Møte med etniske minoritetspasienter

Bare i Oslo er det per dags dato 33% befolkning med minoritetsbakgrunn. Nettopp derfor har Oslo universitetssykehus hatt fokus på denne pasientgruppen.

Illustrasjonsfoto
Foto Shutterstock

Foto av Lise-Merete
Foto: Kjersti Lassen, Hioa
Lise-Merete Alpers, ledende spesialsykepleier, ph.d. ved postoperativ avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, disputerte nylig for graden ph.d. i profesjonsstudier over avhandlingen: «Helsepersonells kompetansebehov i møte med etniske minoritetspasienter.»

Alpers som har tidligere fullført masterstudie i Klinisk sykepleievitenskap ved HiOA, fikk fort innsyn i utfordringene i møte med minoritetspasienten.

- Jeg ble spurt om jeg kunne jobbe med et prosjekt relatert til helsepersonells kulturelle kompetanse ved Lovisenberg sykehus. Så bar det videre til OUS Rikshospitalet hvor jeg i flere år har vært ledende spesialsykepleier ved Postoperativ avdeling.

I avhandlingen viser det til at det er fremdeles lite internundervisning relatert til minoritetspasienter.

- Og det tyder ikke på at antall års arbeidserfaring fører til økt kompetanse. Det er derfor nødvendig å sette dette på dagsorden!

Fra Sykepleier-dagen 12. mai ved OUS, fikk deltagerne vite mer om spesialsykepleier Lise-Merete Alpers' nylige disputas, hvor hun viste til at kulturkompetansen bør økes i sykepleieryrket.

Å migrere er en helserisiko i seg selv

- Mange innvandrere har bedre helse enn majoritetsbefolkningen når de kommer til et nytt land, fordi det hovedsakelig er unge og friske som migrerer, forteller Lise-Merete Alpers,
- men etter hvert får mange en dårligere helse enn majoritetsbefolkningen.

Spesialsykepleieren forklarer videre at dette skyldes flere forhold, som det å ha opplevd krig og flukt, tap av sosiale relasjoner og ikke minst det å komme til et nytt land.

- Dette kan øke sårbarheten for sykdom og innvirke på helse. I tillegg er enkelte minoritetsgrupper genetisk disponert for visse sykdommer, dette er viktig kunnskap i forhold til forebygging og diagnostisering.

Møtet med minoritetspasienten

Lise-Merete Alpers tar utgangspunkt i forskningslitteraturen om kulturkompetanse.

Kommunikasjon og samhandling er et av områdene der det er behov for at helsepersonell får økt kulturell kompetanse. Å bruke profesjonell tolk i møter mellom helsepersonell og etniske minoritetspasienter som ikke snakker samme språk, beskrives som sentralt for å redusere kommunikasjonsbarrieren. 

- Et sentralt funn som er beskrevet i en av artiklene i avhandlingen min er utfordringer og dilemmaer relatert til tolkenes arbeidsform, det vil si om de skal bidra til å oppklare misforståelser mellom pasient og helsepersonell, og om de skal fungere som «kulturtolker» i tillegg til språklige oversettere.

Ikke alle ønsker tolk

I doktorgraden viser Alpers til sine resultater at både medisinsk og psykiatrisk helsepersonell opplever det som en utfordring at noen pasienter ikke ønsker å benytte tolk i frykt for at tolken skal bryte taushetsplikten.

- Denne frykten ble beskrevet som spesielt stor dersom den aktuelle språkgruppen er liten i Norge og miljøet gjennomsiktig. Andre grunner til at pasienter ikke ønsket å benytte tolk, var at pasient og tolk kan tilhøre ulike klaner, eller at de kan ha vært fiender under krig i hjemlandet, forteller Alpers.

Videre forklarer hun at det kan oppleves som et moralsk dilemma om en skal bestille tolk mot en pasients vilje. I en slik situasjon er det viktig at helsepersonell forsøker å forstå grunnen til pasientens motvilje og har kunnskap til å forstå dette.

Å vurdere symptomer hos minoritetspasienten

Atferd som er naturlig i en kultur, kan være svært fremmed i en annen, for eksempel når det gjelder måten å uttrykke symptomer på.

- Sykepleierne som arbeidet ved Medisinsk klinikk i min studie opplevde det vanskelig å vurdere pasientenes smerter når de uttrykkes på en «fremmed» måte, enten det er en mer eller mindre ekspressiv uttrykksform enn de er vant til - og sykepleierne ved Psykiatrisk klinikk var bekymret for at «kulturelle forskjeller diagnostiseres», det vil si at pasientene feildiagnostiseres.

Sykepleierne i studien mente også at somatisering av psykiske problemer kan gjøre at reelle somatiske symptomer blir oversett. Relatert til smerteuttrykk, viser forskning at dersom pasienter har en uttrykksform som er annerledes enn det helsepersonell forventer, er det fare for at den blir ignorert eller avvist og at dette påvirker smertebehandlingen.

Tillit og mistillit mellom helsepersonell og minoritetspasienten

Lise-Merete Alpers' forskningsmateriale viste også at situasjoner og atferd som skaper tillit hos etnisk norske pasienter, kan skape mistillit hos en del minoritetspasienter. Ofte dreier dette seg om at pasienter og helsepersonell har ulike forventninger og oppfatninger.

- For eksempel har ofte helsepersonell i pasientenes hjemland en mer autoritær stil enn i Norge, og legene kan ta raske avgjørelser uten å stille pasientene mange spørsmål. Utredning og diagnostisering blir gjort i løpet av kort tid, og behandling startet raskt. Dette gir en opplevelse av helsepersonell som erfarne og kompetente.

- Møtet med norsk helsepersonell, som har en mer pasientsentrert kommunikasjon, kan føre til frustrasjon og mistillit.

Videre viser Alpers til at problemer på grunn av ulik kommunikasjonsstil også kan oppstå i møte med pasienter som ikke er vant til åpen og direkte informasjon om prognose og behandling, men at familien i stedet skal informeres.

- At en ikke skal se en autoritetsperson i øyene, er en annen kulturelt lært atferd som sitter dypt. Derfor kan det oppleves uhøflig å se helsepersonell inn i øynene.

Det fremgår av Alpers sine funn at ikke bare helsepersonell kan se pasientene som «de andre», også pasientene kan ha forutinntatte holdninger overfor helsepersonell.

Likevel er det pasienten som er den sårbare parten i situasjonen, og dette stiller krav til helsepersonells kulturelle kompetanse.

Behov for kompetanseheving

Foto av Hege
Foto: Nina G. Try,OUS
Hege Linnestad, seksjonsleder Likeverdig helsetjeneste, OUS, sier seg enig i behovet for at sykepleiere og alle profesjoner i helsevesenet får tematikken «flerkulturell kompetanse» inn som en obligatorisk del av grunnstudiene.

- Fokuset og funnene i denne doktorgraden understøtter at det fortsatt er mye kompetanseheving og bevisstgjøring som gjenstår i sykehuset, og som må prioriteres. En likeverdig helsetjeneste er helt avgjørende for god pasientsikkerhet, sier Hege Linnestad.

Du kan lese hele doktorgraden her