Psykiatrisk sykepleier

Mia Wahl

«Som psykiatrisk sykepleier opplever jeg at jeg har en veldig meningsfull jobb. Jeg får bidratt til at noen som har det fælt kan få det litt bedre.

Intervjudato: Juni 2020

Siden jeg jobber på Akuttpsykiatrisk mottakspost møter jeg pasienter i en akutt krise eller som er spesielt dårlige akkurat da. Det betyr at jeg ikke nødvendigvis får sett hele forbedringen hos pasienten, for vi sender de jo videre før de store forandringene skjer. Men det at jeg kan være en del av det møtet med helsevesenet de får, at jeg kan være med på å sørge for at de blir sett og hørt og tatt på alvor… Det er det fint å ha muligheten til.

Psykiatrien var et felt i sykepleierstudiet jeg interesserte meg for og jeg synes egentlig det var ganske lite om det i utdanningen. Jeg gledet meg derfor til praksis for å få vite mer. Så var jeg så heldig at jeg fikk praksisplass på mottaksposten på Ullevål. Også fortsatte jeg som ekstravakt etter praksis, og derfra gikk det til at jeg nå snart er ferdig med spesialsykepleierutdanning i psykiatri.

Jobben min gir meg så mye fortsatt. Jeg lærer fortsatt mye og jeg opplever at det jeg gjør har betydning i menneskers liv.

Bilde av P
 

Godt arbeidsmiljø gir trygghet

Jeg har vært i jobben min i mange år. En av grunnene til det er at her hos oss har vi et veldig godt arbeidsmiljø. Skal du trives i en sånn jobb som jeg har med store utfordringer og en veldig syk pasientgruppe, så er du nødt til å ha et godt miljø rundt deg og gode kollegaer som du kan diskutere med og lære av hele tiden. Jeg er veldig heldig som har en slik arbeidsplass.

Det gode miljøet handler ikke bare om trivsel hos oss, men også om det å kunne føle seg trygg på jobb. Vi står ovenfor vanskelige valg og mange sikkerhetsutfordringer, og vi er helt nødt til å kunne stole på hverandre.

Vi blir nok bedre kjent enn de fleste fordi vi blir satt på prøve hele tiden, der menneskers helse og liv står på spill. Da er det desto viktigere at vi er trygge på oss selv og på dem vi har rundt oss. En psykiatrisk sykepleier blir nødvendigvis en menneskekjenner; du må kjenne deg selv, dine kollegaer, dine medmenneskers skjulte dybder og hvor grensene går hos alle sammen. Alt vi blir stilt ovenfor blir lettere med gode kollegaer.

Fagkunnskap gir også trygghet

Men trygghet på jobb kommer også fra kunnskap, og vi bidrar alle til denne kunnskapspoolen, vi som jobber rundt den psykiatriske pasienten. Tverrfagligheten mellom oss sykepleiere, psykiatere, leger, og sosionomer er viktig. Dersom vi skal ta på alvor at det helhetlige i den psykiatriske pasientens situasjon spiller en vesentlig rolle i hvordan de ulike delene påvirkes, så må vi legge faglig samarbeid til grunn for dypere forståelse.

Her hos oss hører alle på hverandre og har respekt for hverandre. Overlegene og legene anerkjenner hvor viktig sykepleiernes observasjoner av pasientene er. Det er tross alt vi som ser dem mesteparten av døgnet. Derfor gjør de våre observasjoner til en viktig del av vurderingene videre. Det lærer vi også mye av, i samspill med den rike kilden til kunnskap som overlegene representerer.

Vi vil at vår tilnærming alltid skal ha faglig tyngde. Derfor kan diskusjonene på morgenmøte bli mange og lange. Vi tenker tanker om pasientens beste og om hvordan vi skal få til behandling på best mulig måte, også etisk. Vi tenker tanker om tvangsbruk, om fokuset på å redusere det, og kanskje viktigst om hvordan vi kommer frem til riktig tvangsbruk for hvert enkelt individ. Vi går gjennom refleksjoner fra ettersamtaler der tvang ble brukt som virkemiddel, og vi prøver å finne frem til hva som er var rett eller galt fra pasientens ståsted.

Når alt annet innen medisin skal bli persontilpasset så må vel også tilnærming til tvangsbruk i psykiatrien bli det også? Det er både nødvendig og fint at vi har disse diskusjonene. Det handler tross alt om mennesker.

Pasientens stemme og tillit

Nettopp det at alt vi gjør handler om mennesker og deres liv og det at mange av pasientene våre mangler samtykkekompetanse gjør at vi blir nødt til å være pasientens stemme noen ganger. Derfor føler vi det på kroppen den urettferdigheten vi noen ganger opplever når tilbudene forsvinner, eller det problematiske ved at du må være så fryktelig dårlig for at hjelpa skal være der.

For selv om ikke alt kan løses på akuttposten på Ullevål der jeg jobber, så er jeg en del av en kjede i et hjelpeapparat der vi ser at mennesker søker hjelp og ikke får det, der vi vet at suicidalitet er et økende problem, der et stort behov står satt opp mot økonomiske krav, og der vi og pasientene sammen står i skvisen midt i mellom.

Pasientene våre er en utsatt gruppe. De må ha tillit til oss og vi må ha forståelse for dem. Det er ikke så lett å få til med pasienter som legges inn på tvang og allerede fra start er i en krenka situasjon. Noen ganger må vi gi dem en stemme, andre ganger må vi ta fra dem kontrollen over egne valg. Desto viktigere er kunnskapen vår, for vi må ikke misbruke vår rolle og vi må ikke bomme. Og det er dessverre mange gråsoner.

Det er vel en av grunnene til at det er viktig for meg å ta videreutdanning som spesialsykepleier i psykiatri. Og også en grunn til at jeg trives i jobben. Det er så mye å lære. Kunnskapen vokser hele tiden, både i meg, men også hva vi vet som fagfolk. Fordi det ansvaret jeg bærer er stort, både for mine kollegaers sikkerhet og for mine pasienters opplevelse av den krisen de står i, er mitt vitebegjær også stort.

Det beste med videreutdanningen jeg tar nå i psykiatrisk spesialsykepleie er sjansen til å få løfta blikket. Selv om vi driver med mye selvrefleksjon og utvikling der jeg jobber til daglig har alle steder en tendens til å få en inngrodd kultur. Å ta et steg utenfor bobla og se inn er nyttig både for meg og for dem som står inne i bobla. Jeg får løfta blikket og får se større sammenhenger. Det føler jeg er den største faglige veksten studiet har gitt meg.

Det er spennende å få utvikle meg videre i en tid der sammenhengen mellom psykiatri og somatikk ses tydeligere og der mange psykiske lidelser oppleves mindre tabubelagte enn de tidligere var i samfunnet rundt oss. Jeg brenner for at det møtet med helsevesenet pasientene får som kommer til oss er preget av at de tas på alvor. Det gir meg mening å føle at jeg bidrar til det.»

Fant du det du lette etter?