Helsenorge

Gjør storbyen deg psykotisk?

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått mærker av den»
                                                                                                    Knut Hamsun, Sult

Illustrasjon: gerald, pixabay

Det har lenge vært kjent at mennesker som vokser opp i urbane strøk har en større sjanse for å utvikle en psykose, men vi vet fortsatt ikke nøyaktig hvorfor det slik. Historisk tenkte man at det hadde noe med individene som trekkes til byer å gjøre.

​Den første observasjonen som førte til en hypotese om en sammenheng mellom urbanisitet og psykose kommer fra vår egen migrasjonshistorie. Man undersøkte om mennesker som flytter på seg har noe felles som øker risikoen for psykose. Det ble nemlig funnet en økt forekomst av psykose hos nordmenn som migrerte til USA. Nyere forskning støtter imidlertid ikke opp under en forklaring om at det er noe iboende i mennesker som flytter på seg som gir økt psykoserisiko. 

Men å forstå hvordan storbyer påvirker oss har betydning da mer enn halve jordens befolkning nå bor i storbyer. I helseforskning kalles dette urbanisitet. Kunnskap om urbanisitet bør tas i bruk når vi planlegger byer og helsetjenester.

Storbyer kjennetegnes ved tett bebyggelse, en relativt stor befolkning, et næringsliv preget av handel og administrasjon, samt en sentral plassering med hensyn til kommunikasjonsårene i et samfunn. Sammenligner vi med mindre bygder og desentraliserte områder, innebærer dette store forskjeller i mengde og type stimuli man utsettes for, på både godt og vondt. Å bo i en by innebærer å kunne ta del i et pulserende liv og et utall aktiviteter og tilbud. Det betyr også at du må leve med store mengder ytre impulser som trengsel, trafikk, forurensing og støy. Dessverre ser det ut til at de påkjenningene byen gir kan gi uheldige utslag på flere områder. Det er en økt forekomst av både somatiske sykdommer som hjerte-karsykdommer, diabetes, astma og kreft i byene (Kelly et al, 2010) og psykiske lidelser som psykoselidelser, depresjon og angst (Peen et al., 2010).

Det har lenge vært kjent at mennesker som vokser opp i urbane strøk har en større sjanse for å utvikle en psykose, men vi vet fortsatt ikke nøyaktig hvorfor det slik. Historisk tenkte man at det hadde noe med individene som trekkes til byer å gjøre.

Slik feltet står i dag er den mest sannsynlige forklaringen at storbyen er et vanskelig sted å leve i, og dette gjelder spesielt for de som lever i belastede områder med lite grøntområder, økonomiske og sosiale vansker (Fett et al., 2019).

Storbylivet er komplekst og fylt av inntrykk. Offentlige plasser i byene medfører ofte at det er mange mennesker til stede. Bylivet innebærer flere daglige stressorer i form av bilkøer, trengsel, sosiale inntrykk, støy og lukt enn landsbyen. Forenklet kan man si at dersom man har genetisk sårbarhet for å utvikle psykose, så kan det innholdsrike storbylivet være vanskeligere å håndtere, og risikoen for å utvikle psykose øker. Det er mulig at det også spiller inn i hvilken grad du kan påvirke situasjonen din eller ei. Har man for eksempel ikke penger til buss og ingen bil eller sykkel, er det vanskeligere å komme seg ut av bykjernen og få ladet batteriene.

En måte å forstå psykose på er å se på fenomenet som problemer med tilpasning til sosiale sammenhenger (van Os et al., 2010). Opplevelsen av å være utsatt for sosiale nederlag, for eksempel erfaring med å ikke høre til, ser ut til å øke risikoen. Dette kan være erfaringer som å ha vært utsatt for mobbing, ikke kunne språket, være fattig, tilhøre en annen etnisk gruppe enn folk flest eller å ha en ruslidelse. Alle disse scenariene vil også kunne inntreffe i en småby/tettsted, men det ser ut til å være en overvekt av denne typen opplevelser i storbyer, og særlig i noen bydeler.

Det er de senere årene blitt mer vanlig å se på hvordan nærmiljøet påvirker vår psykiske helse, og hvordan vi kan planlegge for byer som reduserer den negative påvirkningen. Vi skulle vel alle ønske at byen var et sted, på lik linje med landlivet, som ivaretok vår psykisk helse. Det er flere årsaker til at mennesket blir mindre belastet i naturen. Naturen er ikke kognitivt krevende på samme måten som det å være i et bybilde. Vi får en pause fra belastningen og dermed økt mental balanse. Naturlige omgivelser virker styrkende, avstressende, svekker vonde følelser og gir bedret oppmerksomhet. En dansk studie har vist at det å vokse opp i et grønt miljø ser ut til å redusere risikoen for å utvikle psykose. Jo mer grøntareal i oppvekstområdet, jo mindre risiko for å utvikle psykose (Engemann et al., 2018).

Når det gjelder helende kvaliteter ved våre omgivelser, er det verd å merke seg at når man spør personer som opplever psykose for første gang, så ser de ut til å foretrekke landlige omgivelser. Videre opplever de at tetthet av mennesker, bygninger, høyt nivå av sensoriske stimuli, hindringer når det gjelder mobilitet, og vansker med egen rolle i offentlige situasjoner, er stressende. Deres mestringsstrategier gikk på å kunne planlegge og regulere egen mobilitet så de kunne unngå tett befolkede områder. De brukte teknologi for å isolere seg fra omgivelsene, for eksempel med høretelefoner, de foretrakk tett kontakt med venner eller en indre dialog. Videre ble de trukket mot en omsorgsfull atmosfære, som eksempelvis naturen (Söderström et al., 2017).

Med tanke på den raske globale urbaniseringen er det viktig å identifisere hva det er i storbyen som gjør oss sårbare for å utvikle psykose. Dersom unge mennesker er særlig sårbare for storbyens sosiale stress, er det viktig å arbeide forebyggende her. Man kan forestille seg tiltak som en gjennomtenkt by og arkitektonisk planlegging med mange grønne lunger. Dessuten bør særlig utsatte barn og unge og familien deres få tilgang til lett tilgjengelig og høykompetent hjelp for praktiske, sosiale, økonomiske og psykiske plager. 

Sist, men ikke minst; kunnskap om hva som virker stressende på en person som er i ferd med å utvikle eller allerede har utviklet en psykose, bør ha en direkte innvirkning på hvordan vi tegner, designer og bygger sykehus for å kunne gi den beste hjelpen til denne gruppen. Det kan være vi merkes av byen, som Hamsun beskrev i sitatet innledningsvis, men det er mulig å legge til rette for at også pasienter med sårbarhet for psykose skal kunne leve godt i en storby med alle de mulighetene og fordelene dette innebærer. Det fordrer at vi tar både dem og sårbarheten deres på alvor og planlegger deretter.

Denne fagartikkelen er oppdatert og delvis forkortet versjon av ett bokkapitel i boken Psykose & Samfunn som er utgitt av Aminoff og medarbeidere på Universitetsforlaget 2015.

Fant du det du lette etter?