Utfordrer det historiske skillet mellom nevrologiske og psykiatriske lidelser

Funnene står i kontrast til den kliniske avgrensningen mellom sykdomsgruppene som har vært rådende i feltet i over hundre år.

Den kliniske avgrensningen mellom nevrologi og psykiatri kan spores tilbake til slutten 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da teknologisk nyvinning førte til en revolusjon innen forskning på hjernen. 

 

Mange av de mest innflytelsesrike hjerneforskerne på den tiden arbeidet innenfor både nevrologi og psykiatri og ønsket å finne en naturvitenskapelig forklaring til sykdommer knyttet til hjernen. Men der forskerne klarte å knytte anatomiske områder i hjernen eller forstyrrelser i nervesystemet til nevrologiske sykdommer, lyktes man ikke med dette for psykiatriske lidelser. Psykiatriske lidelser ble dermed ansett som ‘funksjonelle’ lidelser i motsetning til nevrologiens ‘​organiske’ tilstander, og forskningen bidro slik sett til å opprettholde et skille mellom kropp og sinn, der psykiatrien ble delvis adskilt fra resten av medisinen.

 

Imidlertid tyder funn fra nevrovitenskap og observasjoner fra klinikken og befolkningsstudier at det ikke er et skarpt skille mellom nevrologiske og psykiatriske lidelser. For eksempel har hjerneavbildningsundersøkelser påvist forandringer i hjernebarken knyttet til ulike psykiske lidelser, og en rekke medisiner som er hjelpsomme mot psykiske lidelser retter seg mot mekanismer i hjernen. 

 

I tillegg er psykiatriske symptomer som depresjon, angst, hallusinasjoner og vrangforestillinger hyppige hos personer med nevrologiske lidelser. Det er også en høy grad av samsykelighet mellom nevrologiske og psykisk lidelser. Eksempelvis har personer med psykoselidelser en høyere forekomst av demens enn befolkningen ellers. Et viktig spørsmål vi derfor må spørre oss er i hvilken grad den rådende kliniske avgrensningen er til hinder for god behandling. Man kan se for seg at behandlere i begge fagfelt vil kunne ha vansker med å fange opp eller adressere viktige aspekter ved sykdom.

Vi vet imidlertid fortsatt lite om i hvilken grad nevrologiske og psykiske lidelsene faktisk deler underliggende årsaker, som burde ligge til grunn for en felles klinisk tilnærming. Både nevrologiske og psykiske lidelser er derimot arvelige, som betyr at genetisk forskning kan gi oss ny innsikt i deres underliggende årsaker.

 

Dette var utgangspunktet for studien vår, der vi ønsket å ta i bruk nyere genetisk data på nevrologiske og psykiske lidelser (fra såkalte genomvide assosiasjonsstudier) og undersøke den genetiske sammenhengen deres. Vi samlet derfor inn genetisk informasjon fra ti nevrologiske lidelser, ti psykiske lidelser og åtte kontrolltilstander, basert på DNA prøver fra 13 million mennesker, noe som gjør studien den største i sitt slag til nå i verden på denne problemstillingen.

 

Ved hjelp av statistiske analyser sammenliknet vi så den genetiske risikoen mellom nevrologiske og psykiske lidelser, og vi fant at de i stor grad har en felles genetisk risiko. Spesielt noen nevrologiske lidelser virker å være mer genetisk forbundet med pykiske lidelser. Særlig migrene, essensiell tremor, hjerneslag og multippel sklerose var genetisk beslektet med flere psykiske lidelser. 

 

Funnene kan bidra til ny tenkning rundt kliniske problemstillinger. Kan for eksempel underliggende angst, depresjon eller psykisk stress ligge til grunn for migrene i noen tilfeller? Kan psykoterapi eller antidepressive legemidler være til hjelp for personer som sliter med migrene?​​

I tillegg fant vi at den genetiske risikoen for både nevrologiske og psykiske lidelser er knyttet til hjernens biologi, men på ulikt vis. Genetisk risiko for nevrologiske lidelser var knyttet til biologiske prosesser som påvirker nervesystemet på forskjellige måter. For eksempel er genetisk risiko for hjerneslag knyttet til blodproppdannelse, epilepsirisiko knyttet til nevroner, mens genetisk risiko for Alzheimer sykdom og MS er begge knyttet til immunforsvaret. Derimot ser vi at genetisk risiko for psykiske lidelser konsekvent var knyttet til nevroner, hjernens kommunikasjonsceller, som bidrar til å bearbeide og tolke informasjon i hjernen og gir opphav til våre opplevelser.  

 

Det er viktig å merke seg at studien ikke er fagfellevurdert ennå. Men funnene ser ut til å støtte opp om nyere forskning om at det ikke er et skarpt skille mellom nevrologiske og psykiske lidelser. Selv om det ikke er sannsynlig at nevrologi og psykiatri vil slå seg sammen, i hvert fall ikke med det første, kan funnene likevel inspirere til ny debatt om hvordan vi tilnærmer oss disse komplekse sykdommene, og hvorvidt mer samhandling på tvers av fagfeltene vil være fordelaktig for både pasienten og en sterkere fagkultur.

​

 

​