Psykososial behandling

​Miljøterapi

Miljøterapi har en hundre år lang tradisjon innen psykisk helsevern. Hovedinnholdet i begrepet knytter seg til oppgaver som utføres i miljøer hvor personer med psykisk lidelse, avhengighetslidelser eller brukere i barnevernsinstitusjoner oppholder seg. Miljøterapeuter er fagpersoner som er tilknyttet en rekke behandlingsmiljøer som nevnt over. Miljøterapeut er ikke en beskyttet tittel, men blir ofte brukt om fagpersoner med bachelorgrad innen helse- og omsorgsprofesjonene; i første rekke syke- og vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer og spesialpedagoger.

Miljøterapi til pasienter med utviklingshemming og psykisk lidelse er et relativt nytt fagområde og kunnskapsgrunnlaget er derfor begrenset. De få studiene som er gjort anbefaler at intervensjoner som brukes i generelt psykisk helsevern, også brukes overfor personer med nedsatt kognitiv fungering. Imidlertid er det publisert fag- og forskningsartikler i løpet av de siste to tiårene som danner grunnlaget for gode tjenester til pasientene. Det ble opprettet en videreutdanning for miljøterapeuter i utviklingshemming og psykisk lidelse ved OsloMet i 2011. Det er publisert bøker og artikler på norsk i tillegg til internasjonal litteratur.

På samme måte som ved andre behandlingsformer innen psykisk helsevern, er et godt behandlingsutfall for pasienten avhengig av en grundig utredning slik at pasienten ikke blir påført skade eller unødig stress som følge av intervensjoner uten en klar retning. Det kan for eksempel være realitetsorientering overfor mennesker med psykoselidelse, noe som kun unntaksvis skal utføres og da av fagpersoner pasienten har sterk tillit til.

Grovt sett er det mulig å dele miljøterapi til aktuell pasientgruppe i to hovedretninger. I tillegg er det behov for grunnleggende kunnskap om utviklingshemming og andre kognitive funksjonshemminger, spesielt autismespekterforstyrrelse, for å kommunisere med pasienten på en god måte.

For personer som lider av de mest alvorlige lidelsene som psykose, bipolar lidelse eller alvorlig depresjon, vil de viktigste intervensjonene være omsorg, praktisk hjelp og avlastning, angstlindring, reduserte krav til egenomsorg og oppgaveløsning og emosjonell støtte. Miljøterapeutenes samhandlingsferdigheter omfatter gjenkjenningskompetanse knyttet til hvordan symptombelastningen skifter gjennom døgnet, hvordan gi god omsorg og hvordan ta over oppgaver og gi emosjonell støtte som er individuelt tilpasset. Miljøterapeuten knytter pasientens symptomer og væremåte til lidelsen, ikke til personen. Miljøterapeuten har kunnskap om legemiddelhåndtering.

For personer som har angstlidelse, tvangslidelse, traumelidelse, personlighetsforstyrrelse eller andre lidelser som innebærer høyt stressnivå og alvorlig dysfunksjonell emosjonsregulering, vil de viktigste intervensjonene være validering, tilby korrigerende erfaringer, stabilisering av atferd og emosjoner, og etter hvert innlæring av nye ferdigheter. Miljøterapeuten er bevisst på å tilskrive dysfunksjonell emosjonsregulering til tilstanden og ikke til personen.

Felles for all miljøterapi innen psykisk helse er at kunnskap om gjenkjenning av symptomer (symptomforståelse) og gode samhandlingsferdigheter tilpasset lidelsens karakter og pasientens individualitet, er kjerneområdene. Også det å mestre systematiske arbeidsplaner inkludert kunnskap om reliabel datainnsamling, vil være nødvendig for å gi gode tjenester over tid.


Tilbake til NKUPs forside

Fasebasert miljøterapi

Personer med psykisk lidelse opplever plagene sine svært forskjellig, fra ubehag som ved sub-kliniske tilstander, til meget sterke symptomer som ved en akutt psykotisk tilstand. En person som har psykiske plager, vil kunne oppleve tilbakefall, det vil si at symptomene kommer tilbake etter at pasienten har vært symptomfri. Symptombildet vil kunne svinge såpass sterkt at det er snakk om faser. I psykisk helsevern blir en fase med sterke symptomer over et visst nivå, som påvirker daglig fungering markert negativt, kalt en episode.

Fasebasert miljøterapi omfatter kunnskap og ferdigheter knyttet til fasebeskrivelser, varseltegn, krisehåndtering samt samhandling og tilrettelegging i de ulike fasene. Symptomer på psykisk lidelse vil variere både i omfang, intensitet, varighet og i hvor mange ganger symptomene kommer tilbake. Tilbakefall ved psykisk lidelse er vanlig, spesielt ved stemnings- og psykoselidelser. Variasjonene er størst mellom individer, men en og samme person vil kunne oppleve variasjoner både innen en sykdomsfase og fra én sykdomsperiode til den neste.

En faseplan og en plan for krisehåndtering er to sider av samme sak. En faseplan etableres for å gi adekvat behandling ved vekslende funksjonsnivå og evne til emosjonsregulering hos personen, mens en plan for krisehåndtering etableres når personen får tilbakefall med akutte faser. For å kunne sette i verk sistnevnte plan må det være etablert et system som definerer hva som er en akutt fase - som en mani eller psykose; en faseplan. Varseltegn brukes både om at en ny akuttfase er på vei og om akutte situasjoner som for eksempel et angstanfall. Varseltegn utarbeides som en del av en faseplan og brukes både når det mistenkes at en akuttfase er i emning og om en akutt situasjon når for eksempel personen har en dårlig dag, er under utvikling. Personer med utviklingshemming trenger hjelp fra nærpersoner og profesjonelle hjelpere når en plan for krisehåndtering skal etableres.
Nedenfor et eksempel på en faseplan ved en bipolar lidelse hos en mann med moderat utviklingshemming. (Siden er under konstruksjon, illustrasjon kommer.)

Tilpasninger ved lett og moderat utviklingshemming vil være at profesjonelle hjelpere og pårørende i større grad enn hos pasienter i den generelle befolkningen er involvert i å utarbeide en faseplan med elementene vist i modellen over. Pasienten deltar så langt det lar seg gjøre i samarbeidsmøter. Spesialisthelsetjenesten samarbeider med pasienten, kommunale tjenesteytere og pårørende når en plan for krisehåndtering utformes. Å oppnå en felles forståelse av hvordan symptomene viser seg vil vanligvis være en kjerneoppgave i samarbeidet for alle involverte parter. Pasienten med lett eller moderat utviklingshemming har behov for psykoedukasjon om lidelsen og behov for behandling i spesialisthelsetjenesten.

Tilpasninger ved alvorlig og dyp utviklingshemming er mer omfattende enn ved lettere grader. Samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og nærmeste pårørende er vanligvis avgjørende for at en faseplan skal kunne etableres. Symptombildet hos pasienter i denne gruppen avviker vanligvis sterkt fra pasienter i den generelle befolkningen og symptomgjenkjenning og symptomforståelse baserer seg vesentlig på bruk av atferdsekvivalenter. For eksempel er det nødvendig å beskrive varseltegn spesifikt som i modellen over.

Ressurser

Paulsberg, A. (2013). Organisering av miljøbehandling rundt en person med moderat psykisk utviklingshemming og udifferensiert schizofreni. SOR Rapport nr. 3, 12-19.

Bakken, T.L. (red.). Håndbok i miljøterapi. Til barn og voksne med kognitiv funksjonshemming. Bergen: Fagbokforlaget. Kapittel 24 Atferdsekviivalenter.

Bakken, T.L. (2016. red.). Samhandling med og uten ord. Miljøbehandling for mennesker med utviklingshemning og psykisk lidelse. Stavanger: Hertervig Forlag. 2. opplag. Kapittel 4 Faser, varseltegn og krisehåndtering.

https://naku.no/kunnskapsbanken/psykiske-lidelser-varselstegn-og-faser

Samtaleterapi

Samtalebehandling er behandling hvor språk, dialog og samtale inngår som virkemidler for å oppnå endring. Begrepet er vidt og spenner fra strukturert psykoanalyse og kognitiv atferdsterapi til støttesamtaler og psykoedukasjon. Behandlingen kan ha som mål å redusere symptomer på psykisk lidelse, løse opp i pågående problemer eller generelt øke personens livskvalitet. Tidligere var medikamentell behandling og atferdsterapi rådende behandlingsformer og det ble hevdet at personer med utviklingshemming ikke hadde nytte av samtaleterapi. Foreløpig er det forsket lite på samtalebehandling og det meste som er gjort er enkeltkasusstudier. Disse studiene sammenfaller med klinisk erfaring og viser at samtalebehandling for personer med utviklingshemming er nyttig ved stemningsforstyrrelser, angst, PTSD, OCD, psykose og anoreksi. Gruppedata viser at samtalebehandling kan være spesielt nyttig ved depresjon og aggresjonsproblematikk.

