ADHD: Om snapchat, dopamin og transdiagnostiske mekanismer

Fra ADHD forskningsnettverks samling i november

ADHD forskningsnettverk ble startet i 2007 og har delt ut forsknings- og fagutviklingsmidler hvert år siden da. I tillegg har det blitt avholdt samlinger hvor prosjekter som har fått tildelt midler er blitt presentert. NevSom er ansvarlig for å dele ut midlene, samt å arrangere nettverkssamlingene, som i år ble holdt på Solstrand utenfor Bergen, 8.-9. november.

Foto av Rosemary Tannock
Professor Rosemary Tannock stiller spørsmålet om forskningen for å lage avhengighetsskapende mobiltjenester heller kunne rettes inn på mer konstruktive formål som for eksempel å motvirke avhengighetsskapende atferd (foto: Egil Midtlyng).

Samlingene for ADHD forskningsnettverket har også hatt foredrag fra profilerte forskere som har vært invitert fra både ut- og innland. I år ble forskningsnettverkets 10-årige historie markert, blant annet med et foredrag om professor Terje Sagvoldens arbeid med ADHD. Sagvolden var en av fødselshjelperne for nettverket.

Hovedforeleser var professor Rosemary Tannock fra Hospital for Sick Children og Universitetet i Toronto. Hun har hatt en sentral posisjon i den internasjonale ADHD-forskningen gjennom mange år, og med hennes nære forhold til fagmiljøet i Norge var det ekstra hyggelig at hun takket ja til invitasjonen. I 2004/2005 var hun medlem av Terje Sagvoldens gruppe på Senter for grunnforskning ved Det norske vitenskapsakademi, og hun har også bidratt på fagsamlinger andre steder i Norge. Hennes forskningsområde er lese- og skrivevansker, spesifikke språkproblemer, selektiv mutisme, med en spesiell interesse for kombinasjonen ADHD og lesevansker.

Sagvoldens bidrag i ADHD-forskningen: Motivasjon og forsterkning

Det første foredraget var viet Terje Sagvoldens bidrag i ADHD-forskningen. Dette kan kort sammenfattes ved at hans teoretisk bidrag var å videreutvikle atferdsteori til å gjelde ADHD, og empirisk at han oppdaget spontant hypersensitive rotter (SHR) som modell for ADHD.  Sammen med sine forskningskolleger la han ned et enormt arbeid i videreutvikling og validering av modellen slik at den tilfredsstilte vitenskaplige kriterier. Ikke minst ved at resultatene fra dyreforsøk kunne gjenskapes hos mennesker som blant annet vist gjennom de legendariske eksperimentene med klovneboksen. Dette er en gjenskapning av stimulus-respons innretningen fra rotteforsøkene slik at de passer barn, og stiller Terje Sagvolden i en særstilling sammen med Heidi Aase fra Norge og Anneke Meyer fra Sør Afrika. Med disse forsøkene viste han også at både målrettet motivasjon og mer umiddelbar forsterkning fungerer bedre som læringsstrategi for barn med ADHD enn de tradisjonelle metodene. Videre var hans grenseløse entusiasme og engasjement som privatperson, lærer og professor på medisinsk fakultetet og som forsker viktig for å oppnå de resultatene han etterlot seg. Det var derfor et stort tap for både ADHD-forskningen og for atferdsmiljøet at han gikk bort i 2011 bare 65 år. Selv så han for seg at han ville være aktiv i forskningen til han ble 80 år.

 

Bilde av klovneboksen: Bildetekst: Klovneboksen er en boks der rotter trykker på en hendel for å få noe godt.
Bildetekst: Klovneboksen er en boks der rotter trykker på en hendel for å få noe godt. Senere ble den tilpasset for barn. Les mer om dette i Sagvolden et als artikkel. Se referanse nederst i artikkelen.

Rosemary Tannock setter Terje Sagvolden inn i en tidslinje for forståelsen av ADHD mot slutten av 1980-tallet. Det er da han sammen med sine kolleger utførte sine banebrytende studier av atferd hos spontant hypersensitive rotter. Før dette hadde han samarbeidet med den profilerte atferdsforskeren A. Charles Catania ved Universitetet i Maryland, Baltimore. Med seg fra dette oppholdet hadde han en dyremodell for operant betinging og fikk etablert sitt forskningslaboratorie ved det Medisinske fakultet Universitetet i Oslo, hvor han også var professor i nevrobiologi.  Basert på atferdspsykologien postulerte han en utviklingsteori for ADHD (Dynamic developmental theory of Attention-deficit/hyperactivity disorder), som viste at evnen til å holde på en respons i arbeidsminnet avtar jo lengre tid det er mellom en respons og den hendelsen som responsen utløser (som i atferdsteori betegnes som forsterker). Her er den sekvensielle rytmen i begivenhetene viktig. Hva er det neste som skjer?

Om mus og menn

Det er i dag sterke holdepunkter for at individer med ADHD har et nevralt system som er svakere utviklet for å formidle disse signalene sammenlignet med friske individer.  Dette er påvist både ved dyrestudier og bildestudier av hjernen hos mennesker. Signalene som formidles her via det dopaminerge signalstoffet blir svakere hos individer med ADHD. Umiddelbar forsterkning blir derfor relativt sett mer potent hos barn med ADHD enn hos andre barn og kan forklare impulsiviteten som er så typisk for tilstanden. En tilfeldig begivenhet vil på den måten tiltrekke seg barnets oppmerksomhet slik at det blir forstyrret i sin oppgaveløsning.

