Ta det du får elle få det du trenger?

Vi tok en prat med psykolog og PhD kandidat Gina Åsbø, som er førsteforfatter på artikkelen, om funn og hvilke implikasjoner disse kan ha for klinisk virksomhet.

Hva er de viktigste funnene i studien så langt?

Det viktigste funnet var at deltakere med psykoselidelser hadde mange nyanserte

evalueringer av både helse- og velferdstjenester. Noe som overrasket var at nå 10/20 år etter første behandling, opplevde de fleste at den ikke hadde hatt så stor påvirkning på deres bedring over tid, med noen unntak. De var gjennomgående mer opptatt av hvordan de ble møtt og respektert i tjenester enn spesifikke intervensjoner eller behandlere. Spesielt trakk deltakerne frem at de savnet et godt samarbeid, eller samvalg og reell medvirkning. Mange opplevde at fokuset kun lå på symptomer og at de måtte unngå stress og tilbakefall for all tid, altså hva de ikke fikk til.

Med tanke på det dere har funnet i studien, hva bør vi som helsetjeneste gjøre for å bedre tilbudet til denne pasientgruppen?

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser, særlig psykoselidelser, har tradisjonelt hatt mindre påvirkningskraft på sin egen behandling. Dette kan også være et hinder til bedring, fordi det er mye som er viktig for oss når vi går i behandling utover symptomreduksjon. Særlig er veien videre i form av meningsfylt aktivitet og sosial tilhørighet viktig å fasilitere. Lite medvirkning kan også redusere motivasjon for behandling fordi den ikke treffer, som mange pekte på. Dette er i tråd med recovery-orienterte tjenester, der det relasjonelle, medvirkning og individuell tilpasning er viktig.

TIPS Sør-Øst som kompetansetjeneste retter seg mot helsepersonell som jobber med psykosepasienter. Er det noen funn eller kunnskap fra studien som dere tenker er viktig å løfte fram for denne gruppen klinikere?

Medisinoppfølging opplevde mange deltakere som nyttig fordi det var tydelig informasjon og struktur, men noen var bekymret over langtidsbruk av anti-psykotika og ønsket mer informasjon om dette. Den psykososiale behandlingen ble beskrevet som mer varierende, og mange opplevde at de ikke fikk mye ut av den fordi det var lite transparens om formålet. Under dette ønsket deltakerne mer samtalebehandling, familiebehandling og støtte fra andre med egenerfaring. Noe av det viktigste å formidle er at bedringsprosessen for noen kan være lang og komplisert ved psykoselidelser, derfor er langvarig støtte og kontinuitet svært betydningsfullt.

Er det andre ting dere vil trekke fram?

I kvalitative studier med psykoselidelser er det oftest fokus på helsetjenester. For mange er Nav også en stor del av deres bedringsprosess, men det er i liten grad utforsket. Deltakerne viste til hvor viktig det var med ytelser så de kunne fokusere på bedringsprosessen uten å bekymre seg over økonomi. Men mange nevnte også hvor ekskluderende det var å stå utenfor arbeidslivet og stigmaet rundt det å motta uføretrygd. Samt at tiltak i Nav ikke hadde vært nyttige eller ført til jobb, og at de ønsket bedre medvirkning også her. Derfor burde det være en prioritet at alle med psykoselidelse som ønsker å jobbe får tilgang til evidensbasert jobbstøtte, noe som i større grad er implementert nå enn da deltakerne mottok behandling. Samhandling mellom tjenester og en sterk velferdsstat er altså også viktig for helseutfall.

Hva mener dere det bør forskes på videre?

Selv om denne studien er et viktig bidrag, har noen av funnene blitt rapportert tidligere. Det finnes allerede mye kunnskap om hva tjenester kan gjøre for bedring ved psykose. Noe av det viktigste å forske videre på er derfor hva som skal til for varig implementering av disse og lignende funn, særlig i tider der det kuttes i tilbud.