Ved planlegging og gjennomføring av behandlingen er det viktig at samtalene tilpasses den enkeltes evnenivå, modenhetsnivå, eventuelle idiosynkrasier (personlig samtalestil) og andre individuelle forhold. Pasienten kan trenge lengre tid enn andre i en kontaktetableringsfase og trenger en konkret forklaring på hva samtalebehandlingen innebærer. Det kan være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i personens hverdag og styrkeområder ved kontaktetablering. Bruk av styrkeområder kan også aktivt integreres i behandlingen gjennom problemløsning, gjenkjenning og regulering av vanskelige følelser. Pasienter med utviklingshemming kan ha vansker med å gjenkalle strategiene de lærer i timene når de kommer i en annen kontekst. For å sikre at behandlingstemaer holdes oppe mellom timene og kan overføres til pasientens daglige arena, vil det være nødvendig å ha med seg en følgeperson; enten en miljøterapeut eller en annen nærperson.

Samtalebehandling ved lett - moderat utviklingshemming

Ved lett-moderat utviklingshemming kan man bruke de samme metoder og tilnærminger som ved psykoterapi for øvrig, men med enkelte tilpasninger. Informasjonen må tilpasses både evnenivå, språkforståelse og eventuell fase av psykisk lidelse.

Terapeuten må lage en god struktur på timen. Mange setter pris på og profitterer på en manualbasert struktur slik at samtalene har faste holdepunkter fra gang til gang. Det varierer fra pasient til pasient hvor lang eller kort en økt bør være for å gi utbytte. Samtalene bør skje relativt hyppig, helst ikke sjeldnere enn ukentlig for å holde fokus fra gang til gang.

Språket må tilpasses den enkeltes språkforståelse. Ved å bruke korte ord og korte setninger og la være å bruke sjargong, er det større sannsynlighet for å unngå misforståelser. Abstraksjoner bør unngås. Av den grunn er det også lurt å snakke om her og nå heller enn fortid og fremtid. På grunn av svakere korttidsminne bør man unngå doble spørsmål, ja/nei-spørsmål og ledende spørsmål. Man bør også unngå spørsmål som krever høy grad av mentalisering (å sette seg inn i den andres perspektiv). Det er viktig at behandler sikrer seg at innholdet i timen er forstått og at man sjekker ut at pasienten har fått sagt det han/hun vil si.

Konkret støttemateriell kan være til god nytte. Mange liker å få en perm med skriftliggjøring av hva som skjer i timene. Dette gjør det lettere å huske mellom timene og fra gang til gang. Bruk av bilder, enkle tekster og filmer utviklet for barn med psykiske lidelser kan være nyttig som inspirasjon for behandler. Skal man bruke dette materialet må man imidlertid huske at selv om en person har forsinket språkutvikling og svakt evnenivå, er forståelse og uttrykksform preget av livserfaring og kultur. Mange vil reagere hvis innholdet blir for barnslig, så formen må tilpasses den enkeltes modenhetsnivå.

Henrik har lett-moderat utviklingshemming. Han bodde alene med sin mor som døde brått og dramatisk da han var 25 og han måtte flytte i egen bolig. I en kort overgangsfase alternerte ulike familiemedlemmer på å bo hos ham frem til kommunen fikk på plass en bolig. I denne perioden fikk Henrik et voldsomt funksjonsfall og fra å være aktiv på et dagsenter var han stort sett hjemme og lå i senga si eller vandret hvileløst rundt i leiligheten. Han begynte å selvskade og selv om han alltid hadde vært blid av natur, var han nå irritabel og sint. Dette varte i flere måneder. Han fikk tilbud om poliklinisk behandling for å få hjelp til å forstå og håndtere tapet av sin mor. Han fikk time en gang ukentlig til samme tid hver uke og med den samme miljøterapeuten som fulgte med inn i timene hver gang. Det ble laget et skjema for hvor mange ganger han skulle være der, med plass til at han selv kunne tegne og skrive hva han hadde gjort i timen. Terapeuten dro nytte av bøker for barn som omhandlet døden. Materiellet var av psykoedukativ karakter og forklarte både om døden og sorgfaser. Henrik dro nytte av å få en forklaring på hvorfor han hadde det vanskelig og lærte å sette ord på følelsene sine. Han fikk hjelp til å kjenne igjen den triste følelsen, som ble uttrykt som irritasjon og sinne, og fikk lære enkle avslapningsteknikker som han kunne bruke når han ble sint og irritert. I hjemmelekse fikk han som oppgave å snakke om det som var skjedd i timen og praktisere avslapningsøvelsene sammen med kontaktpersonen fra boligen.