I 2004/2005 samlet Sagvolden forskere fra hele verden på Senter for grunnforskning ved Det norske vitenskapsakademi gjennom overskriften «Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder ADHD – from genes to therapy» og styrket dermed båndet mellom grunnforskning og forståelsen av ADHD. Siden Tannock var med i denne gruppen er hun også kanskje en av forskerne i dag som er best kan formulere de fremtidige utfordringene for ADHD-forskningen.

Fremtidig forskning på ADHD

I sitt andre foredrag  berørteTannock flere områder som er viktig for framtidig forskning på ADHD. Jeg nevner her fortsatt bruk av dyreforsøk, klinisk forskning hos mennesker, klargjøring av overgangene mellom utviklingstrinn og diagnoser og betydningen av lillehjernen.

Tannock refererte en oversiktsstudie som hadde gått gjennom ADHD-forskning basert på dyrestudier før 2010. Her fant hun blant annet at 11 prosent av studiene var utført av Sagvolden og kolleger. En av konklusjonene var at det bare var et fåtall av dyrestudiene som ga vesentlige bidrag til forståelse av ADHD hos mennesker. Svært mange studier er gjort etter 2010 på både dyr og mennesker. Tannock mener konklusjonen ville blitt annerledes dersom studiene ble gjennomført i dag. Hun er også opptatt av at overføringen fra dyrestudier til mennesker må optimaliseres slik at den kliniske forståelsen av ADHD hos mennesker blir bedre. Her nevner hun for eksempel at bruk av dyrestudier som modell kan være svært egnet for å studere overganger på tvers av utviklingstrinn hos individer.

Forskning på mobilbruk i «Dopamin labs»

Tannock bruker gjerne tittelen fra westernfilmen «The good, bad and the ugly» med Clint Eastwood i hovedrollen når hun snakker om forsøk på å studere virkningen av hyppig, variabel og uforutsigbar forsterkning. Dyrestudier og labforsøk brukes i dag over en lav sko på en svært spekulativ måte. Ved såkalte ”Dopamin labs” i California forskes det på avhengighetsskapende mobilbruk gjennom ulike apper. Her testes ulike kodealgoritmer basert på forsterkningsmodeller for å påvirke folks atferd maksimalt og gjøre dem mest mulig avhengige.

10 år på snapchat

I CBC News ble det nylig publisert en sak om en tenåring som ved hjelp av en såkalt «tracking app» hadde oppdaget at hun brukte minst 3,5 timer på mobilen hver dag. Det meste på tjenesten snapchat. Kjapt kalkulert ville hun med denne mobilbruken ha vært 10 år sammenhengende på snapchat i løpet av livet. I mitt stille sinn tenker jeg: Hvordan vil det være å slippe ut etter 10 år på snapchat?  Tannock stiller spørsmålet om forskningen for å lage avhengighetsskapende mobiltjenester heller kunne rettes inn på mer konstruktive formål som for eksempel å motvirke avhengighetsskapende atferd eller utvikling av verktøy for å motvirke utfallet av atypisk nevral utvikling, nevroutviklingsdiagnose.

Nevrobiologisk grunnlag – diagnosespesifikt eller forskjellig?

Tannock etterlyser også bedre studier for å utforske det nevrobiologiske grunnlaget som er felles for nevroutviklingsforstyrrelser og for å differensiere bedre mellom dem, dvs. utforske mer det som skiller dem. Hun peker spesielt på noen spørsmål som trenger klarere svar: Blant annet om funksjonsvanskene ved nevroutviklingsforstyrrelser reflekterer diagnosespesifikke trekk eller om det er transdiagnostiske mekanismer som er virksomme. Og om forskjeller i hjernestrukturer er diagnosespesifikke eller om de er felles.

Forskningen for topptung?

Til slutt må jeg nevne Tannocks litt retoriske spørsmål. Har ADHD-forskningen vært for topp-tung? Hva med lillehjernen? Selv har hun i sitt kliniske arbeid vært svært opptatt av lillehjernens betydning for motorisk koordinasjon og oppfatning av tid og rom. Det er i flere studier vist at det både er redusert volum av lillehjernen hos individer med ADHD og at den hvite nervestrukturen i forbindelsene til frontale og striatale hjerneområder er endret. Lillehjernen er svært sårbar for påvirkning før fødselen, for eksempel surstoffmangel, påvirkning av giftstoffer, ernæringsforhold og infeksjoner. Her mener hun det må fokuseres mer på lillehjernens (cerebellums) betydning. Hvordan virker den inn på korrigering av atferden ut fra hva som er forventet slik det er representert i den overordnede kognitive modell til hva som faktisk møter individet i den virkelige verden.

Om ADHD Forskningsnettverk og forskningsmidler

Flere av de rundt 50 deltakerene på årets samling har vært med siden oppstarten i 2007, mens noen var med for første gang i år.  ADHD forskningsnettverk utlyser midler også for 2018. Les om det her (LENKE).

Her kan du se ovesikt over hvilke prosjekter som har fått tildelt prosjektmidler fra 2013 - 2017.

Dersom du er interessert i å vite mer om nettverket, ta kontakt med Egil Midtlyng eller Michael B. Lensing på NevSom.

Referanse:

Sagvolden, Aase et al, Behav Brain Funct., 1998 Effects of reinforcement schedules (30-s FI; extinction) ADHD group: 8 boys, non-ADHD; 12 boys.

Les om utlysning av forskningsmidler for 2018 fra ADHD forskningsnettverk.