Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.

Morten I. Lossius kommenterer to aktuelle forskningsartikler

Smakebiter fra ny forskning

Den første studien handler om mulighetene for å forutsi epilepsiutvikling etter en hodeskade ved hjelp av automatisert avansert MR-teknologi. Den andre studien har undersøkt hvordan det går med ungdom som får diagnosen psykogene ikke-epileptiske anfall (PNES).

Artikkelen med tekst og bilder er gjengitt fra Epilepsinytt nr. 2 2024 med tillatelse fra Epilepsiforbundet.
Publisert 05.11.2024
Sist oppdatert 15.11.2024
Morten Lossius foran overvåkningsskjermer

Foto: Oslo universitetssykehus

I denne spalten gir forskningssjefen ved Spesialsykehuset for epilepsi (SSE), professor Morten Ingvar Lossius, oss smakebiter fra ny forskning som han mener kan være relevant for mennesker med epilepsi i nær fremtid. Artiklene som omtales, er tilfeldig valgt ut, og representerer ikke et tverrsnitt av verken internasjonal eller nasjonal epilepsiforskning.

Er det mulig å forutsi epilepsiutvikling etter hodeskade?

Reduced total number of enlarged perivascular spaces in post-traumatic epilepsy patiens with unilateral lesions - a feasibility study 

Hlauschek G, Lossius MI, Schwartz DL et al.

Seizure 2023; 113: 1-5.

En mann med briller

Foto: Epilepsinytt. Privat.

Gernot Hlauschek

Ved hjelp av automatisert avansert MR-teknologi har overlege Gernot Hlauschek, sammen med kolleger fra Melbourne i Australia og Spesialsykehuset for epilepsi i Norge, sett på om endringer i hjernens perivaskulære rom kan forutsi epilepsiutvikling etter en hodeskade. Perivaskulære rom i hjernen er små rom rundt blodårene i hjernen. Disse er viktige for å få fjernet skadelige stoffer fra hjernen.  99 pasienter med kronisk traumatisk hodeskade, hvorav 7 har utviklet posttraumatisk epilepsi (PTE) innen et år etter skaden, og 92 som ikke utviklet epilepsi, ble rekruttert til studien. De gjennomgikk en avansert MR-undersøkelse, hvor også kunstig intelligens ble benyttet. Hjernevevsskader ble sett hos alle sju med PTE (fire på én side og tre på begge sider av hjernen). I undergruppen med pasienter med skade på én side, fant man betydelig færre perivaskulære rom hos dem med PTE sammenlignet med hodeskadepasienter som ikke utviklet epilepsi.

Studien viste at automatisert tallfesting og karakterisering av hjernens perivaskulære rom kan forutsi epilepsiutvikling etter en hodeskade på én side av hodet. Ytterligere studier med større grupper bør gjøres for å bestemme verdien av å måle endringer i hjernens perivaskulære rom.  

Min kommentar

Epilepsiutvikling etter en hodeskade opptrer hos 2–50 prosent, avhengig av lokalisering av skaden i hjernen og skadens alvorlighetsgrad. Etter en alvorlig hodeskade er posttraumatisk epilepsi (PTE) en betydelig tilleggsbelastning. Å fange opp dem som har høy risiko for PTE, er ønskelig, ettersom vi om få år trolig blir i stand til å forebygge epilepsiutvikling. Om avanserte MR-analyser ved blant annet bruk av kunstig intelligens er den beste metoden til å identifisere høyrisikopasienter, gjenstår å se. Men studien til Hlauschek og medarbeider er både interessant og spennende.

Unge mennesker med PNES

En kvinne som smiler til kameraet

Foto: Privat

Hilde Karterud

Young people diagnosed with psychogenic non-epileptic seizures (PNES) years ago - how are they now? 

Karterud HN, Nakken KO, Lossius MI, Tschamper M, Ingebrigtsen T, Henning O
Epilepsy Behav 2024; 157: 109874

Hilde Karterud har sammen med kolleger ved SSE nylig publisert en artikkel basert på en studie der man ønsket å se på hvordan det går med ungdom som har fått diagnosen psykogene ikke-epileptiske anfall (PNES).

Ungdom (16-28 år) som ved SSE fikk diagnosen PNES i perioden 2012-2020 ble spurt om å delta i studien. Alle hadde under SSE-oppholdet fått undervisning om PNES (såkalt psykoedukasjon).

Av 267 pasienter ønsket bare 62 (24 %) å delta. 10 ble ekskludert fordi de i tillegg til PNES også hadde epilepsi.

Deltakerne gikk gjennom et strukturert telefonintervju.

Gjennomsnittsalderen for de 52 deltakerne var 20,9 år, og 45 (87 %) var kvinner. Etter gjennomsnittlig 4,7 år (2–9 år) etter utskrivningen fra SSE, hadde 28 pasienter (54 %) vært helt fri for anfall i minst 6 måneder. 16 pasienter (31 %) hadde en bedret anfallssituasjon, men var ikke helt anfallsfrie. Hos 8 pasienter (15 %) var anfallssituasjonen enten uendret (3 pasienter) eller verre (5 pasienter).

I alt 39 pasienter (75 %) hadde fått samtaleterapi, og 37 pasienter (71 %) hadde fått behandling hos psykolog eller psykiater. 10 pasienter (19 %) hadde droppet ut av skole eller arbeid. 42 av pasientene (80 %) karakteriserte helsen sin som god eller svært god.

Forfatterne konkluderte med at anfallsprognosen hos unge med PNES er relativt god, ettersom 44 av pasientene (85 %) i denne studien var enten helt anfallsfri eller betydelig bedre snaut 5 år etter at de hadde fått diagnosen. Noe bekymringsfullt var det imidlertid at 10 av pasientene (19 %) hadde droppet ut av skole eller arbeid. Ung alder og tilfredshet med behandlingen de hadde fått, var signifikant assosiert med å være i jobb eller utdannelse og med egenopplevd god helse.

Min kommentar

20-30 % av pasientene som blir henvist til epilepsisentre for legemiddelresistent epilepsi viser seg å ha psykogene ikke-epileptiske anfall (PNES). Denne pasientgruppen er svært forskjelligartet, med store forskjeller med hensyn til underliggende årsaker, alvorlighetsgrad av anfall og innvirkning på livskvalitet. Vi har dessverre begrenset kunnskap om langtidsprognosen ved PNES og hvilke faktorer som påvirker denne. Forskningen til Hilde Karterud et al. er derfor viktig og rosverdig. Svakheten ved denne studien er den lave deltagerprosenten.