Samtalebehandling ved alvorlig - dyp utviklingshemming

Noen ganger kan samtalebehandling være nyttig ved alvorlig-dyp utviklingshemming. Dette forutsetter større tilpasninger til metoder og samtaleteknikk ved samtalebehandling og utstrakt bruk av konkrete hjelpemidler som objekter eller filmer. Elementer av leketerapi kan anvendes så sant den tilpasses den enkeltes modenhet. Personer med alvorlig-dyp utviklingshemming har erfaringsmessig god nytte av samtaleterapi hvor praktisk problemløsning er oppgaven. Det kan dreie seg om døgnrytme, sinnemestring eller emosjonsregulering. Personer med alvorlig-dyp utviklingshemming har også på lik linje med andre behov for å snakke om de «evige spørsmål» med en terapeut når livet er vanskelig. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg annerledes? Hva skal det bli av meg? Personer med alvorlig-dyp utviklingshemming og psykisk tilleggslidelse bør alltid ha med seg en miljøterapeut, ansatt i kommunale tjenester eller pårørende.

Ressurser

Cottis, T. (2009). Intellectual disability, trauma and therapy. New York: Taylor & Francis.

Vereenooghe, L.  Langdon, P.E. (2013). Psychological therapies for people with intellectual
disabilities: A systematic review and meta-analysis

Emerson et al. 2012: Clinical psychology and people with intellectual disabilities. Wiley-Blackwell
Whitehouse et al (2006) Adapting Individual Psychotherapy for Adults with Intellectual Disabilities: A comparative Review of the Cognitive-Behavioural and Psychodynamic Literature. JARID. 19, 55-65.





Tilbake til NKUPs forside

Psykoedukasjon

Personer med utviklingshemming vet på samme måte som andre at noe «ikke er på plass» når de har psykisk lidelse. Avhengig av graden av utviklingshemming og hvilken psykisk lidelse det er snakk om, vil evnen til å forstå og beskrive hva som skjer med psyken og kroppen være forskjellig.

Psykoedukasjon er en tilnærming hvor pasient og/eller pårørende får undervisning om lidelsen og dens behandling. Ett av kjerne-elementene ved psykoedukasjon er å gi kunnskap om symptomer, reaksjoner og atferd knyttet til en tilstand for å øke gjenkjenning og på den måten bidra til bedre grunnlag for regulering av tanker, følelser og atferd. Det tilstrebes å tilby hjelp til å forstå hva lidelsen innebærer og hva han eller hun kan gjøre for å mestre situasjonen på best mulig måte. Psykoedukasjon som metode ble først etablert for familiegrupper hvor både pasient og pårørende var til stede. Metoden har vist seg å ha god evidens for en rekke psykiske lidelser gitt både individuelt og i grupper når behandlingen tilbys over tid (toårige grupper er anbefalt). Ved at pårørende deltar, oppnår man at pasient og pårørende får et felles perspektiv. De får hjelp til å kjenne igjen symptomer og takle ulike utfordringer de står i. Psykoedukasjon er manualbasert og følger en fast struktur fra time til time.

Steinar har lett utviklingshemming, autisme og bipolar lidelse. På det jevne fungerer han ganske godt i tilrettelagt jobb og i hverdagen forøvrig, så sant ting er forutsigbart og nøye tilrettelagt. I depressive perioder er han preget av stor grad av irritabilitet. I hypomane faser blir han kaotisk og klarer ikke å forholde seg til strukturen i hverdagen som ellers fungerer.
Han deltar i en psykoedukativ gruppe sammen med sin mor og to ansatte fra boligen. Før han startet i gruppen trengte han flere runder med forberedelser. Strukturen i møtene ble skrevet ned og hang på veggen hjemme. Når han ble vant med strukturen likte han å gå på møtene. Han hadde spesielt nytte av problemløsingssamtaler om ting som ble vanskelig sosialt på jobben, og han snakket mye om gruppen utenom timene. Han sa at gruppen var blitt hans familiegruppe. I depressive perioder ville han som regel ikke dra på møtene, men ble med hvis han kunne gå ut av rommet når han ble irritert. I hypomane/maniske perioder klarte han ikke gå på møter. Likevel møtte mor og personalet i gruppen. Når han frisknet til, likte han å høre hva som hadde skjedd på møtene når han ikke var der.

