Mamma skal få nyren min

Å gi bort en nyre til en du er glad i, det må være noe av det største du kan gjøre for et annet menneske. Stadig flere nordmenn legger seg under kniven for å redde livet til en av sine kjære. Mette er ikke i tvil: «Mamma skal få nyren min!».

Mette og Elin Lie Andersen
Mette Lie Andersen skal gi moren sin, Elin Lie Andersen, en ny nyre.

Det er en varm høstdag på Aker Brygge. Trebarnsmamma Mette Lie Andersen (44) drikker kaffe i solen mens hun forteller om sin egen mamma, Elin Lie Andersen (66), som har vært nyresyk i 16 år.           
Det siste halvannet året har hun vært uten nyrer og det begynner å haste med å få et nytt organ.
-  Jeg har bestemt meg for at mamma skal få nyren min, såpass skylder jeg henne, forteller Mette. Jeg har vært til utredning og er så å si godkjent som donor, det mangler bare noen siste prøver og så er vi klare til å opereres.
Det ser ikke ut som tanken på en omfattende operasjon plager Mette nevneverdig.
- Nei, jeg er ikke bekymret, det er et helt ufarlig inngrep og jeg får noen ukers husmorferie etterpå. Om jeg har noen baktanker så må det være at jeg vil ha mamma tilbake som barnevakt, for nå så orker hun jo ingenting!

Kjærlighet og håp

Mette smiler bredt og setter solbrillene opp på det kobberrøde håret. Bevegelsen viser fram underarmen som er tatovert med et lite hjerte og et anker. «Kjærlighet og håp». Og når alt dette er over skal hun og mannen Gudbrand til Roma og tatovere inn korset som symboliserer «tro».
- Jeg gjør det selvfølgelig av kjærlighet til moren min! Hun fikk en nekronyre, altså fra en død donor, for 15 år siden - men det gikk kreft i den våren 2016, og siden da har hun vært uten nyrer. Jeg kan ikke se på at hun skal vente flere år i donasjonskø og kanskje dø der!

Samtidig på sykehuset i Tønsberg er Elin på vei opp til nyreseksjonen i sjuende etasje. Hun hilser til høyre og venstre på leger og sykepleiere og slår av en prat ved flere senger i det store dialyserommet. Latteren sitter løst hos den slanke damen med det kortklipte grå håret.
- Jeg har vært aktiv håndballspiller i mange år, jeg har engasjert meg i Sanitetsforeningen og jeg har sunget i kor, men de siste årene har jeg ikke kunnet gjøre noen ting, forteller Elin mens hun legger seg til rette i den store liggestolen.

En sykepleier kommer inn og kobler Elin til dialyseapparatet mens de diskuterer mulighetene for en god sopphøst. Tre dager i uken, fem timer i hver økt holder Elin i live når nyrene ikke kan gjøre jobben de ble satt til. Mellom dialysene går tiden med til å ligge på sofaen og være trett og uvel.
- Jeg gleder meg SÅ til å få en ny nyre, og jeg er veldig glad for at jeg har Mette som stiller opp for meg. Jeg har ikke bedt henne om dette, men da hun foreslo det så sa jeg ja med en gang!

Ferdig med dialyse

Høsten 2017 går mot slutten og Mette er på Rikshospitalet for å ta de siste prøvene som gjenstår før hun kan godkjennes som donor. Etter noen dager er resultatet klart – Mette er godkjent og operasjonene er planlagt den siste uken i november.
For aller siste gang tar Elin taxi fra den lille øya Føynland i Nøtterøy kommune og inn til sykehuset i Tønsberg. Oppe i sjuende venter seksjonsoverlege Stig Arne Kjellevold – de hilser som gamle venner og forsvinner en stund inn i engasjert samtale om felles hundeinteresse.
- Alle her er jo veldig hyggelige, men det skal bli deilig å slippe å komme hit mer! sier Elin og kikker bort på dialysemaskinen.

