Hjemmesykehus – en viktig brikke i et bærekraftig og moderne helsevesen

​Tekst: Bjørn Atle Bjørnbeth, administrerende direktør, Oslo universitetssykehus (OUS). Foto: Dag Kristiansen, OUS og Shutterstock.

Som direktør for et sykehus på vår størrelse ligger det til meg ikke bare å stå ansvarlig for den driften vi har i dag, men også å ha en plan for de tjenestene vi skal levere i morgen.

Hjem til ​pasienten

I lang tid har vi snakket om å flytte mer av behandlingen hjem til pasienten, ikke minst fordi mange av pasientene våre selv ønsker dette.

Litt stykkevis og delt har vi allerede fått til mange spennende hjemmesykehustilbud, stort sett satt i gang og realisert av fagfolk lokalt i avdelinger. Også videokonsultasjoner har vi drevet med en stund, men det var først da smittevern og pandemi gjorde en større omlegging av driften nødvendig at utviklinga på alvor skjøt fart.

Nå er vi der at vi trenger at utviklinga i retning av mer hjemmebehandlng skyter ytterligere fart og på flere områder.

Vi er nødt til å få opp tempoet på de endringene som skal svare ut de oppdraga vi har. Det skal vi gjøre ved å bygge videre på alle de flotte tilbuda som finnes, og ved å lære av dem for å lage nye. Vi skal finne måter å støtte opp under denne utviklinga, slik at det blir lettere for klinikere å få til gode forbedringer, slik at vi kan utnytte erfaringer og kompetanse på tvers og slik at støttetjenester ligger til rette når de trengs.

Pasientdrevet revol​​​usjon

Oppdraget vårt formaner oss til alltid å tenke pasientsentrert. Noen av dem som allerede jobber med hjemmebehandling forteller at det nesten kan oppleves som en pasientdrevet revolusjon. Med en gang en gruppe pasienter på en sengepost får nyss i at de som ligger på en annen kan få slippe sykehusopphold og ta med behandlingen hjem, blir det nærmest et krav å få utredet om ikke det er mulig for alle.

Det er også vårt ansvar å få mest mulig ut av det velferdssamfunnet avsetter til helse. Vi må tenke nytt for å sikre bærekraften i modellen vår.

Kompe​​tanse sentralt

Derfor tenker vi bredt når vi snakker om hjemmesykehus ved Oslo universitetssykehus. Vi tenker ikke bare på avanserte hjemmesykehus med ambulante team som reiser hjem til pasienten med utstyr på slep, men på prehabilitering, rehabilitering og poliklinikk, på reduserte liggedøgn og forebygging, på bedre pasientforløp og på bedre samhandling med primærhelsetjenesten. Vi tenker ikke minst på teknologiens rolle, og på vår rolle i å forme den teknologien som vi har bruk for.

Hjemmesykehus er ikke noe nytt. På mange måter går vi tilbake til det som var normen på besteforeldrene våres tid når vi begynner å bevege oss ut til pasientene igjen. Men når vi gjør det denne gangen så gjør vi det med store, sentrale fagmiljø i ryggen og med teknologi tilgjengelig som kan flytte kompetansen deres ut av sykehusene og inn i hjemmene. Det er fortsatt samling av kompetanse sentralt som gjør oss i stand til å levere den aller høyeste medisinske kvaliteten og fagligheten, men vi er ikke lenger låst av geografien fordi vi har teknologien.

Strekke oss etter å bli be​​st mulig

Når jeg snakker med leger og sykepleiere i sykehuset så finner jeg mye entusiasme. Mange er ivrige på å realisere forbedringer, ikke minst fordi de har pasientenes livskvalitet som rettesnor. Andre er skeptiske og har forsvarligheten og sikkerhetskulturen som vi er kjente for, aller fremst i pannebrasken. Begge deler er bra. For det er ikke sånn at hjemmesykehus eller avstandsoppfølging passer for alt det vi driver med på vårt sykehus. Men om det er sånn at vi kan rydde plass til dem som ønsker behandlingen sin på sykehus og virkelig trenger at den skjer der ved å gi dem som ønsker seg hjem den muligheten, så er satsing på hjemmesykehus med på å sikre både bærekraft og faglig forsvarlighet.

For vel så viktig som bærekraften er kvaliteten på det vi driver med. Jeg er opptatt av at vi som organisasjon skal strekke oss etter å bli best mulig. Det innebærer å lære av våre feil og å utfordre oss selv på om måten vi gjør ting på er den beste, eller om det mulig å forbedre oss.

Nye former f​​or kommunikasjon

Mye forskning viser allerede til sterke faglige resultater hos dem som har lagt om fra tradisjonell drift til mer hjemmebehandling. Der skal vi også bidra som en stor forskningsaktør og vi skal gjøre endringer på kunnskapsbasert måte.  

Med sensorer som er i stand til å gi oss kontinuerlige målinger koblet opp mot algoritmer og «big data» står vi med all sannsynlighet foran nye oppdagelser som har unnsluppet våre menneskelige hjerner frem til nå. Noen av våre antagelser står garantert for fall, slik det skal være i medisinfaget som stadig beveger seg fremover.  

Mye av det vi skal utvikle av nye tjenester vil gi en økt myndiggjøring av pasienten og aktivisere dem i arbeid rundt egen helse. Nye former for kommunikasjon kan gjøre det mulig å få informasjon om egen tilstand i nærvær av fastlege, helsepersonell på institusjon eller pårørende. Helsekompetanse kan være permanent eller midlertidig svak og da gir det god pasientsikkerhet å samles rundt pasienten på en slik måte.

Både pasientens og behandlerens rolle står ovenfor endringer. Det vil kreve sitt av begge parter. Vår organisasjon må ha begge i mente når vi legger opp alt fra utdanning av helsepersonell til pasient- og pårørendeopplæring, læring og mestring.

Mer effektivt rundt pasie​ntens behov

Spennende er det også med rollene i helsevesenet. Primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste har lenge hatt som mål å samles mer effektivt rundt pasientenes behov. Kanskje er det noe vi kan får til når vi løser oss ut av gamle mønstre?

Når vi bygger for fremtiden så bygger vi på en måte som skal gjøre oss i stand til å drive sykehus på denne måten, altså med en økt andel hjemmebehandling. Oppdraget har vi kjent til lenge. Den teknologien som skal understøtte nye metoder og tjenester må inn i byggene våre nå, og vi må inn i utviklingen av det som kommer slik at de passer med våre behov og forventninger.

Oslo universitetssykehus vil i framtiden ha mange tilbud om hjemmebehandling. Vi har selv satt oss en hårete ambisjon om 30 prosent aktivitet utenfor sykehusets vegger. Ja, det er ambisiøst, men på halvannet år med pandemi kom vi oss opp på 15 prosent poliklinisk aktivitet på telefon og video. Med en bred definisjon av begrepet hjemmesykehus og alle initiativene som allerede er i gang, ser det ikke umulig ut å nå høyt med våre planer.​

La det i hvert fall være sikkert at vi er dønn seriøse med satsingen vår. Den vil merkes i årene fremover. Vi skal ta et tydeligere grep rundt det største sykehuset vi skal bygge, det virtuelle, og vi skal øke tempoet og forbedre tilretteleggingen. Nå er det på tide at vi gjør alvor av hjemmesykehus i større skala.  

Her kan du lese mer om Hjemmesykehus og digita​​l oppfølgning ved Oslo universitetssykehus (OUS)

Les flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset!