Sykepleier på ortopedisk sengepost

Iselin Maria Andersen

"Jeg er nok ikke en sånn type som visste fra dag en akkurat hvor jeg ville ende opp til slutt. Jeg tok sykepleieutdanningen seint. Den begynte jeg ikke på før jeg var 26 år gammel. Og da jeg var ferdig utdanna så stod det ikke klart for meg akkurat hvor jeg passet inn. Derfor ble Personalformidling en naturlig vei inn i yrket for min del.

Intervjudato: Oktober 2020.

Som ansatt i Personalformidling blir du ansatt i sykehuset, men får ikke et fast tilholdssted. Du brukes på tvers i sykehuset og får prøve deg på litt av hvert. Det passet meg perfekt, for jeg synes egentlig alt var spennende og jeg brukte tiden min i Personalformidling på å lære meg mer om alle de ulike pasientgruppene og fagene vi har ved Oslo universitetssykehus.

Jeg fikk bekrefta at faglig var det mye som appelerte til meg. Det betyr at det egentlig var et godt miljø og godt samhold jeg lette etter.

Når jeg kom til ortopedisk sengepost så skjønte jeg fort at jeg hadde funnet akkurat det, og at det var full klaff for mitt vedkommende. Så da spurte jeg raskt sjefen om et var noen ledige stillinger akkurat her. Det var det heldigvis, og fire år senere er jeg her fortsatt.

Det er sikkert fint å ha en fot innafor når du søker deg dit du helst vil, og det skader jo ikke å ha fått vist seg frem litt. Det er mange kvaliteter vi ser etter når vi ansetter og vi finner dem både hos folk som søker internt og eksternt.

Det var vel snarere tvert om med meg. Jeg brukte tiden i Personalformidling til en slags omvendt jobbjakt. Jobben ved OUS hadde jeg jo fått, og da var det opp til avdelingene å vise seg fra sin beste side, og jeg kunne bruke tid på å bestemme meg for hva som var riktig for meg.

Bilde av sykepleier Iselin 

Å skape trygghet i det uforutsigbare

Ortopedisk sengepost ved Oslo universitetssykehus er ikke som en hvilken som helst skadeavdeling av den typen som finnes overalt.

Til oss kommer både spydspissen av de faglige utfordringene, der andre miljøer har kommet til kort og må sende pasienten til oss, og et volum og en bredde som gjør at vi får kontakt med pasienter fra alle samfunnslag, med alle slags bakgrunner og med sammensatte og varierte kasuistikker.

Du skal egentlig ha vært hos oss i ganske mange år før du har rundet alle problemstillingene vi står ovenfor og ting begynner å repetere seg.

«Ortopeden er en akuttavdeling og da hører en litt uforutsigbar hverdag med. Pasientene våre har svært få ting til felles annet enn at de overhodet ikke planla å ende opp hos oss. Og når de først kommer til oss kan det være som følge av en av de verste dagene i deres liv. Det oppleves selvfølgelig overveldende for mange. 

For meg er det givende å få være en betydningsfull person for noen som har fått livet sitt snudd opp ned. Å få gjøre livet som har blitt vanskelig litt lettere. Å lose dem gjennom utrygt farvann, vise dem noen trygge havner og gi dem så mye forutsigbarhet som mulig. Å sette dem i stand til å gjøre seg selv friskere, også etter at vi er ferdige med dem hos oss. Det gir hverdagen min medvind og mening.»

Informasjonsflyten som gjør den gode dialogen mulig

Både den forutsigbarheten og den tryggheten vi prøver å gi pasientene våre kommer egentlig fra god dialog og informasjon. Da er det fint hvis vi kan jobbe på en måte som gjør at hvert ledd i kjeden ikke må starte på bar bakke.

Vi kjenner selv på alt merarbeidet vi får når vi får overført pasienter uten at det følger med det vi trenger av informasjon. Det sliter på pasientene å måtte gjenta den samme historien om og om igjen, hvis de i det hele tatt er i stand til det. Vi ser at de blir utrygge av at informasjonen vi trenger ikke følger med dem når de kommer hit. Vi forstår dem godt, vi foretrekker også som fagfolk å vite noe om siste magetømning, når epilepsimedisin skal tas, om pasienten bruker tannprotese og når bandasjen sist ble skiftet når vi går inn til pasienten.

