Tekst og foto: Anders Bayer.
”Vi, de villiga ledda av de okunniga, gör det omöjliga för de otacksamma. Vi har gjort så mycket under så lång tid med så små resurser, att vi nu har kvalificerat oss att göra vad som helst med hjälp av ingenting.” Dette kalligrafiske dokumentet var en gave fra en gotlandsk kriminaltekniker – etter en gjensidig sukkende samtale om respektive arbeidsforhold og manglende forståelse fra øvrigheta.
Før vi riktig begynner må vi allerede sette på en presisering: Intervjuobjektet påpeker i korrekturen, etterrettelig som hun er, at overskriften er et sitat fra den skotske psykiateren R. D. Laing (1927–1989). For intervju ble det, selv om iveren var avmålt.
Kari Ormstad har siden 1978 arbeidet som rettspatolog og med klinisk rettsmedisin. Det vil si at hun på politiets anmodning har undersøkt og vurdert kroppslige funn hos både døde og levende.
Tross hva som vises i enkelte kriminalserier på TV, er det ikke samme rettsmedisiner som også foretar kjemiske analyser, gransker biologiske spor, undersøker tenner og gjør psykiatriske utredninger. Dette er andre spesialområder innenfor det rettsmedisinske fagfeltet, men ofte er de ulike ekspertene engasjert i samme saker.
”Sjælen ved vi intet om, muligvis er skallen tom.
Lad os derfor ej forsmå, det som vi kan føle på.”
(Piet Hein)
Rettspatologi er et av de rent somatiske fagområdene – man forholder seg til konkrete biologiske fenomener og observasjoner.
– En doktor ingen ønsker å komme til
– Mange av oss tror det vil ha en positiv betydning for rekrutteringen til faget hvis rettsmedisin anerkjennes som en definert medisinsk spesialitet. Slik er det ikke i Norge nå, men Norsk rettsmedisinsk Forening har utarbeidet en liste over kompetansekrav som bør legges til grunn for begrepet rettsmedisiner. Generelt er nok unge leger mer trygghetssøkende enn det vi var før. De vil gjerne ha den status det innebærer å være godkjent spesialist. Og rekrutteringen er en utfordring; vi er jo en type leger som ingen ønsker å oppsøke. Ingen blir heller særlig friskere av å komme til oss, for den saks skyld.
– I Norge har ikke de rettsmedisinske fag noen samlet statlig overbygning som i mange andre land. Ergo er også fagfeltet organisert noe ulikt ved de store universitetssykehusene. I Sverige, der jeg kjenner forholdene godt, ble Rättsmedicinalverket opprettet i 1991- "En expertmyndighet inom rättsväsendet". At vi mangler dette i Norge gir seg bl.a. utslag i at vi fortsatt ikke har en formalisert vaktordning for rettmedisinsk åstedsundersøkelse ved mistenkelige dødsfall, annet enn når det gjelder små barn. Systemet baserer seg på at noen av oss frivillig rykker ut når politiet ringer. For de unge er det ikke aktuelt å medvirke i en beredskap de ikke får betalt for. At de likevel stiller opp - av interesse og for å samle erfaring - kan ikke være noen selvfølge.
– Når vi skal obdusere et antatt drapsoffer, vil det være en stor fordel å ha med seg førstehånds informasjon fra funnstedet. Visse observasjoner og prøvetakinger bør gjøres så tidlig som mulig etter døden, f eks med tanke på å vurdere dødstidspunktet. En beredskapsordning ville ha muliggjort dette. Også med hensyn til opplæring av våre nye leger er det nødvendig at en senior og en junior arbeider sammen både på åstedet og ved undersøkelsen av liket. Åstedsarbeid inngår i de nåværende kompetansekravene, og bør også være obligatorisk i en spesialistutdannelse.
– Er man ferdig, så er man ferdig
Ormstad er ikke lenger professor ved Universitetet i Oslo. Det vil si, hun kunne ha vært «emerita», riktignok uten lønn og plikter, men med visse rettigheter. Men, forklarer doktoren nøkternt:
– Jeg har takket nei til det tilbudet. Føler man seg ferdig,– så er man ferdig. Og når dette skrives er damen også ute av det ordinære systemet ved Oslo universitetssykehus.
– Men, sier vi litt fjetret, blir ikke det rart da?
Ingen ting tyder på det i Ormstads fremleggelse av situasjonen:
Å avgå fra sin stilling ved 70 års alder er ganske normalt og bør ikke være noen overraskelse. Jeg vil ikke være en propp i karrierehølet for kolleger som tilfeldigvis ble født seinere, sier hun til en intervjuer som skvetter til over sitt frittalende intervjuobjekt.
