Arverett og farskap

Det er ingen krav om at arvinger DNA-testes ved tvil om biologisk slektskap. Det er kun barnet, foreldrene eller tredjemann som mener å være far til barnet, som kan prøve et farskap. Andre arvinger og slektninger har ingen slik rettigheter.

​Det er ingen krav om at arvinger DNA-testes ved tvil om biologisk slektskap. Det er kun barnet, foreldrene eller tredjemann som mener å være far til barnet, som kan prøve et farskap. Andre arvinger og slektninger har ingen slik rettigheter.

Dersom man er juridisk arving og man frivillig går med på en DNA-test, bør man vurdere nøye hvilke konsekvenser dette kan få for blant annet arvespørsmålet. En skriftlig avtale mellom partene der man på forhånd definerer hvilke praktiske konsekvenser DNA-analysen skal få uansett utfall, er tilrådelig.

Her gjengis i korte trekk fire saker som har vært til behandling i domstolene og som belyser ulike problemstillinger.

1)
Høyesteretts kjæremålsutvalg, 14. juni 2005
HR-2005-01146-U (sak nr. 2005/956), sivil sak, kjæremål
Advokat:Morten Mørch jr for saksøker, Bjørn Rener-Larsen og Snorre Nordstrand for de to saksøkte.

Saken gjelder spørsmål om arvingers adgang til å gå til søksmål med påstand om at avdøde ikke er far.

Problemstilling: En mann er registrert som far til tre barn med to forskjellige mødre. Etter hans død går to av barna til sak mot den tredje og dens mor med påstand om at barnet ikke er biologisk barn av avdøde.

Tingrett sak 04-082770TVI: Saken ble avvist 18. mars 2005

Agder lagmannsrett sak LA (2005-65403): Tingrettens kjennelse stadfestes 10. mai 2001

Høyesterett: Utvalget kommer til at kjæremålet ikke kan føre frem. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes 14. juli 2005

Begrunnelse fra kjæremålsutvalget er gjengitt ordrett:

Før endring av barneloven S 6 i 1997 hadde de øvrige arvinger etter at den oppgitte barnefar var død, rett til å reise søksmål for å få prøvd farskapet når det bygde på at moren var gift («pater est-regelen»). Som hovedregel måtte søksmålet reises innen tre år etter at barnet var født, men denne fristen kunne retten gjøre unntak fra når særlige grunner talte for det.

Arvingenes søksmålsadgang var også betinget av at avdøde ikke hadde «vedgått farskapen endå han visste om at mora hadde hatt samlege med nokon annan på den tid ho kunne ha blitt med barnet». I tilfeller hvor farskapet fulgte av erkjennelse eller dom, hadde arvingene ikke noen rett til å reise sak om farskapet.

Ved lovendring i 1997 ble arvingenes søksmålsadgang i «pater est-tilfellene» fjernet. Begrunnelsen fremgår av Ot.prp. nr. (1996-97) om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og forelder (barnelova), side 29-30, hvor det heter:«Etter gjeldende regler har både ektemannen, moren og barnet selv adgang til å ta opp sak om farskapet mens de ennå lever.

Dersom det er tvil om farskapet, vil en DNA-analyse med stor sikkerhet kunne fastslå hvorvidt farskapet er riktig fastsatt eller ikke. Når partene selv har fått mulighet til å undersøke riktigheten av farskapet ved en enkel blodprøve, skulle arvingenes behov for å ha søksmålsrett være mindre enn tidligere. Dersom ingen av partene tar opp saken, mener departementet at dette må anses som en aksept av farskapet som farens arvinger ikke bør kunne gjøre noe med»

Barneloven paragraf 6 ble endret på nytt i 2002. I tillegg til å utvide adgangen til gjenopptakelse av farskapssaker gikk lovendringen ut på å fjerne vilkår og søksmålsfrister for å reise sak om endring av farskap som følger pater est-regelen eller som er fastsatt ved erkjennelse. Etter denne lovendringen lyder paragraf 6 slik: «Barnet, kvar av foreldrene og tredjemann som meiner han er far til eit barn som allereie har ein far, kan alltid reise sak for domstolane om farskap etter ekteskap eller vedgåing. Er barnet umyndig, vert saka reist av oppnemd verje. Er barnet fylt 15 år, kan verja ikke reise sak utan samtykke frå barnet. Når særlege grunnar taler for det, kan fylkestrygdekontoret reise saka.»