Psykoedukasjon til personer med alvorlig eller dyp utviklingshemming

Personer med alvorlig utviklingshemming kan i enkelte tilfeller dra nytte av enkel informasjon inspirert av psykoedukasjon. Det vil være nødvendig at behandler kjenner personens kommunikasjonsform, for eksempel tegn og eller bildekommunikasjon og kan anvende denne kunnskapen. Psykoedukasjon til denne gruppen må ofte suppleres med bilder og film. Psykoedukasjon i gruppe vil ikke være aktuelt for personen selv, men både ved alvorlig og dyp utviklingshemming vil pårørende og fagpersoner i bolig/helsetjenester kunne ha nytte av psykoedukative møter. Psykoedukasjonen bør være rettet mot å forstå pasienten og bedre forutsetningene for å møte vedkommende på en god måte når han eller hun har psykiske vansker.

Avslutningsvis bør det nevnes at ikke alle personer som blir diagnostisert med utviklingshemming/autisme og i tillegg en psykisk lidelse ønsker å vite mer om verken psykisk lidelse eller nedsatt funksjonsevne. Forskning viser varierende effekt i ulike studier for personer med nedsatt intellektuell funksjonsevne. Klinisk erfaring viser at mange som får for eksempel autismediagnose sent i ungdommen eller i voksen alder er uenig i utredningsresultatet. Psykoedukasjon bør være et frivillig tilbud til personer som ønsker for mer kunnskap om egne tilstander.

Ressurser

Orm, S., Løkke, J.A., Haagensen, G.E., Sletball, E., Orm, C. (2020). Psykoedukasjon for personer med nevroutviklingsforstyrrelser. En systematisk litteraturgjennomgang. Tidsskrift for norsk psykologforening, 57:6, 425-433.

Bakken mfl. 2016. Ti års erfaring med psykoedukative flerfamiliegrupper for voksne med utviklingshemming/autisme. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 13 (3) 242-251.

Bakken, T.L. (2016) Faser, varseltegn og krisehåndtering. I: Bakken T.L. (red.). Samhandling med og uten ord. Miljøbehandling for mennesker med utviklingshemning. Hertervig forlag. 2 opplag.

Economou, M. P. (2015). Psychoeducation: A multifaceted Intervention. International Journal of Mental Health, 44, 259-262.

Lincoln, T.M. mfl (2007). Effectiveness of psychoeducation for relapse, symptoms, knowledge, adherence and functioning in psychotic disorders: A meta-analysis. Schizophrenia Research, 96 (1-3) 232-245.

Lucsted mfl. 2012. Recent developments in family psychoeducation as an evidence-based practice. Journal of Marital and Family Therapy.

Tilbake til NKUPs forside

Postatmosfære

Postatmosfære, også kalt emosjonelt klima, har vist seg å være en sentral faktor for behandlingsutfall for pasienter med psykisk lidelse i døgnavdeling i psykisk helsevern og ved ambulant behandling i deres hjem. Postatmosfæreforskning springer ut av antagelsen om at omgivelsene i seg selv kan være terapeutiske og tilhører en hundre år lang tradisjon innen utvikling av miljøterapi. Forskning omkring hvordan utvikle et godt emosjonelt klima for personer med utviklingshemming og psykisk lidelse er imidlertid sparsom. Klinisk erfaring og noe nyere forskning peker imidlertid mot kunnskap om postatmosfære som svært nyttig når pasienten har en utviklingshemming, spesielt knyttet til relasjonsarbeid gjennom pasientens styrker og interesser. Selv om kunnskap om postatmosfære er utviklet innen døgnbehandling i generelt psykisk helsevern, vil hovedkomponentene (gjennomgås under) være like relevante i kommunale tjenester som bofellesskap og dagtilbud.

For å skape en god postatmosfære er det særlig følgende faktorer hos personalet som har vist seg viktige; lavt nivå av sinne, aggresjon og personalkontroll (personalet kontrollerer pasientene gjennom regler), høyt nivå av orden og organisasjon (struktur og gode rutiner), personalengasjement samt sosial støtte og praktisk hjelp. For å få til dette er kommunikasjonsferdigheter hos personalet avgjørende. Forskning viser at lavaffektiv samhandling (low expressed emotion, EE) er særlig gunstig overfor personer med psykose eller bipolar lidelse. Klinisk erfaring viser at lavaffektiv samhandling er bra for personer med kognitive forståelsesvansker som utviklingshemming og autismespekterforstyrrelse. Lavaffektiv samhandling innebærer trygg og vennlig tilnærming og lavt nivå av kritikk, fiendtlighet og emosjonell overinvolvering. For mennesker med utviklingshemming bør det legges vekt på å avpasse krav til oppgaveløsning til pasientens symptombelastning samt å gi oppgaveavlastning.