Derfor jobber vi med at det ikke skal være sånn når pasienten skrives ut fra oss til andre. Vi setter av tid i en ellers travel hverdag til uskrivningssamtaler og grundige utskrivningsrapporter. Vi prøver å få med alt av nyttig informasjon i rapporten, helt ned til det elementære, og vi legger stor vekt på å gi informasjon, i samtale og skriftlig, som setter pasienten i stand til å påvirke egen helse og hva pasienten selv kan gjøre som kan forverre eller forbedre tilfriskningen. Slik informasjon må både gis til pasient, pårørende og neste omsorgsledd.

Ta for eksempel vår store svøpe – trykksår. Det finnes knapt en pasient innlagt hos oss som ikke er i fare for å utvikle det.

Derfor screener vi alle for risiko og dokumenterer tiltakene vi gjør, men vi bruker også tid på å snakke med pasientene om hva de selv kan gjøre for å forhindre en sånn tilstand og vi sørger for at de har alt de trenger av forebyggende informasjon ved utskrift. Merarbeid, risiko og ubehag er det ingen som vil ha.

For å låse opp den ressursen pasienten selv er i tilfriskning og forebygging har vi på ortopedisk satt i gang et spennende prosjekt. På flere pasientrom har vi hengt opp tavler med overskriften «Hva er viktig for deg?»

Der skriver vi ned det vi kan for å gjøre dagen forutsigbar; hva heter sykepleieren på vakt, når cirka tror vi fysioterapeuten kommer og andre relevante ting. Vi skriver ned det pasienten bør huske på i dag; kanskje det er faste før operasjon, å holde seg i bevegelse eller noe helt annet. Også skriver vi ned ønsker som pasienten har.

Det høres kanskje ut som mye tid å bruke på noe som kanskje ikke har den mest umiddelbare verdien. Selvfølgelig skaper tavlene trygghet og forutsigbarhet. Og det bygger opp under tilliten oss imellom at vi tar oss tid til å høre på deres ønsker.

Det er også viktig for oss å forstå, sammen med pasienten, hva som faktisk er viktig for dem og hva de er opptatt av. Vi kan jo gå rundt og tro at det er sårstell eller mobilisering, mens det i virkeligheten er ubetalte regninger eller en hund som er hjemme alene og må luftes.

Men vi tror at det viktigste vi får ut av de tavlene er at vi får satt i gang en refleksjon hos pasientene om deres egen rolle i pasientforløpet. Det er et ledd i ansvarliggjøringen av dem som en viktig bidragsyter til det beste utkommet for dem selv.

Hva var det egentlig jeg fant her på ortopeden?

For meg så er det utviklende å få være med på det artsvarierte på ortopeden, fra det klassiske lårhalsbruddet til multitraumene, fra de eldste til de yngste, fra de sterkeste til de svakeste. Her står jeg ikke stille faglig, og jeg får brukt kompetansen min, for pasientene våre trenger oss virkelig.

Sånn tror jeg vi føler det alle sammen, og den felles opplevelsen knytter oss tettere sammen. Vi blir spesielt godt kjent med hverandre for vi må stå tett i tett og tett på mennesker i alle slags sårbare situasjoner som kommer og går. Vi er nødt til å være ærlige og åpne med hverandre for å fungere best mulig da. Det tror jeg gjør at hos oss går det an å være på jobb selv om vi har det tøft selv i blant.

Og da er det godt å vite at på jobb hos oss kan det hende du blir utfordret til litt av hvert og alt er ikke bare fag og alvor. Hvis det er tid mellom slaga tar vi gjerne en uformell «mesternes mester» (OUS-style) for å finne ut av hvem det er som kan ta flest armhevinger eller kan stå lengst i vinkel mot veggen. Og finner vi en pappeske som er stor nok kan det hende vi gjemmer oss der for å hoppe frem når en intetanende kollega går forbi. Bare ikke sånn skremselstaktikk fører til benbrudd og merarbeid da.

Poenget er at trivsel betyr mye for meg og det tror jeg det gjør for mine kollegaer også. Jeg trives på ortopedisk sengepost 1 og er stolt av å høre til der.»

Fant du det du lette etter?