Det finnes verken i lovens ordlyd eller i forarbeidene noen holdepunkter for at det ved denne lovendringen ble tilsiktet noen endring i reglene om hvem som kan reise søksmål for endring av farskap. Den adgangen som barnefarens arvinger før lovendringen i 1997 hadde til å reise sak om farskap i «pater est-tilfellene», er således ikke blitt gjeninnført.

2)
Oslo byfogdembete (TOBYF-2007-144142)
Borgarting Lagmannsrett (LB-2008-19940)
Advokat: Christian Venge Tollefsen for saksøker, Johan Dahl Kongsvik for saksøkte.

Problemstilling: «Ukjent» juridisk barnebarn krever arv etter sin avdøde farmor. Barnebarnets far er død. Arvinger krever DNA-test.

Barnebarnet går med på en frivillig privat DNA-test. Testen viser at barnebarnet ikke kan være biologisk barn av sin juridiske far. Byfogdembete kom til at det ikke ble avgitt erklæring fra barnebarnets side om å avstå fra arv om resultatet av DNA-analysen ble negativ for ham.

Lagmannsretten fant det heller ikke tilstrekkelig bevist eller sannsynliggjort at det er inngått en avtale om arveavslag med grunnlag i resultatene av DNA-testen.  Familien tapte saken i tingretten og lagmannsretten. Høyesteretts ankeutvalg avviste å behandle saken.  Saken ble sendt til Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg der den ble avvist.

Arveloven henviser til barneloven der det heter at det kun er barnet, foreldrene eller tredjemann som mener å være far til barnet, som kan prøve et farskap. Andre arvinger har ingen slik rettigheter, og så lenge man i juridisk forstand er barn etter en av familiens livsarvinger, og dermed selv er livsarving, så har man også rett til arv på lik linje med de andre livsarvingene.

3)
Bergen tingrett TBBYR-2004-88763
Gulating lagmannsrett LG-2005-141158
Advokat: Sigrun Pedersen for saksøkte, Morten Mørch jr. for saksøker. Bobestyrer: Advokat Turid Mæland.

Problemstilling: Juridisk sønn krever arv etter sin far. Nekter å avlegge DNA-test frivillig. Farskapet ble i sin tid avgjort ved dom. Faren har ikke i ettertid bedt om å få farskapet vurdert på nytt ved hjelp av en DNA-analyse.  Avdødes samboer og hennes sønn gikk til søksmål for å kreve farskapet endret. 

Saken ble avvist både i tingretten og i lagmannsretten da de ikke hadde søksmålsadgang etter barneloven paragraf 6. Bergen tingrett er klar på at barnet er sønn og arving, og at dette ikke kan overprøves med dagens lovverk.

Det åpnes ikke for at slektninger eller arvinger kan reise farskapssak når vedkommende far er død. Videre kan ingen «arve» retten til å kreve et farskap endret. De slår også fast at avdøde må ha gjort et bevisst valg da han skrev under på farskapet, og at han dermed er far. Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten

4)
Inntrøndelag tingrett (04-299A)
Mulig gravåpning for å bevise biologisk slektskap mellom far og sønn.
Advokat: Morten Mørch jr. for saksøker.

Problemstilling: Farskapet er ikke dokumentert i offentlige protokoller men faren har bekreftet at han er far i samtale med sønnen. Den avdødes slektninger krever at sønnen må bevise at han er biologisk sønn av avdøde for å få arven. Tingretten ble bedt om å finne biologisk materiale fra gjenlevende søsken eller prøver av avdøde lagret på offentlige sykehus og institusjoner før man eventuelt beslutter gravåpning. DNA-analyse av vevsprøve fra avdøde (utlevert fra sykehus) bekreftet at han er far. Gravåpning ble ikke nødvendig.

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.