Epilepsi - fakta og førstehjelp

Epilepsi er noe som rammer utviklingshemmede og de med hjerneskade. Og de får store anfall med kraftige kramper. Er det ikke sånn det er? Nei. Rundt 70 millioner på verdensbasis har epilepsi og langt fra alle får krampeanfall. Vi skal lede deg gjennom hva sykdommen er og hvordan du kan hjelpe under et anfall. Og fortelle noen ting du ganske sikkert ikke visste.

 

- Et epileptisk anfall forekommer når et cellenettverk i hjernen er forstyrret funksjonsmessig. Hvilken del av hjernen, hvor stor del og årsaken til forstyrrelsen påvirker hvordan anfallene arter seg, forklarer Karl Otto Nakken, overlege ved Spesialsykehuset for epilepsi (SSE).

Overlege Karl Otto Nakken

Årsaken til funksjonsforstyrrelsen kan være mange, men felles for de fleste er at de påvirker hjernebarken. Det kan være svulster, misdannelser, infeksjoner eller andre skader eller sykdommer som påvirker hjernebarken.

Ulike typer anfall

Epileptiske anfall deles inn i tre hovedgrupper og flere undergrupper.

Generaliserte anfall: Her blir begge hjernehalvdeler påvirket. Omkring 30 % av dem med epilepsi har slike anfall.

  • Generaliserte tonisk-kloniske anfall (GTK): Dette er det folk flest forbinder med epilepsi.
    Denne typen anfall består av to faser. I den første fasen, den toniske, vil personen miste bevisstheten, få en tilstivning i kroppen, og falle. Da presses også luften ut av lungene, noe som kan føre til en skrikelyd. Siden man ikke puster i denne fasen, kan man bli blå i huden. Fasen varer normalt i 10-15 sekunder.

    Anfallet går så over i den kloniske fasen. Dette er selve krampefasen med rykninger i hele kroppen, som mange forbinder med epilepsi. Personen puster voldsomt i takt med krampene, og får delvis tilbake normal hudfarge. Urin- eller avføringsavgang kan skje. Rykningene roer seg gradvis. Anfallet varer sjelden mer enn noen få minutter.
  • Atoniske anfall: Personen mister kontrollen over musklene. Kan føre til at personen mister ting og evetuelt faller. Pasienten er bevisst.
  • Toniske anfall: Gir tilstivning i hele eller deler av kroppen. Anfallene er derfor på mange måter det motsatte av atoniske anfall.
  • Myoklone anfall: Gjentatte, korte rykninger, oftest i armer eller overkropp. Personen er bevisst under anfallet.
  • Absenser: Kortvarige anfall med varierende grad av bevissthetstap. Personen stopper med det han holder på med og svarer ikke på tiltale. Enkelte kan ha mindre motoriske symptomer, som for eksempel små rykninger i ansiktsmuskulatur og øyelokk, eller smatting.

    Absensene varer normalt 5-15 sekunder og kan opptre mange ganger daglig. Absenser forekommer oftest hos barn og kan være vanskelige å oppdage. Anfallene kan dermed føre til store utfordringer for læring og sosialt samspill.

Fokale anfall: Deler av den ene hjernehalvdelen er påvirket og hvilken del påvirker hvordan anfallet arter seg.

  • Fokale anfall med bevart bevissthet: Personen er bevisst. Anfallet kan arte seg som en rykning i en hånd, rar følelse i benet, en underlig smak eller psykiske symptomer som angst eller latter.
  • Fokale anfall med redusert bevissthet: Personen har redusert bevissthet. Kan foreta bevegelser eller handlinger som ikke er viljestyrte. Eksempler på dette kan være grimaser, tygging, smatting eller å gå rundt uten mål og mening. Dette er de sosialt mest vanskelig anfallene, da mennesker rundt som oftest ikke forstår hva som foregår.

Fokale anfall som utvikles til store krampeanfall: fokale anfall kan noen ganger gå over til å bli et tonisk-klonisk anfall (GTK).

Status epilepticus: En sjelden gang skjer det at anfall ikke går over av seg selv eller at et nytt starter opp rett etter at det foregående sluttet. Dette krever umiddelbar sykehusbehandling. Dette er årsaken til at man alltid skal ta tiden om man er vitne til et epileptisk anfall.

Årsaker og forekomst

Årsakene til epilepsi kan være mange. Nær sagt alle former for sykdommer eller skader av hjernen kan forårsake epilepsi.  Hos over halvparten av pasientene finner man aldri noen sikker årsak.

- Det er en ganske vanlig misforståelse at epilepsi er en sjelden sykdom, men fakta er at rundt 40 000 nordmenn har epilepsi. Det er like mange som har Parkinsons, cerebral parese og multippel sklerose til sammen, forteller Nakken.