Postatmosfære og pasienter med lett eller moderat utviklingshemming

Personer med lett eller moderat utviklingshemming opplever vanligvis et relativt stort funksjonsfall i forhold til vanlig fungering når de utvikler psykisk lidelse. De vil derfor ha økt behov for praktisk hjelp, spesielt avlastning med hverdagslige oppgaver. For å oppnå et godt emosjonelt klima for personer med lett eller moderat utviklingshemming og psykose eller stemningslidelse, vil det å kunne følge pasientens symptomnivå tett gjennom dagen være nødvendig. Også ved lidelser som ikke er preget av klare faser, som angst og traumelidelse, vil symptombelastningen variere langt mer enn forventet sammenliknet med pasienter i den generelle befolkningen. Når pasienten signaliser uvilje mot oppgaveløsning, kan det være et signal om at pasienten ikke har fysisk eller psykisk kapasitet til dette. Krav til oppgaveløsning og deltagelse i aktiviteter må avpasses etter dagsform. For å skape en god postatmosfære er det viktig at pasientene opplever anerkjennelse gjennom emosjonell støtte ved for eksempel vektlegging av deres styrker, at personalet er til stede for dem og at pasienten får mulighet til å påvirke gjennom deltagelse og meninger.

Postatmosfære og pasienter med alvorlig eller dyp utviklingshemming

Personer med alvorlig eller dyp utviklingshemming vil vanligvis oppleve et alvorlig funksjonsfall ved psykisk tilleggslidelse og at innlærte ferdigheter i perioder «forsvinner». Det vil være behov for svært gode rutiner for gjennomføring av grunnleggende sykepleie som ernæring, eliminasjon (av avføring, urin og svette), trygghet, mosjon og sosialt samvær. Miljøpersonale vil i perioder måtte ta over de fleste oppgaver for pasienten og sørge for gode og angstlindrende tiltak som sanseterapi, hvile, god mat og å gjøre noe sammen som pasienten liker og som krever lite egeninnsats.

«Anne Marie» er godt voksen og har alvorlig utviklingshemming. Hun har hatt flere episoder med depresjon. Parallelt med depresjonssymptomer er hun blitt svært engstelig. Vanligvis kommuniserer hun med tegn-til-tale og noen få ord. Hun klarer seg greit i stell og måltider, kler på seg selv, steller på rommet sitt og viser stor glede når noen hun kjenner kommer på besøk. I depressive perioder blir hun liggende under dynen, gråter mye og sover lite. Hun blir inkontinent og kan ikke være sammen med de andre pasientene fordi hun roper og kaster ting. For å skape en god atmosfære for Anne Marie får hun hjelp til stell inkludert dobesøk og hårvask to ganger daglig; hårvask er noe av det beste hun vet. Hun får servering på sengen med god mat og personalet leser høyt og synger for henne. Det sitter noen inne hos henne så ofte det det er mulig å få til.

Ressurser

Butzlaff, R.L. og Hooley, J.M. (1998). Expressed Emotion and Psychiatric Relapse. Arch Gen Psychiatry, 55, 547-552.

NAKU: https://naku.no/kunnskapsbanken/utviklingshemming-og-depresjon#main-content

Tviberg, Karianne. (2016). Faktorer som påvirker behandlingsmiljøet. I: T.L. Bakken (red.). Samhandling med og uten ord. Miljøbehandling for mennesker med utviklingshemming og psykisk lidelse. Stavanger: Hertervig Forlag.

Bakken, T.L. (red.). Håndbok i miljøterapi. Til barn og voksne med kognitiv funksjonshemming. Bergen: Fagbokforlaget-

SOR; http://kurs.helsekompetanse.no/psykiske-lidelser/18030

Bakken, T.L. og Wigaard, E. (2015). Sensoriske dysfunksjoner og kognitiv overbelastning hos mennesker med utviklingshemning. SOR Rapport, 4, 15-31.

Tilbake til NKUPs forside

Nødvendige kommunikasjonsferdigheter hos fagpersoner

Personer med utviklingshemming og/eller autisme kan ha vansker med å bruke verbalt språk i samhandling og på grunn av sine vansker vil mange ha utviklet en personlig kommunikasjonsstil. Det er vanlig at vanskene kan forsterkes ved psykiske tilleggslidelser. Mange har i tillegg ett eller flere sansetap som ytterligere utfordrer kommunikasjon. Dette krever at fagpersoner som gir tjenester til personer med utviklingshemming må tilpasse sin kommunikasjon til den enkelte for å imøtekomme disse vanskene.

