antall årsverk. Helsefagene har hatt den største økningen, og det har vært en kompetanseheving blant personellet. Økningen er noe lavere ved private samarbeidsparter enn i de offentlige helseforetakene. For å møte fremtidens behov, kan det være nødvendig å vurdere flere tiltak enn bare å utdanne flere spesialister, deriblant nye arbeidsformer, bedre organisering og oppgavefordeling.

Andelen ufaglærte er fortsatt høyere i TSB enn i psykisk helsevern og andre deler av spesialisthelsetjenesten. Dessuten er andelen leger og psykiatere lavere enn i spesialisthelsetjenesten for øvrig, inkludert psykisk helsevern. Det er fortsatt behov for økt kompetanse om rus- og avhengighetsproblematikk, tross fokus på kompetanseheving i årene etter rusreformen. Som del av spesialisthelsetjenesten må TSB videreutvikles med hensyn til kvalitet og kompetanse og inkludere flere sektorer og personellgrupper enn satsningen på rusfeltet tradisjonelt har gjort.
Bruker- og pårørendeorganisasjoner melder om at tjenestene stadig blir flinkere til å nyttiggjøre seg bruker- og erfaringskompetanse, men det er likevel behov for å styrke dette området. Bruk av erfaringskonsulenter er et eksempel som bringer brukernes erfaringer inn i behandlingen på en god måte.
Videreutdanning for sykepleiere og sosionomer innen psykisk helsearbeid og rusproblematikk er fordelt ulikt i landet og organiseringen er også ulik ved de forskjellige høgskolene i landet (Analysesenteret, 2013). Det er varierende hvorvidt spesialisering i rusproblematikk inngår under temaet psykisk helse, eller om det er egen spesialitet (Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019)).
Styrking av medisinskfaglig kompetanse i TSB har, og er fortsatt, et mål som sektoren bør følge opp, både innen offentlige helseforetakene og de private avtalepartene. Rusmedisin er under oppbygging og faget vil gradvis styrkes med flere legespesialister i årene fremover. Regionssykehusene vil få en særskilt oppgave i spesialistutdanningen også for rusmedisin. OUS forutsettes å ta en ledende rolle regionalt.

Anbefalinger

V. Helseforetakene har en viktig rolle i spesialistutdanningen av leger. Etablering av utdanningsinstitusjoner i rusmedisin må understøttes, med en særskilt regional satsing, slik at det blir utdannet tilstrekkelig antall leger med spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin i regionen.
VI. Helseforetakene og private samarbeidspartnere bør sørge for at psykologer, sosionomer og sykepleiere kan få spesialistutdanning innen rus- og avhengighetsbehandling. Det må settes av tilstrekkelig ressurser til dette.
VII. Grunnutdanningene i medisin, psykologi og helse- og sosialfag tematiserer i begrenset grad identifisering, diagnostisering/utredning og behandling av mennesker med rus- og avhengighetsproblemer. Samarbeid mellom RHF og utdanningsinstitusjoner er nødvendig for å kvalitetssikre helsepersonells grunnutdanning.