​Lindheim jobber med barn som har et vanskelig forhold til sykehus eller hvite frakker, enten på grunn av tidligere vonde opplevelser i helsevesenet eller fordi de er redde av en annen grunn. En grunn som kanskje bare er åpenbar for barnet selv, men som helsepersonell må ta på alvor.

I en sykehushverdag er det helt nødvendige undersøkelser og prøver som må tas, og noen ganger stritter barna imot. Da er det lett å ty til det å holde barna fast slik at helsepersonell får utført det de må. Men det å ta fra barnet kontrollen ved å holde det fast kan gi psykiske skadevirkninger. I OUS jobber et team av barnepsykologer/barnepsykiatere, barneleger og sykepleiere med nettopp dette. Når en prosedyresituasjon blir uhåndterbar henvises barna istedenfor til Maren Lindheim og hennes kolleger ved Seksjon for psykosomatikk og CL-barnepsykiatri.

Små og store jobber

Psykologspesialisten snakker om en undersøkelse eller behandling av barn på sykehus som en jobb for barnet. En jobb som krever forberedelser og bearbeiding. Og det voksne tenker på som små ting er ikke nødvendigvis små for et barn. Større inngrep kan derfor oppleves som svært dramatisk.

-La oss si et barn som skal gjennom en operasjon. Det å ta hull på huden, det å skulle skjære, at det skal skje ting inne i kroppen, det er en stor ting. Da kan vi hjelpe til med å gjøre det så håndterlig og så trygt og godt som vi kan. Vi kan nok ikke forhindre at dette kan oppleves dramatisk i et barneliv, det tror jeg vi skal være ærlige på. Men vi kan hjelpe til å gjøre situasjonen så trygg at det blir håndterbart for barnet, forteller Lindheim.

Stopp!

Lindheim og kollegene har innført bruk av stoppskilt i arbeidet. På denne måten får barnet ta kontrollen tilbake og si ifra når grensen er nådd, eller når de trenger en liten tenkepause. Avtalen med barnet er at vi stopper når barnet holder skiltet opp, og vi kan bare fortsette når barnet legger skiltet ned. Innføringen av stoppskilt har ført til at enkelte barn som tidligere har vært redde, som har grått, skreket og måtte holdes, nå klarer å gjennomføre prosedyrer på en rolig måte. Det øves også ofte på bamser, dukker, foreldre og barnet selv før noe gjennomføres. Tid og tålmodighet er viktig.

-Vi er nødt til å huske på at barn er barn, og har en helt annen måte å se verden på enn oss. Og vi er nødt til å ta oss tid til å forklare ting, og på å forberede, og på å trygge både foreldre og barn. Med tid og øvelse kan vi lage en plan som et barn opplever er ok, og så gjennomfører vi den planen vi har lagt forklarer Lindheim.

Bearbeiding

Lindheim sammenligner vonde opplevelser i helsevesenet med andre traumereaksjoner som man kan få ved alvorlige hendelser i livet.
-Når barn har opplevd noe som ikke var greit er det viktig at vi fanger det opp og kan hjelpe barna med å bearbeide det de har vært i gjennom, og foreldre ikke minst, sånn at de kommer seg videre i livene sine og får fortsette å leve gode liv. Og det er et felles ansvar i hele helsevesenet, sier Lindheim. Det gjelder ikke bare på sykehus, det gjelder i helsevesenet generelt, hos fastlege, tannleger, overalt. Da må vi som jobber med barn i sårbare situasjoner få anledning til å bruke tid. Slik at vi sammen kan hjelpe barn og familier til best mulig sykdomsmestring.

Betydelig helsegevinst

Dette arbeidet utgjør en betydelig del av seksjonens både mandat og aktivitet. En aktivitet som ikke nødvendigvis kan telles og uttrykkes i et aktivitetstall, men representerer en betydelig helsegevinst som kan måles i forebyggelse av uheldige og invalidiserende psykososiale konsekvenser av det å leve med somatisk sykdom.

-Gjennom generasjoner av fagansatte har vi forfektet nettopp dette fokus; og jeg ser med stolthet at en ny generasjon bærer dette videre. Men da også med en ydmykhet over at de baserer seg på seksjonens mangeårige spisskompetanse bygget opp i nå over 40 år, sier overlege og leder av Seksjon for psykosomatikk og CL-barnepsykiatri, Trond Diseth.