- Ja. nå skal du bare komme hit til kontroller fire ganger årlig – det første året ses vi litt oftere. Den som donerer blir også fulgt opp en gang i året resten av livet. Det er for å ta vare på donorene selvsagt, men også for å samle data så vi kan ta godt vare på framtidige donorer, sier Kjellevold.
Den erfarne nyrelegen forteller at det å få en nyre fra en levende donor er veldig mye bedre enn å få fra en død person. Operasjonene kan planlegges så det går minimalt med tid fra donors nyre hentes ut til resipienten får sitt inngrep. Nyren er så fersk som mulig er, vi kjenner helsetilstanden til donor og har utredet grundig for å unngå at kroppen støter fra seg det fremmede organet.
Kjellevold er veldig takknemlig overfor alle som velger å gi bort en nyre til et familiemedlem eller en venn.
- Nyredonorer skal behandles som konger og dronninger - så fantastisk er den gjerningen de gjør at vi i helseapparatet virkelig må ta av oss hatten og sørge for at de skal få en så bra oppfølging som mulig, sånn at de opplever at dette er positivt!
Kjellevold gir Elin lykkeønskninger og en god klem og ber henne ringe straks hun har nytt å fortelle.

Kolonnekjøring

En uke før operasjonen, midt i november, stanser taxien foran hovedinngangen til Rikshospitalet. Elin stiger ut i vinterens første snødryss og triller kofferten inn den store svingdøren.
- Det er mandag og det har gått flere dager siden forrige dialyse, og da er jeg alltid veldig sliten, sier Elin som forklaring på at smilet og latteren ikke sitter like løst som det pleier.

Før transplantasjonen kan gjennomføres må Elin gjennom en uke med en kur som gjør immunforsvaret vennligere innstilt til et fremmed organ. Mor og datter har forskjellig blodtyper, og for bare noen år siden var det umulig å transplantere på tvers av blodtypene. Men en ny metode setter dette store problemet til side.

Elin er blitt koblet til et nytt apparat som trekker ut blodet og sender det gjennom noe som ligner et bensinfilter fra en snekkemotor. Seksjonsoverlege Anna Varberg Reisæter står ved sengen og forklarer hvordan det hele går til.
- Siden dere har forskjellige blodtyper lager kroppen din antistoffer mot donornyren. Hensikten med denne behandlingen er å rense blodet ditt for disse antistoffene før transplantasjon. Blodet går gjennom to små filter som trekker til seg antistoffene og så tilbake til kroppen din. Det blir kalt søylebehandling eller kolonnekjøring.

Den store dagen

Det er blitt torsdag 23.november 2017. Mette har vært på sykehuset natten over, og når morgenen gryr kommer sykepleierne inn på rommet. Hun blir kledd i kjortel og får en dose avslappende før trilles hun ut fra rommet sitt og over til operasjonssalen.
- Dette blir fett, smiler hun før døren til operasjonssalen åpnes.

Tidlig morgenstund på Rikshospitalet er preget av vaktskifte. Trikkene nede i gaten slipper ut mengder av sykepleiere, renholdere, bioingeniører, kirurger, jordmødre, portører, leger og alle andre som skal på vakt for pasientene. Det ønskes «god natt» til dem som er ferdig med skiftet sitt, kaffe drikkes og småpraten går på pauserommene. 

