Bruk av feedback i krisetid

– Bruk feedback til å korrigere kursen, oppfordrer Annette Wolf El-Agroudi. Feedback-verktøy og feedback-kultur kom til nytte da Blå Kors Borgestadklinikken flyttet all sin polikliniske behandling over til digitale flater våren 2020.  

Å flytte all behandling over på nett fungerte for Annette Wolf El-Agroudi og behandlerkollegiet på Borgestadklinikken - med feedback. (Foto: Hilde Evensen Holm)

80 prosent av terapeutene ved Borgestadklinikken har tatt i bruk feedbackverktøy. Det vil blant annet si at pasientene gir tilbakemeldinger om endring relatert til målsettingen i behandlingen og sin vurdering av den terapeutiske relasjonen. Før og etter hver behandlingstime får de en lenke til spørsmål, oftest på iPad. Ofte ligger iPad-en med svarene på bordet mellom pasient og behandler når de møtes fysisk. Feedbackmålene er like viktige når møtene er blitt digitale.

– Kulturen for å betrakte hverandre som partnere i endring er viktigere enn synlige fysiske feedbackverktøy, sier Annette Wolf El-Agroudi.  

Gjennomfører all poliklinisk rusbehandling

Annette Wolf El-Agroudi er psykologspesialist i rus- og avhengighetspsykologi og var den første ved poliklinikken ved Borgestadklinikken som tok verktøyene i bruk.

4. juni 2020, for en fullsatt konferansesal i Oslo, skulle hun fortelle om sin mer enn 10 år lange erfaring med systematisk bruk av feedback-verktøy i ruspoliklinikk. Pandemien satte en stopper for konferansen. Dessuten har foredragsholderen og hennes kolleger viet all oppmerksomhet de seneste 2—3 månedene, på å gjennomføre rusbehandling, tross koronaen. Men hun forteller gjerne hvordan og hvorfor PCOMS var nyttige da betingelsene for rusbehandling endret seg dramatisk 12. mars.  

Realiserte gamle planer

– En god stund før 12. mars hadde klinikken laget planer for å tilby de pasientene som ønsker det, behandling via skjerm. Da nedstengningen var et faktum hev vi oss rundt og brå-effektuerte planen. I løpet av en uke var kameraer og annet utstyr på plass på alle behandlernes kontorer.  Det ble laget sluser så ansatte som ikke måtte ha hjemmekontor, kom inn og ut av kontorene sine, med minimal kontakt seg i mellom. Alle pasienter fikk tilbud om å kople seg på. Ingen behandling ble utsatt, og vår policy var å ikke avslutte noen pasienter «på skype».

Koronaproppen

Annette og kollegene beskriver perioden som fulgte, som «koronaproppen». Det refererer til flere forhold:
– Nesten alle «gamle» pasienter fortsatte i behandling, dropout-prosenten var nær null. Forsov man seg til en time, var det bare å gjøre nye avtaler på nett. Vår tilgjengelighet var sterkt forbedret. Samtidig ble andre sosial- og helsetjenester som mange våre pasienter har behov for, mer utilgjengelige. For mange var vi de eneste som de fortsatt hadde jevnlig kontakt med, og behandlingen ble mer tverrfaglig og mer preget av omsorg enn opprinnelig planlagt. Det ble en hektisk tid for alle ansatte, ikke minst administrativt personale som ordnet de digitale avtalene med mange pasienter.

En av fire vil fortsette digitale møter

Annettes pasientportefølje er som ved en vanlig ruspoliklinikk, men Borgestadklinikken har en større andel pårørende som får terapeutisk oppfølging på egne vegne og flere spilleavhengige pasienter enn vanlig.

Annette anslår at 20-30 prosent av pasientene hennes vil fortsette å møte sin behandler på nett, selv når smittevernet ikke gjør det nødvendig lenger.   Andre ønsker å beholde fysiske møter, av mange grunner.   
– De som ønsker å fortsette er yngre, teknisk interesserte og som er mye på sosiale medier.

Bedre livskvalitet

Feedbackverktøyene var til god hjelp for raskt å vurdere status hos pasientene. Hvordan hadde de det når så mye i livene deres tok en uventet vending?

– Etter 12. mars skåret noen pasienter bedre på livskvalitet enn før. Årsakene varierte selvsagt fra person til person, men noen var det kanskje lettet over å få pause i å møte utfordringer med jobb, arbeidstrening eller andre sider ved «A4-livet». Andre – for eksempel foreldre – fikk bruk for sin erfaring med, og kompetanse i, å leve i krise. Noen var litt skamfulle over å ha det tålelig bra i en pandemi. Andre hadde det selvsagt vanskeligere. Mer isolasjon og flere muligheter for å bruke alkohol uforstyrret, økte symptomtrykket. 

Kultur – ikke ting

Til å begynne med gjaldt pasientenes tilbakemeldinger ofte opplevelsen av å møtes digitalt, men etter kort tid var temaet – som vanlig – det emosjonelle innholdet i timene.
– Hvis behandlerne er skeptiske og utrygge til hvilke tema man kan og ikke kan ta opp i digitale møter, blir pasientene også utrygge. Ingen tilbakemeldinger tyder foreløpig på på at vi må være forsiktige for eksempel med å berøre spesielt følsomme tema.
Annette Wolf El-Agroudi innrømmer at hun er avhengig av å bruke feedback-verktøy:

– Likevel skjønner jeg at andre fagfolk kan være skeptiske til å ta dem i bruk. Det gir ikke mening hvis ikke de brukes innenfor rammen av en feedback-kultur der vi omfavner anledningene som ekte feedback gir, til å korrigere kursen.

Feedback fra behandlere til ledere?

– Du og kollegene dine har endret på mye på 2—3 måneder. Har du selv hatt mulighet for å gi feedback underveis i prosessen?    
– Ledere i og utenfor vår virksomhet kunne kanskje vært bedre til å ta imot feedback fra oss behandlere på hvordan vi har hatt det under koronaproppen. Hos oss har lederne vært gode til å tilrettelegge teknisk for at behandlingen skulle fortsette tross smitterisikoen, men har de skjønt hva endringene har krevd av oss «på gulvet»?