Jeg prøver så godt jeg kan å balansere mellom å gi objektiv informasjon og håp og prøver å ta utgangspunktet i pasientens situasjon, følelser, egen forståelse og bekymringer. For oss leger kan det være en vanskelig oppgave.

Innvandrere er også redd for kreft, men her er oppgaven enda vanskeligere. Hvorfor?

Andre typer kreft

For det første, varierer forekomsten av forskjellige krefttyper avhengig av hvilke innvandrergrupper vi snakker om. Det er ikke alltid fastlegen er oppmerksom på det. Men takket være en interessant rapport fra NAKMI vet vi nå at første generasjonen av ikke-vestlige innvandrere har lavere forekomst av kreft, spesielt av de krefttypene som er vanligst i Norge, som bryst, tarm eller prostatakreft. Samtidig er forekomsten høyere av krefttyper som ofte følger etter langvarige infeksjoner, og som er sjeldnere i Norge. Kreft i lever, munn, mage eller livmor er eksempler på dette.

Hvis jeg som lege ikke tenker på disse typer kreft i hverdagen får jeg ikke forberedt pasientene på den mulige diagnosen.

Språket kommer i veien

For det andre, kan språk være en barriere. Mange innvandrere synes det er vanskelig å formidle symptomer og plager til legen på norsk og velger fastleger med utenlandsk bakgrunn som meg fordi de kan snakke sitt eget språk (1).

Etter mange års erfaring med innvandrere fra all verdens forskjellige land, foretrekker jeg å bruke tolk når jeg snakker med innvandrerpasienter som ikke behersker norsk.

Esperanza Diaz

Helsevesenet, både sykehuset og fastlegene, legger dårlig til rette for å bruke tolk. Vi tror at vi kan forstå hverandre med Google translator, mimikk og god vilje for å snakke om en vond hals. Her lurer vi oss selv. Å snakke om kunnskap om kreft, følelser knyttet til en mulig kreftdiagnose, forventninger eller andre viktige ting er bort i mot umulig hvis språket svikter (2). Etter mange års erfaring med innvandrere fra all verdens forskjellige land, foretrekker jeg å bruke tolk når jeg snakker med innvandrerpasienter som ikke behersker norsk. Jeg setter stor pris på at sekretærene mine organiserer dette på en tilfredsstillende måte.

Les hele blogginnleggget på Forskningssykehuset, forskning.no