– Dialekten din røper et innlandsopphav, antyder vi...?
– Jeg er fra Sørum på Romerike, svarer hun. Ingen vet hvor det er, men tidligere reagerte folk med å si «aha, Stomperud», de siste årene sier de «aha, Orderud» .
– For øvrig er jeg ennå ikke helt frakoblet det rettsmedisinske arbeidslivet. Jeg er oppnevnt som medlem i Den rettsmedisinske kommisjon fram til våren 2019. Dessuten deltar jeg i opplæringsaktiviteter i regi av Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin og er spesialsakkyndig for SWEDAC, den nasjonale akkrediteringsmyndigheten i Sverige.
Rettsmedisin som kasteball
Oslo universitetssykehus fikk overdratt ansvaret for de rettsmedisinske fag i Østlandsregionen fra siste årsskifte. Siden 2011 var virksomheten en seksjon ved i Folkehelseinstituttet, og før dette som Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo. Vi undres over hva Ormstad tenker om dette?
- Universitetet er riktignok en kunnskapsbedrift, men har ingen tradisjon for å gi service til eksterne oppdragsgivere, f eks med tanke på vaktordninger og beredskap. Det har derimot Folkehelseinstituttet. Derfor opplevde jeg den tilknytningen som naturlig og positiv. Jeg opplevde rett og slett at vi hadde naturlige fellestrekk med dem, selv om Folkehelseinstituttet har en nasjonal funksjon og deler av Seksjon for rettsmedisinske fag bare hadde regionfunksjon. Når det er sagt, er det under alle omstendigheter viktig at rettsmedisinsk sakkyndighet er akademisk forankret ved et universitet, både for forskningens og studentundervisningens skyld.
– Men hva med Oslo universitetssykehus da, spør vi?
– Jeg er skeptisk. Mitt fagområde er lite i forhold til sykehusmastodonten, og vi bedriver verken behandling eller annen terapeutisk virksomhet, svarer hun - tørt som en ørken. – Helsevesenet skal være klokt, men rettsmedisinernes rolle er å være etterpåkloke.
Hun velger altså Folkehelseinstituttet hvis hun fikk bestemme. Med universitetet på en annenplass. Sykehuset henvises til en beskjeden tredjeplass, men observasjonstiden er ennå for kort til å fastslå et fasitsvar. – Men jeg foretrekker egentlig ingen av disse organisasjonsmodellene, sier hun brått. – Jeg ønsker en felles, nasjonal myndighet uten direkte kobling til verken helsevesenet eller rettsvesenet, der også rettspsykiatrien skulle ha vært inkludert. Dette ville ha gjort det lettere å holde fagmiljøet samlet og å sikre samme finansiering, standard og tilgjengelighet i hele landet.
– Altså som i Sveige, spør vi?
– Ja, jeg synes det, selv om det finnes utfordringer også med en slik modell.
Seksuelle overgrep mot barn – et medisinsk minefelt
Så må vi jo spørre doktoren om fremtiden
– Hvis ikke de som kommer etter oss gjør en bedre jobb enn oss, har vi mislykkes i å utdanne dem, svarer Ormstad nøkternt. – Det er alltid mer fakta der ute enn det vi skjønner akkurat nå. Et eksempel kan være medisinske kriterier for medisinsk påvisning av seksuelle overgrep mot barn.
– Man må være ydmyk overfor kolleger som etter beste evne, og sin tids vedtatte oppfatninger, gjorde vurderinger som i ettertid har vist seg å ikke holde.
"Medisinske sannheter har en halveringstid på ca. 7 år,
så spis gulrøtter mens det ennå er sunt!"
– Før trodde man at alle av samme kjønn og alder er likt skapt i underlivsområdet. Det stemmer naturligvis ikke. Vi er like ulike der som vi er alle andre steder. Mange ”funn” man gjorde på barn tidligere har vist seg å ikke nødvendigvis ha vært tegn på seksuelt overgrep. Videre kan de anatomiske forholdene være helt normale selv om barnet faktisk har vært utsatt for overgrep. De aller fleste overgreposoffer ser like ut ”før og etter”, spesielt om barnet undersøkes lang tid etter hendelsen. Naturen har gitt oss våre kroppsåpninger for at de skal brukes, og tilhelingsevnen er formidabel, både i munnen, i endetarmen og i det ytre kvinnelige kjønnsorgan. Der gror alt, sier hun med formaning om å utvise varsomhet i rettsmedisinske konklusjoner. Det har i løpet av 15–20 år skjedd et paradigmeskifte i oppfatningen av hva man kan bruke som grunnlag for slutninger ved mistanke om seksuelle overgrep. Og husk at fravær av synlige forandringer heller ikke er bevis på at her ikke kan ha vært skader i en tidligere fase.
Men – og et viktig men: – Vi har ikke noe annet valg enn å basere medisinske tolkninger og tiltak på den til enhver tids eksisterende kunnskap. Ingen kan kreve at vi skal kunne bruke kunnskap som ennå ikke finnes. Derimot skal vi heller ikke tro at vi vet alt som er å vite.
Vi skal tjene juristene!
– Det er utfordrende for alle innenfor det medisinske fagfeltet, uansett spesialitet og rolle, å holde kontakt med alt nytt som som kommer. Men man må ikke slutte å følge med av den grunn. Fagfolk må stadig oppdatere sin kunnskap og ta i bruk ny teknologi. F eks har i løpet av de siste årene bildediagnostikk som røntgen- og CT-undersøkelser blitt viktige hjelpemidler ved undersøkelser av døde.
– All medisinsk virksomhet innebærer både nye utfordringer og nye begrensninger. Vårt fag må være ajour på andre medisinske fremskritt hvis skal vi kunne gjøre en god jobb. Tenk bare på nevrokirurgien og farmakologien, for å ta to eksempler. For vårt oppdrag som rettsmedisinere er til enhver tid å gi et best mulig, kunnskapsbasert medisinsk premissunderlag videre til politi og rettsvesen.
– En kombinasjon av netthendthet med kniven, erfaring i mikroskopisk diagnostikk, bred akademisk basert kunnskap og forståelse for den pedagogiske utfordringen karakteriserer en god rettsmedisiner. For vi må kunne kommunisere ut av eget hus og reir. Våre erklæringer og uttalelser må kunne forstås av både polititjenestemenn, jurister og legfolk. De må oppfatte det samme budskap som det vi selv mener å gi.
De fleste leger er ikke rettsmedisinere
Kari Ormstad vil også understreke at mesteparten av den kliniske rettsmedisinen (undersøkelser av levende personer i forbindelse med straffesaker) i Norge i dag utføres av leger uten omfattende rettsmedisinsk skolering, f eks allmennmedisiner, kirurger og gynekologer.
– Hva tenker du om det?
– Det må være slik. Sakkyndighet er en del av det å være lege. Klinikeren skal både ”trøste og bære”, behandle og diagnostisere – i tillegg til å utføre rettsmedisinske undersøkelser, prøvetakinger og vurderinger. Men for å ruste opp disse legenes kompetanse trengs medvirkning fra spesialkompetente rettsmedisinere. Ikke minst ved overgreps- og voldtektsmottak må legene få god opplæring og ha adgang til supervisjon, slik at de der ute kan gjøre en best mulig jobb.
Mister ikke nattesøvnen av et drap
– Du har holdt det gående i mange år - med nærkontakt med tragiske hendelser og grov vold. Hvilke tanker har du gjort deg?
– Jeg mister i hvert fall ikke nattesøvnen av at noen stikker i hjel hverandre. Helt siden Første Mosebok er slikt beskrevet. Kain slo ihjel sin bror Abel. Og seksuelle overgrep er heller ingen nyhet. Man kan lese om Lot og hans døtre i Det gamle testamentet, og det er beskrivelser av både fysisk og seksuell vold, tortur og barnedrap i sagn og mytologiske berettelser … det gikk nok en kule varmt både i den ene og den andre kulturen oppgjennom tidende. Det kan ikke forskrekke dem som måtte være rimelig kjent med historie, litteratur og film.
Dessuten har mulighetene for å overleve både ulykker og påførte skader blitt adskillig bedre, takket være mobilkommunikasjon, rask transport, akutte livredningsteknikker og avansert kirurgisk og intensivmedisinsk behandling.
– Men i tidligere tider gikk det femti år før slagsmålet i Seljord dukket opp i en skillingsvise eller et sjalusidrap i en ballade. Nå dekkes sånt i nyhetsprogrammene på TV samme kveld, og kan sees i nærbilde i vår egen stue. Derfor kan man få inntrykk av at volden i samfunnet øker. Men slik er det er ikke nødvendigvis.
Fakta
Kari Ormstad
Nylig pensjonert overlege (Oslo universitetssykehus) og professor II (Universitetet i Oslo).
Arbeidet før dette som rettsmedisiner ved Rättsmedicinalverkets rättsmedicinska avdelning og i forskerstillinger ved Karolinska Karolinska Institutet i Stockholm i 1977 –1999. Svensk spesialist i rettsmedisin og patologi. Spesialitet i patologi senere godkjent i Norge, men rettsmedisin er fortsatt ingen definert spesialitet i Norge.
Medlem av Den rettsmedisinske kommisjon i Norge 2001–2019.