Ekspertsykehuset

Slik tar vi vare på pårørende ved organdonasjon

Hvert år blir mellom 40-50 pasienter som dør ved Oslo universitetssykehus organdonor. Hvordan kan vi ivareta pårørende og etterlatte på best mulig måte?

Bilde av tente lys for å hedre hver organdonor på OUS’s årlige minnemarkering for etterlatte til organdonorer. Foto: OUS. — Et lys for å hedre hver organdonor på OUS’s årlige minnemarkering for etterlatte til organdonorer. Foto: OUS.

Tekst av: Leder for Avdeling for organdonasjon, Akuttklinikken, OUS, ved Terje Kluften, intensivsykepleiere og donoransvarlige sykepleiere Torgunn Bø Syversen, Lise Toubro Bratberg og Gry Solberg, anestesilege og donoransvarlig lege ved OUS Ullevål, Dag Wendelbo Sørensen og anestesilege og donoransvarlig lege på OUS Rikshospitalet, Bjørn Petter Benterud. Foto: OUS.

Organdonasjon er et tema som må tas opp i en situasjon der pårørende er i sjokk og sorg over å miste sin kjære.

Bilde av Dag Wendelbo Sørensen — Dag Wendelbo Sørensen, anestesilege og donoransvarlig lege ved OUS Ullevål. Foto: OUS.

De fleste forstår likevel at spørsmålet må stilles, og mange pårørende forteller at organdonasjonen har gitt en mening ved et ellers meningsløst tap.

Organdonasjon gir andre mennesker mulighet til å leve videre og at deres familier slipper å miste sine kjære.

«Jeg husker hvordan jeg satt, og jeg følte at det var så mektig for meg, fordi noe godt måtte komme ut av denne prosessen. Noe bra måtte komme ut av det, og det var i så fall at han kunne hjelpe noen andre.» (pårørende til organdonor)

Organdonasjon – en mulighet når livet ikke kan reddes

Helsepersonell er lovpålagt å vurdere organdonasjon når videre behandling viser seg å være nytteløs. For å kunne bli organdonor må man dø som følge av en alvorlig sykdom eller skade som rammer hjernen og være tilkoblet respirator (pustemaskin).

Pårørende befinner seg plutselig i en uvirkelig situasjon som de er helt uforberedt på. De må få tid til å ta inn over seg hva som har skjedd og erkjenne at pasienten ikke vil overleve, før temaet organdonasjon tas opp.

Bilde av diktside i bok, tittel — Anne Ma Gulliksen opplevde å miste sin mann som ble organdonor. Midt i sorgen skrev hun dikt som ble samlet i boken «Richters skala».

Et betydningsfullt valg

I samtaler med pårørende er målet å komme frem til det som er pasientens vilje eller antatte vilje. Selv om det er avdødes beslutning som gjelder, så kan organdonasjon ikke gjennomføres uten at det skjer i samråd med pårørende, og pårørende har rett til å nekte.

Om lag 8 av 10 pårørende samtykker til organdonasjon. Mange pårørende kjenner ikke til avdødes syn på organdonasjon. De som gjør det, synes at det er til god hjelp. Vår sterke oppfordring til alle er at du snakker med dine pårørende om ditt syn på organdonasjon.

Dersom man ikke kjenner avdødes vilje og ikke selv har tatt stilling til organdonasjon på forhånd, kan det komme et avslag fordi situasjonen er så overveldende.

Pårørende i fokus

Når livet ikke kan reddes blir vårt hovedfokus å ta vare på pårørende med tilrettelegging for tilstedeværelse og avskjed. Omsorgen har som mål å hjelpe de pårørende gjennom denne kritiske tiden, gjennom sjokk, uvisshet, håp, fortvilelse og sorg, slik at de skal kunne leve videre på en best mulig måte. God informasjon underveis i forløpet er nøkkelen til å hjelpe pårørende med å få mer orden og kontroll i det følelsesmessige kaoset de opplever.

Oppfølging av pårørende

En etterlattesamtale tilbys 2 – 3 måneder etter dødsfallet med involvert lege og sykepleier. Målet er å sørge for at de pårørende ikke sitter igjen med ubesvarte spørsmål om behandlingsforløpet. De kan få vite hvilke organer som ble donert, men forholdet til mottagerne er anonymisert. Samtidig overrekkes et takkebrev signert direktøren ved OUS som formidler en stor takk på vegne av de transplanterte. Vi opplever selv en stor respekt og takknemlighet både overfor organdonorene og deres pårørende.

Årlig minnemarkering

Hvert år arrangerer OUS en minnemarkering for å hedre organdonorene og deres pårørende. Der hører vi mange pårørendes historier. De fleste sier de opplevde å bli svært godt ivaretatt mens de var på sykehuset.

Å arbeide med mennesker i sorg og krise krever mye, og det er derfor fint å kunne bringe slike gode tilbakemeldinger tilbake til de involverte leger og sykepleiere.

«Jeg sa det til de folkene etterpå som jobba der inne, måten de var mot henne (datteren), med omsorg, med respekt, mot henne og oss. Det var at hun var på en måte ikke død, hun var død, men hun hadde en oppgave.» (pårørende til organdonor)