Mette løftes over på operasjonsbenken og anestesilegen er raskt fornøyd med virkningen av narkosen. Mettes mage vaskes, strekes opp med tusj og rammes inn av grønne duker. Kirurgene kommer inn og er klare til aksjon. Et par raske snitt rundt navlen, et instrument forsvinner ned i buken som en kniv i mykt smør, og straks dukker videooverføringen opp på skjermen i taket. Landskapet der inne minner om en tareskog under vann, og kirurgen peker på leveren og andre vitale organer. Et nytt snitt i Mettes mage og en rund gummiring monteres over såret. Kirurgen stikker hånden inn i «porten» og nå leter hånd og tang sammen under leveren for å komme til nyren. Tangen som blir styrt fra utsiden som en joystick på en av disse automatene på tivoli der du kan vinne bamser, har en varmetråd som kutter gjennom blodårer og vev. Forsiktig løsnes urinledere og blodårer og over den sovende pasienten går praten lett om oppussing og skiturer. Etter en drøy time kommer kirurg-hånden ut av Mettes bukhule og har med seg en blek nyre, på størrelse med en kyllingfilet.

Straks nyren er ute kommer en ny kirurg inn i rommet. Det er Pål-Dag Line, ekspert på transplantasjonskirurgi og mannen som skal sette nyren inn i Elins kropp. Line arbeider konsentrert med urinledere og blodårer og sjekker tilstanden på organet. Nyren skylles i isvann og legges i en tett boks. 20 minutter senere ligger mamma Elin i narkose og kirurgen og teamet i rommet er klare for transplantasjon. Operasjonen tar to timer, stemningen er konsentrert og rolig. Kirurgen snakker med mild rogalandsdialekt når han ber om redskaper:

- Kan du lage en fuktig kompress?  Få en brei deaver og en sweetheart-hake, og finn fram en rett, liten fogarty-tang.
Operasjonssykepleieren står klar og rekker fram instrumentene nesten før ordren er gitt.

Pål-Dag Line er utstyrt med hodelykt og briller med kikkerter, og forklarer mens han kikker ned i den dype gropen i Elins mage.
- Vi har gått gjennom selve bukveggen med muskulatur og sånn, nå skal vi skyve bukhulen til side så vi kommer ned mot blodårene i bekkenet der vi skal skjøte oss på. 
Han sveiper kikkertbrillene over kollegaene.
- Da er jeg klar til å begynne, har du nyren klar? Key-lambert først, stansetang, gjerne flergangs.. ok.
Nesten to timer med rolig arbeid går før vi nærmer oss finalen.

- Da får vi sette suturen. Vi begynner med å feste tråder i venen..passe på at alt ligger rette veien..pinsett.. Nå begynner vi å lage selve skjøten mellom nyrepulsåren og hennes bekkenpulsåre. Det er det vi må være mest nøye med under hele operasjonen.
Koblingen er tydeligvis vellykket for nyren skifter raskt farge fra gråblå til rød.
- Da ser du med en gang den naturlige fargen, det er tegn på at den er veldig godt sirkulert. Alt åpent ingen blødning. Allerede nå strømmer det urin ut.
Man kan fornemme at kirurgen smiler bak munnbindet. Nå blir Elin sydd igjen med nette sting og operasjonen er over.

Endelig ferdig

Et par dager etter er både Elin og Mette ute og går i gangen på Rikshospitalet. Mette får søndagsbesøk av barna som gjerne vil se på mammas nye arr. Hun må innrømme at det gjør vondt og at kvalmen sitter i halsen. Elin er også utmattet og har det vondt, men humøret er upåklagelig hos både mor og datter.

-  Det er godt at vi er ferdige, og legene sier alt har gått som planlagt, forteller Elin.

Etter to uker er Mette tilbake i jobben som lærer på Jordal ungdomsskole og Elin har kommet hjem til huset på Føynland. I dag er det 30.desember og Elin fyller 67.  Barnebarna og resten av familien står rundt henne og synger bursdagssangen med intens innlevelse. Bursdagsbarnet smiler og forsyner seg av et generøst stort kakestykke.

- Det er så fantastisk å kunne spise og drikke det jeg vil igjen!

- Du hadde vel ikke overlevd så lenge om du ikke hadde fått ny nyre, skyter Mette inn.

Elin ler, og så blir hun alvorlig et øyeblikk.

- Nei, det var på hengende håret nå. Så takk skal du ha!