De senere årene har de diagnostiske hjelpemidlene blitt stadig bedre og det har blitt lettere å se hvilke deler av hjernen som er syk eller skadet.
- Fremgangen i nevrofysiologiske og bildediagnostiske undersøkelser har gjort det lettere å diagnostisere epilepsi, sier Nakken.

Epilepsi diagnostiseres først og fremst ved hjelp av en grundig sykehistorie, i tillegg til klinisk undersøkelse, EEG, MR og eventuelt CT av hjernen.

Epilepsi er mer utbredt i utviklingsland, og da særlig Afrika sør for Sahara.  Dette skyldes hyppigere forekomst av infeksjoner som rammer hjernen og dårligere tilgang på medisinsk behandling.

Førstehjelp

Et stort krampeanfall kan være skremmende og se dramatisk ut. De fleste anfallene går over av seg selv.
  • Sørg for at personen ikke skader seg. Beskytt hodet.
  • Ikke putt noe i munnen på personen. Det er lett at personen får gjenstanden i luftveiene.
  • Ikke forsøk å gjenopplive personen mens anfallet pågår.
  • Ta tiden på anfallet. Varer anfallet mer enn 5 minutter eller det kommer flere anfall uten at personen våkner ordentlig mellom, skal ambulanse tilkalles.
  • Når anfallet er over, legg personen over i sideleie. Husk frie luftveier. Da kan personen få hvile og eventuelt oppkast renner ut av seg selv. Prøv å skjerme fra nysgjerrige skuelystne om du har mulighet.
  • Ikke forlat personen før han/hun kommer til seg selv. Det skjer som regel i løpet av 10-30 minutter. En som akkurat har hatt et slikt anfall er ofte sliten og trøtt, og kan snakke og bevege seg som om de er beruset. Spør gjerne personen hva de ønsker, om det er noen du kan ringe eller om de trenger hjelp til å finne en taxi for å komme seg hjem.

Ambulanse kan være nødvendig om personen har skadet seg, om anfallet ikke er over etter fem minutter, anfallene kommer i serie, eller om personen selv ønsker det. Noen vil ikke ha ambulanse, mens andre synes det er greit dersom de ikke helt evner å ta vare på seg selv. En person som ikke tidligere har hatt slike anfall bør ha tilsyn av lege.


Behandling

Det finnes flere måter å behandle epilepsi på. Den vanligste er medisiner. Så mange som 70 prosent blir helt eller delvis anfallsfrie ved bruk av medisiner og lever helt normale liv. Det finnes vel 25 ulike epilepsimedisiner på det norske markedet i dag.

For noen av de resterende 30 prosent kan kirurgi være løsningen. Kirurgien går normalt ut på at man fjerner den syke eller skadde delen av hjernen, slik at den friske delen kan få utfolde seg. Mange blir helt anfallsfrie etter slike inngrep. Epilepsikirurgi utføres ved Oslo universitetssykehus Rikshospitalet og det opereres cirka 30 personer i året i Norge. Enda flere pasienter kunne ha utbytte av dette, mener Nakken.
- Vi anslår at omkring 50 personer burde vært operert årlig. Dessverre er dette tilbudet for lite kjent.

Andre pasienter kan ha glede av å få operert inn en såkalt vagus-stimulator.  Begge kirurgiformene brukes på pasienter som ikke har tilstrekkelig effekt av medisiner.

En annen behandlingsmetode er å følge en bestemt diett, en såkalt ketogen diett. Dette er en svært fettrik diett som er vanskelig å følge for mange, men har vist seg å ha god effekt for dem som ikke responderer på medisiner. Dietten blir  som oftest brukt hos barn,  men også voksne kan ha god nytte av slik diett, ofte i modifisert form (Atkins diett).

Visste du dette?

  • I Storbritannia var det frem til 1970 en lov som ikke tillot mennesker med epilepsi å gifte seg.
  • I India og Kina er epilepsi fortsatt grunn til å nekte ekteskap.
  • En vanlig forklaring i tidligere tider var at epilepsi var en straffedom fra gud.
  • En annen vanlig oppfatning, og som fortsatt er utbredt i en del land, er at personen er besatt.
  • Både skolemedisin og folkemedisin hadde tidligere mange ideer om hva som skulle hjelpe mot anfall. Dette inkluderte å drikke urin fra en sko, spise flodhesttestikler, likfett, skilpaddeblod, morkaken fra en førstefødt sønn eller spise ulike deler av døde forbrytere.
    Å ha et ormehjerte i en pose, hengende rundt halsen skulle også hjelpe.
    Smyging kunne også virke. En person skulle smyges tre ganger gjennom en trang passasje, som hull i et tre eller smal sprekk mellom steiner. Smyging skulle skje i absolutt stillhet, helst en torsdagskveld, motsols og ved en korsvei.
  • Noen kjente personer med epilepsi: Vladimir Lenin, Neil Young, Prince, Bjørnstjerne Bjørnson, Sokrates, Julius Cæsar, Napoleon og en lang rekke andre.

 

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.