Kommunikasjonsferdighetene baserer seg på:

  • Kunnskap om utviklingshemming på gruppenivå og hvordan dette viser seg hos den enkelte. En tommelfingerregel sier at en person med utviklingshemming forstår omtrent like mye som han eller hun kan gi uttrykk for verbalt eller ved bruk av ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon). Det finnes imidlertid unntak, da noen har bedre språkforråd enn språkforståelse.
  • Kjennskap til personlig kommunikasjonsstil. Her er det viktig å innhente informasjon fra nærpersoner for å få en god forståelse av personens individuelle uttrykk.
  • Kunnskap om aktuell psykisk lidelse på gruppenivå, hvordan lidelsen varierer mellom personer og hvordan dette kan påvirke kommunikasjon.
  • Kunnskap om sansetap, sensoriske dysfunksjoner (over- og undersensitivitet for sanseinformasjon) og somatiske tilstander som vil påvirke personens kommunikasjonsstil.

Kunnskap om utviklingshemming/autisme

Både språkforståelsen og ekspressivt språk vil som regel samsvare med evnenivå/mental alder hos personer med utviklingshemming og/eller autisme. Det er derfor avgjørende at fagpersoner tar ansvar for å tilpasse sitt språk til den enkeltes mentale alder. Man bør også vite at enkelte kan ha et bedre ordforråd og ha tilegnet seg for eksempel en ungdomssjargong, noe som kan kamuflere forståelsesvanskene.

Mange har lettere for å prate om sine egne ting (monolog) enn å bruke språket i samhandling (dialog). Å gå inn i en gjensidig samtale og turtaking er derfor vanskelig for mange. Dette gjelder både ved utviklingshemming og autisme. Det gjelder også personer med lett utviklingshemming. Den rigide tankegangen og uttrykksmåten som er forbundet med autisme påvirker i stor grad kommunikasjon. Både språkforståelse, ekspressivt språk og turtakingsferdigheter blir ofte betydelig forverret når personen får psykisk lidelse i tillegg til sin grunnlidelse - især ved psykisk lidelse som gir særlig stort funksjonsfall.

Personlig kommunikasjonsstil

Personlig kommunikasjonsstil hos personer med utviklingshemming utvikles som regel fra tidlig alder. Noen bruker egne ord eller gester, andre kan ha sine subjektive regler for hvordan en samtale skal skje og hva man kan si og ikke si. Et eksempel er en dame i femtiårene med lett utviklingshemming, autisme og stemningslidelse som ikke klarte å si til andre at hun likte og stolte på dem. Hun kunne derimot si at «Du tisser mye». Dette ble først sett på som en psykotisk vrangforestilling fordi hun beskrev noen mennesker med unaturlig store nyrer. Etter en samtale med familien ble det avdekket at kvinnen allerede som barn hadde utviklet en spesiell fascinasjon for at det kom urin ut av kroppen. Kvinnen hadde i tillegg en rekke andre spesielle formuleringer og begreper som kun innvidde forsto. «Du tisser mye» var hennes måte å si «jeg liker deg».

Kunnskap om psykisk tilleggslidelse

Kommunikasjonsvanskene presentert over forverres vanligvis betydelig ved psykisk lidelse, især ved lidelser som gir særlig stort funksjonsfall. Dette er i første rekke psykoselidelse og stemningslidelse.

Mange vansker forverres vanligvis ved psykisk lidelse. Særlig ritualisering kan øke betraktelig og feilaktig bli oppfattet som tvangslidelse. De mest kjente eksemplene på at symptomer på psykisk lidelse kan fremtre annerledes hos personer med utviklingshemming/autisme er utfordrende atferd, irritabilitet og funksjonsfall i sosiale relasjoner og oppgaveløsning. Personer med depresjon kan reagere med irritabilitet eller unngåelse i situasjoner som innebærer oppgaveløsning fordi de ikke klarer å si fra om kraftløshet og at de dermed ikke mestrer oppgaven. Personer med psykose viser ofte disorganisert atferd. Det kan være rekkefølgevansker, avsporing i oppgaveløsning, apraksi (bruker kjent objekt på feil måte), eller formålsløs vandring. Tilbaketrekning kan også vær del av en psykose.

Under følger noen eksempler på hvordan psykisk lidelse kan endre atferdsuttrykk hos en person med utviklingshemming/autisme:

  • En ung gutt slår sine nærpersoner på kroppen på en bestemt måte når han har angstanfall.
  • «Helga» har moderat utviklingshemming og en bipolar psykose. Vanligvis snurrer hun rundt, hopper og klapper når en hun kjenner godt kommer på besøk. I perioder med høy symptombelastning endrer hilsemønsteret seg.  I manisk fase strekker hun hånden frem, noe som blir sett på som «normalt» og ikke et tegn på at noe er galt. Når hun er deprimert snur hun ryggen til. Endringene må settes i sammenheng med hennes vanlige fungering for å bli forstått som tegn på psykisk lidelse.
  • En tenåring med psykose viser disorgansert atferd ved at han mister tråden i oppgaveløsning og begynner på «feil sted» i dusjen, han tørker seg først og skrur på vannet etterpå. Han prøver å spise opp kluten.
  • «Gerd» er en voksen kvinne med autisme og moderat-alvorlig utviklingshemming. Hun endret atferd fra å være omgjengelig til å bli svært aggressiv fra 14-15-årsalderen. Gerd har jevnlig perioder med aggresjon, selvskade, vektendringer og alvorlige angrep mot tjenesteytere. I dette eksemplet vil kommunikasjonen vesentlig være ikke-verbal og basere seg på kunnskap om Gerds personlige kommunikasjonsstil og hvordan denne er endret i faser med dårlig fungering. Gerd ble utredet og diagnostisert med en bipolar psykose. Lidelsen hadde blitt oversett fordi hun viste atypiske og idiosynkratiske symptomer.

Sansetap

Sansetap, spesielt hørsel og syn, påvirker kommunikasjonen. En person som er blind eller sterkt svaksynt, drar liten nytte av støtten vi andre har i ikke-verbal kommunikasjon når det gjelder å forstå et budskap. Vedkommende vil også ha mindre støtte til eget språk i ikke-verbale signaler. På samme vis vil en person med hørselstap også miste nyanser i kommunikasjonen, og graden av utviklingshemming/autisme vil ha betydning for hvordan personen klarer å erverve og nyttiggjøre seg alternativ kommunikasjon (tegnspråk). Personer med utviklingshemming/autisme og psykisk lidelse vil være ekstra utsatt for kommunikasjonsvansker når han eller hun i tillegg har sansetap.

Nødvendige ferdigheter

Nødvendige kommunikasjonsferdigheter hos fagpersoner i psykisk helsevern innebærer kunnskap om hvordan en kan tolke endret atferd som tegn på psykisk lidelse. Informasjon om vanlig fungering innhentes hos komparenter, i første rekke foreldre og nærpersoner i kommunale tjenester.

Både utredning og behandling av psykisk lidelse innebærer at fagpersoner tar i bruk ulike metoder i kommunikasjonen. For eksempel er det verdt å merke seg at personer med autisme har god nytte av visuell støtte som skriftlige beskjeder, bilder, tegninger eller film. Kommunikasjonsferdigheter hos fagpersoner som gir tjenester til pasienter med utviklingshemming og samtidig psykisk lidelse innebærer kunnskap om:

  • Evner, interesser og styrkeområder som kunnskap om insekter, idrettsstjerner, filmer, musikk, flytyper etc.
  • Sosialt nettverk – signifikante andre-personer
  • Atferdsekvivalenter
  • Bruk av alternative samtalerom som tur i parken, se en film sammen, høre musikk
  • Hvordan bruke praktiske hjelpemidler som tavle, perm med arbeidsnotater fra terapitime, dagbok som lages av pasient og ansatte i fellesskap (gjerne med bilder), korktavle med dagsplan, fotoalbum med bilder av familie, tjenesteytere og kjente steder

Ressurser:

Bakken, T.L. (red.). (2017). Psykisk helse og utviklingshemning. E-læringskurs. Versjon 2. I samarbeid med Samordningsrådet for utviklingshemmede, SOR.

Bakken, T.L. (2020 red.). Håndbok i miljøterapi. Til barn og voksne med kognitiv funksjonshemming. Bergen: Fagbokforlaget. Kapitlene 9, 17, 18, 19 og 29.

Bakken, T.L. (2014). Psychosis and Disorganized Behavior in Adults with Autism and Intellectual Disability: Case Identification and Staff-Patient Interaction. In: Patel, V. B. Preedy, V. R. and Martin, C.R. (eds.). Comprehensive Guide to Autism. New York: Springer Science. 585-600.

Bakken, T.L., Eilertsen, D.E., Smeby, N.A., Martinsen, H. (2008) Observing communication skills in staffs interacting with adults suffering from intellectual disability, autism and schizophrenia. Nordic Journal of Nursing Research and Clinical Studies, (28)1, 30-35.

Bakken, T.L., Eilertsen, D.E., Smeby, N.A. & Martinsen, H. (2008) Effective communication related to psychotic disorganised behaviour in adults with intellectual disability and autism. Nordic Journal of Nursing Research and Clinical Studies, (88)28, 9-13.



Tilbake til NKUPs forside

 


Fant du det du lette etter?